Noe oppgitt frøken…

Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal klare å følge opp forrige innlegg. Etter innlegget jeg publiserte for første gang (om at jeg hadde blitt syk) er det innlegget det mest leste. Det er helt sykt. Jeg har fått så mye kommentarer, så mange mailer og så utrolig mye gode ord. Jeg blir nesten litt stum. Det er helt fantastisk å vite at jeg har så mange som heier med meg, og som ser hvilken fantastisk fremgang jeg har hatt. Ja, for det er den virkelig. Det tør jeg påstå. Det handler ikke om jeg er syk eller frisk – men om hvor langt jeg har kommet på vei mot det friske. Å gi slipp på en sykdom er nemlig ikke gjort over natten. Det tar tid. Masse tid. Samtidig så er det jo slik at anoreksi ikke bekjempes over natten, ei heller er man i mål når sykdommen anses som ”bekjempet”. Man vil alltid ha et snev av den. Rart det der. På en annen side ville det kanskje vært rart om man kom ubemerket ut av det hele, også. Nettopp fordi som menneske så påvirkes man hele tiden. Det sies at vi alle dør som kopier, og det er vel en viss sannhet i det. 100% original kan ingen være. Dessverre.

 

Men, glem ikke; Det er viktig å prøve. Prøve å være seg selv. Finne sin egen person og identitet. Så godt det lar seg gjøre. Og da tenker jeg at en sykdom ikke er noe å være forlegen for. Den er en del av deg. Noe som har formet deg, og som har gjort at du har gått den veien du har gått. Som gjør at ”du har blitt du” Kanskje har du mistet alle kreftene. Kanskje har du funnet tilbake til dem. Tap eller gevinst så er alle hendelser og sansegrunnlag lærdom som alltid vil sitte i oss. På samme måte som den første forelskelsen, billappen, utdannelsen, familieforøkelsen, osv, osv.  Ting man husker. Vi mennesker bærer på mye, og slik skal det være. Å leve er en berg og dalbane fylt med latter, glede, sorg og fortvilelse. Slik er det for alle. Det har ikke noe å si hvor mye man har erfart, men hvordan man har taklet det og kommet seg videre. Og jeg vet. At selv om jeg hater sykdommen min, tviler ved mitt eget selvbilde og føler at jeg ligger langt bakpå med ”livet” – så er det et eller annet nyttig jeg tar med meg i ryggsekken min. Bare tenk hvor sterk jeg har blitt, og bare tenk i hvilken robust tilstand jeg vil møte mitt friske liv!

 

Bare ikke akkurat nå. Nå er tilstanden som så, og jeg er snart tilbake i seng (tulla; er på vei til kino med mamma) Noen ting er virkelig ikke valgfritt, og det var i grunn godt å bli kvitt visdomstann nummer 2. Ekstra kjipt var det at mitt tannlegekontor (som ikke er nevnt ved navn) plutselig meldte avbud få timer før timen i går. Et foretak med flere tannleger må jo kunne klare å finne akseptable løsninger hvis det plutselig oppstår uforutsette hendelser. Det gjør de jo på legesenteret og på sykehusene uten problemer. Er et tannlegekontor så mye mer ekstraordinært? Jeg vet ikke. Uansett ble det det beste å bytte. Jeg jobber tross alt deltid, studerer og har en sykdom på si. Å sette av liksomtid har jeg verken tid eller ork til.

 

Jeg fant heldigvis en ny tannlege som kunne ta tannen rimelig raskt (god service!), og derfor fant timen sted i dag istedenfor. Heldigvis. Jeg er jo som mange vet litt av en planlegger, og når ting ikke går som det skal så går det i ball for meg. Skikkelig ball. Spesielt når jeg ikke har noen back-up-plan i ermet. Jeg hadde holdt av hele uken (erfaring visdomstann i fjor!), og jeg tar aldri fri sånn uten videre. Samtidig så var det viktig for meg å få ut tannen i god tid før eksamen. Særlig fordi det plutselig ble snakk om to tenner, og ikke bare en, slik jeg først trodde. Så. Det positive? Godt at ting gikk sånn noenlunde etter planen. Det eneste jeg nå må gjøre er å beregne litt heleprosess, og håper virkelig ikke maten blir et hinder i så altfor mange dager. Det er det siste jeg orker å tukle med. Også håper jeg at jeg er klar til neste trekk om noen uker. Jeg har jo så mange planer, og det er nok ikke lenge før jeg nå skal ta fatt på det som betyr mest her i verden. Det er en fin motivasjon mens jeg sitter her med ballongkinn, dunkende kjeve og blodspytt i kjeften dopa på smertestillende. Denne gangen var det heldigvis ikke så ille som forrige gang (samt at hun var så tålmodig med meg), for da måtte jeg tross alt operere og skjære ut tannen – en skikkelig omfattende prosess som tok 1 1/2 time. Det gjenstår allikevel å se hva som skjer når dagens bedøvelse går ut. Jeg er ingen reddhare, og har en smerteterskel langt høyere enn gjennomsnittsbefolkningen . Kjenner jeg meg rett så er jeg ”tilbake” rimelig fort. Men…  Fordi jeg stadig får beskjed om at jeg ikke skal rushe alt mulig, så skal jeg ikke på jobb før hevelsen og misfargingen i trynet er borte. Kan jo ikke skremme livet av kundene mine heller!

Madelén Skare Olsen sitt bilde.

Noen ganger velger jeg å skrive A, men ikke B (litt for å skåne meg selv). Like etter jeg begynte med studiene slet jeg lenge med en vond tommel, og etter x antall googlinger var jeg sikker på at det var artrose  (slitasje i rotleddet) Det samme tenkte min lege ettersom jeg har fått påvist osteoporose i så ung alder. La meg bare først si at artrose er reumatisk og noe man bare må lære å leve med. Det kan være smertefullt og det kan være meget plagsomt. I dag kom svar på røntgenbildene, og jeg har ingen tegn til artrose. Nok en tung bør og usikkerhet er løsnet fra skuldrene mine, og jeg kan ikke uttrykke hvor mye det betyr for meg at studiene kan få gå som planlagt. Deilig å ha den bekymringen ute av verden!

 

0 kommentarer

Siste innlegg