Mange ganger har jeg tenkt tanken på å gi opp alt. Jeg har vært farlig nær, men jeg har aldri fullført det. Tenkt og følt at alt er nytteløst. At jeg ikke kommer noen vei – noen gang. Det som stopper meg er mamma, pappa og Aleksander. De som betyr mest! Dessuten; Å gi opp vil være å tape. Det å la anoreksien vinne. Hvor stort nederlag er ikke det? Ettersom jeg har en så forferdelig stor viljestyrke og behov for å klare alt, så er det ikke snakk om at jeg taper til fordel for noe som ”egentlig ikke eksisterer”. Av og til er det lettest å tenke at man helst vil slippe alt. Slippe maset, dette stedet, maten og menneskene. Kun være hos seg selv og ikke tenke på noe annet, eller andre. Ikke la andre få innflytelse. Bare ha kontrollen selv. Det ville selvsagt vært det mest befriende og realistiske. Bestemme hva du skal gjøre, hvor du skal, hva du skal spise og hvem du vil være med. Hvor lang dagens joggetur blir eller hvor man skal dra på ferie. Åh. En gang var disse tankene realitet. Jeg kan bare ikke huske hvor langt tilbake i tid. Hvor lenge siden det var Madelén som bestemte og tenkte uten noen som helst ”et par meter ekstra”, ”noen kalorier mindre”, osv. Det å gjøre ting fordi man vil. Ikke fordi man blir styrt utifra hva som virker best inn på kroppen. Det er et sånt liv jeg må ende opp med. Kanskje ikke i dag. Kanskje ikke i morgen – men en gang. En gang i fremtiden! Håp og tro. Vil da lykken komme til slutt?
Jeg tror en viktig ting er å ta tiden til hjelp. Ikke forhaste seg. Ikke føle seg svak selv om det tar lang lang tid. Være forberedt. Heller oppnå et positivt resultat enn å slite med et halvbra resultat lenge. Jeg ser viktigheten av det. Tiden er min hjelper på veien. Den skal hjelpe meg, og sammen skal vi greie å bekjempe sykdommen!
du burde ikke gi opp, men skjønner du har det vanskelig, men du må bare begynne og spise! siden du har ikke spist normalt på lenge, og da er det vanskelig og spise, og du er perfrekt som du er. prøv så hardt du kan, og ikke gi deg!
Anonym: Nei, nå misforstår du. Dette har ingenting med å stoppe og spise. Jeg spiser mat hver eneste dag – i følge en kostplan. Dersom jeg ikke får i meg alt får jeg næringsdrikk eller sonde. Det er ingen vei utenom maten! Jeg spiser normalt, fordi noen presser meg til det!
Tenker på deg, Madelén. Du er en positiv og søt jente, som klarer det du vil klare. Fokuser på å bli frisk, og bruk tiden som hjelp! Har full tro på at du kommer deg gjennom dette, enda litt sterkere!