Jeg lever ikke for å spise. Jeg lever ikke for å drikke. MEN. Jeg spiser og drikker for å leve. For å ha energi. For å ha en funksjonell kropp. For å bruke hverdagen. Til det jeg vil. Ikke til å leve i begrensninger. Ikke til å leve i protest, sult – som senere blir til anger. Det vet jeg. Nettopp fordi jeg har kjent på denne angeren de siste årene. Ikke hver dag, men innimellom. Den er der. Noen ganger så sterk at jeg har lyst til å hive i meg alle kalorier jeg finner, sende unnskyldninger til alle og legge meg i senga så jeg ikke forbruker noe. Andre ganger er den minimal og tankene omkring ”det å gjøre noe” er der, men jeg greier ikke. Også har vi det mest vanlige – de gangene angeren er tilstede sånn halvveis. Det er de gangene jeg føler er mest normale. Det er de gangene jeg vil gjøre noe, og faktisk gjør det. Uten at det resulterer i desperate handlinger, gråt og dårlig samvittighet. Jeg handler ikke i straff. Jeg handler ikke i protest. Jeg handler bare etter fornuften og hva som både føles og er mest riktig. Så skal det samtidig sies at jeg er litt dum. Dum som angrer på noe jeg ikke kan noe for. Dum som ofte bebreider meg selv. Alle kan vi gjøre feil. Alle kan vi bli headhuntet av sykdommer. Ingen kunne vel stanse angrepet, og vel. Da må jeg gjøre det beste jeg kan. Ikke som i; ”leve syk til jeg blir 80-90”, men som i; ”motivere meg selv til hverdagskampen, slik at jeg kan bli friskere og blomstre litt mer dag for dag, time for time, minutt for minutt” Madelénreisen vil aldri noen ende ta…
