I lang tid har jeg snakket om å beseire anoreksien, og vinne tilbake friheten. Jeg har berettet om hvilken daglig kamp jeg utkjemper, og hvor langt jeg har kommet. Og stadig kommer jeg lenger. Siden diagnosen ble satt har mye skjedd, og det er utrolig hvilken ekspedisjon jeg har vært med på. Dog streber jeg fremdeles mot det samme målet. Det er bare det at jeg ikke omtaler dette målet likedan lenger. Jeg har mer eller mindre levd side om side ved min spiseforstyrrelse, og jeg ser ikke lenger på dette som en kamp, men heller en byrde jeg skal bli kvitt. Fordi det er en byrde jeg ikke trenger eller orker å bære videre med meg resten av livet. For første gang på lenge har jeg nøytralisert meg litt og lagt raseri, redsel, angst og fortvilelse til side. Jeg tror på mange måter jeg har latt det sterke følelsesregisteret mitt hindre meg fra å handle riktig. Jeg har blitt så familiær med følelsene at jeg ikke lenger ser behovet eller hva de gir meg. Jeg trenger bare jobbe meg vekk fra dem, og det akter jeg gjøre på en måte som plasserer anoreksien på reservebenken og ikke førersetet. Slik det jo skal være. Helst skal den ikke være på reservebenken heller, og det er her mitt arbeide kommer inn. Mitt arbeide som jeg ikke skal tenke på som arbeide. Jeg skal bare seile min egen sjø, gjøre som jeg tidligere har gjort, og etablere nye og solide retningslinjer for min adferd. I tillegg skal jeg lage gjennomførbare opplegg, og også sette opp delmål og realistiske forventninger mtp hva jeg kan få til. Med litt innvendinger og tips fra mine medsammensvorne, selvsagt.
Noe har skjedd. Siden Januar 2011 har jeg slitt med den sterkeste graden av depresjon, alvorlige depresjoner, der jeg knapt har orket stå opp på de dager jeg hadde fri. Familien min har sett det, og prøvd muntre meg opp på mange mulige måter. Det var et ork å gjøre ting som var morsomt. Jeg ville bare ikke. Jeg syntes ikke jeg fortjente å ha det gøy. Ikke en gang ville jeg feire bursdagene mine, fordi jeg var helt sønderknust over å bli eldre. Det fristet mer å ligge i senga og sove. Sove bort det vonde. Det som aldri forsvant. Jeg har nådd bunnen så mange ganger. Like tøft hver gang. Depresjoner er virkelig ikke til å spøke med. I følge NHI er hovedsymptomene; depresjonsfølelse, tap av interesser og lyst, redusert energi, økt trøttbarhet, skyldfølelse, dårlig samvittighet, mindreverdighetstanker, selvmordstanker, konsentrasjonsvansker, psykomotoriske vansker (rastløshet bla), søvnforstyrrelser, nedsatt appetitt eller vekttap. Og jeg har hatt dem alle – bare på litt forskjellige tidspunkt i sykdomsprosessen. Det jeg kan kjenne meg mest igjen i er dette med tap av interesser, skyldfølelse og mindreverdighetstanker. Som nevnt tidligere har jeg i årevis hatt disse apatiske og likegyldige tankene – som om ingenting har betydd noe. Ting har sjelden gitt meg den gleden jeg hadde håpet på og ønsket. I tillegg har jeg slitt mye med dårlig samvittighet ovenfor familien min og all smerte jeg har påført dem, samtidig som jeg har gått med et enormt hat til meg selv. Et hat så stort at jeg sliter med å finne ord. Jeg har bare kjent meg overflødig, rett og slett. Heldigvis ikke på noe selvmordstankenivå etter utskrivelsen. Det skal nevnes.
Tilbakeblikk permisjon 2011. Her ser man tydelig at jeg ikke hadde det bra. Øynene er sløve, ansiktet/pannen er oppklort, og de dystre tankene min var min bestevenn… Dette bildet synes jeg er mye verre å titte på enn hva sondebildet i sengen er. Nettopp fordi her kan vi virkelig snakke depresjoner!!
