En vårdag i 2011

En ung pikes dagbok;

 

Jeg var en røyker som skulle å slutte å røyke, man aldri klarte å ta det ”siste” draget.

Jeg var en alkoholiker som skulle slutte å drikke, men aldri klarte å drikke den ”siste” dråpen.

Jeg var en rusmisbruker som skulle bli nykter, men aldri klarte å sette det ”siste” skuddet.

Jeg løy. Når var siste gang? Når sluttet jeg egentlig? Har jeg sluttet?

 

I overført betydning har jeg ikke det. Misforstå meg rett så har jeg selvsagt aldri røyket eller drevet med narkotikum, og jeg drikker svært sjelden alkohol. For meg finnes det en slags annen rus; en kontrollfølelse, en pauseknapp og en lykkepille. Alt i ett. Jeg er en anorektiker, og så lenge jeg går under denne definisjonen, betegnelsen, sykdommen og diagnosen – ja, da er jeg ruset på noe. Ruset på sult. Ruset på min magre kropp. Ruset på nødvendigheten over perfeksjon, og ruset på trangen over å kontrollere meg selv. Men, det er et men her. Er det egentlig hva jeg vil?

 

Vil jeg ha en øverstkommanderende i topplokket som bestemmer? Er jeg tilfreds med angsten så fort jeg gjør noe feil? Bør jeg bruke kvittemetoder av maten for å gå ned i vekt? Bør jeg løpe ekstra selv om hjertet slår faretruende fort? Må jeg straffe meg selv hver gang samvittigheten tynger? Fortjener kroppen min det? Rettere sagt; fortjener jeg det?

 

 

Ordene stikker. Betydningen forverrer dem. Det er lenge siden jeg skrev disse strofene, men selv om det er lenge siden så betyr det ikke at ting er over. Mye er forbedret, men absolutt ikke alt. Jeg kan stadig undre. Undre over livet. Under over om ting kan bli bedre. Undre over hva jeg fortjener. Undre over om det hele noensinne tar slutt. Når våkner du opp, Madelén?

 

 

 

  

0 kommentarer

Siste innlegg