Gradene av depresjoner er milde, moderate, og alvorlige, og forekomsten av dem har økt – og det vil den fortsette å gjøre med mindre det ikke skjer markante endringer. Jeg personlig tror grunnen til dette er at det stilles så mye krav fra både samfunn, og kanskje spesielt oss selv. Vi er jo våre verste kritikere. Kravene blir flere, og prestasjonsnivået høyere. Vi skal nå målene våre, og vi skal nå dem innen en viss tid. Vi stresser som aldri før, og legger inn så mange gjøremål at det så vidt går rundt. Og i tillegg har vi kanskje mann/dame, barn, hus, annen familie, jobb, osv. Et sted sier det stopp. For veldig mange. Folk flest må gå i mangeårig terapi for å bli kvitt depresjoner. Selv var jeg bestemt på at jeg ikke skulle til noen psykolog. Dette skulle jeg fikse selv. Med store forhåpninger. Og god støtte i familie og venner. Jeg tok lappen. Depresjon fremdeles der. Jeg kjøpte bil. Depresjon fremdeles der. Jeg kom ut i jobb. Depresjon fremdeles der. Jeg fullførte vgs. Depresjon fremdeles der. Som om jeg var dømt til å bli forfulgt av den. Hva skulle jeg gjøre? Jo. Jeg skulle fortsette på veien, men fordi jeg var syk turte jeg ikke. Og da jeg hadde bestemt meg i fjor vinter brakk jeg armen. Depresjonen ble da enda større. Og da armen var frisk hadde jeg blitt avhengig av søvndyssende piller. Depresjonen holdt jeg i sjakk med soving. Nei, det har ikke vært enkelt. Men. Jeg tok meg sammen. Du skal kanskje ikke si til en psykisk person at de bør ta seg sammen, men i denne sammenheng er det den rette strofen å bruke. Jeg sluttet rett og slett og synes synd på meg selv, og begynte å ta tak i livet mitt. Det har aldri vært synd på meg. Jeg kan mestre hva enn jeg vil, og det har null å si når det skjer. Dette med muligheter har for meg blitt portalen til et mye bedre liv. Og i 2017 bestemte jeg meg for å ta fatt på nettopp mulighetene. Selvsagt har skole, jobb og venner vært muligheter, men ikke muligheter som setter krav til meg. Jeg kunne være undervektig da jeg tok lappen, da jeg kjøpte bil og da jeg fullførte vgs. Jeg kan være undervektig i jobben jeg pr dags dato har, men jeg kan ikke være undervektig om jeg skal gå den veien jeg planlegger. Veien videre setter strengere krav. Mye strengere. Og egentlig er det bra – for det trengs.
Jeg vet jeg har brukt ordene lykkelig og glad tidligere, men aldri på samme måte som nå. Svaret er enkelt. Jeg har kommet i gang med livet mitt, og jeg ser nå hvordan veien går videre slik at jeg får den framtid jeg har bestemt. Tidligere kunne jeg begynne å gråte av den minste lille ting eller sutre om jeg ikke fikk viljen min. Nå børster jeg bare støvet av skulderen og tenker at livet går videre, og at jeg kommer styrket ut av enhver hendelse. Jeg legger meg i sengen uten tårer, og jeg passerer speilbildet mitt uten tårer. Jeg gråter ikke lenger når jeg leser artikler som kan relatere seg til meg, eller når jeg tenker over hva sykdommen har gjort med meg fysisk. Ei heller over situasjonen jeg er i, hva jeg mangler eller har gått glipp av. Ja, jeg sliter selvfølgelig med å akseptere mitt ytre (og synes absolutt ikke jeg er bra nok eller ser bra nok ut!), MEN det har ingenting med depresjoner å gjøre såfremt det ikke er noe som plager meg mer enn nødvendig. (Før gråt jeg meg i søvn pga dette) Det er vel ingen jenter som aksepterer seg selv helt uansett, så der er jeg absolutt ikke alene. Jeg har på en måte bare innfunnet meg med hvordan jeg ser ut, og hvordan jeg vil se ut uansett om jeg liker det eller ei. Det har jo ikke noe å si. Ja visst er det hardt, ja visst er det tungt, men det er ikke noe jeg depper over. Lenger. Faktisk gleder jeg meg heller over at jeg nå er kommet dit der fremtid og helse betyr mer enn sykdom og et pent utseende. Jeg har omsider oppnådd noe. Noe jeg neppe tror jeg ville oppnådd hos en psykolog til og med. Slik som dette har jeg ikke hatt det på over 6 år. Jeg har endelig overvunnet depresjonen. Og det – det er jeg forbanna stolt av!
Allikevel er det viktig å nevne en ting. Det er lov å ha det tøft og vanskelig, men det er periodevis, og det er menneskelig. Jeg er ikke redd for å kjenne på slike aspekt ved livet, tross at jeg er livredd for å havne i en langvarig depresjon igjen. På en annen side kjenner jeg til symptomene godt, og jeg merker hvis jeg er på ”gal vei”. I tide til å snu. Tror bare det er noe som har skjedd. Folk rundt meg merker det også. Jeg smiler jo. Hele tiden. Og jeg ler. Masse. Det er verdens beste følelse. Denne depresjonen som jeg har levd så lenge trodde jeg var en del av livet mitt, og det at den ikke er der er så uvant at det nesten føles feil. Bare nesten. Og; et problem mindre er et ekstra drivjern. Det kommer godt med!
