Jeg er snart i ferd med å lande enda et semester, og denne gang som 50% jurist. Det er vilt. Et semester som for meg føles som det mest krevende hittil. Ikke fordi studiene har vært spesielt mer omfattende enn normalt, men fordi andre viktigheter har skapt stress og tidsnød. Samtidig er jeg sykt stolt for å lande. Jeg landet ledervervet med Bachelorutvalget forrige uke. I tillegg har jeg hatt mitt siste ordinære styremøte i studentseksjonen, med Tromsøtur 1 uke før eksamen. Galskap, for så vidt, men en tur verdt alt. Det var så fint å oppleve Tromsø, selv om det ble en rask visitt. I teorien har jeg godt av å komme meg bort litt. Godt av å være litt sosial. Jeg som kun jobber, studerer og drar på møter. Det er faktisk slik livet mitt har vært dette halve året. Derfor en oppsummering i denne bloggposten, fremfor jevnlige enkeltinnlegg som kun gir uttrykk for det samme.
Tromsø. Bildet er tatt av en i studentseksjonen.
Vel, nesten… I teorien så har jeg jobbet, og jobber enda med prinsipielt viktige saker fra sidelinjen. Selv som student. I høst har det begeret rent over flere ganger. På grunn av tiden, men det til tross, så har jeg aldri gitt meg. Om jeg har hatt aldri så mye på agendaen. Om jeg har kjent aldri så mye sinne og frustrasjon. Det fine med meg er at jo mer forbannet jeg blir, desto hardere kjører jeg på. Beinhard som jeg er. Ikke bare utenpå, men også inni. Da er det ikke rom for andre følelser. Selv ikke sorg. Enda jeg burde følt det. Enda jeg burde reist hjem. Men her må jeg stoppe skrivingen, begrunnet i personvern.
Liten tvil om at dette har vært et litt annerledes semester enn de foregående, men jammen har jeg kommet meg gjennom. Det ble et lite rush på slutten der. Skal innrømme det. Eksamen 19 November er altfor tidlig. Tidligere enn vi pleier. Jeg satt i snitt 14 timer per dag den siste uken. Så ikke på en tv-serie en gang. Bare spiste, leste og sov. Zoombieliv. Fordi det føltes riktig der og da, og jeg visste det ville bli riktig. Det stemte. Jeg fikk all den trening jeg trengte og hadde alle forutsetninger for å få beste karakter. Sensur venter foreløpig, men jeg drøyer det så lenge jeg føler for. For andre gang i historien er jeg usikker på karakteren. Det er rart og på grensen til ubehagelig, så jeg tenker minst mulig på det.
Høstferien i Horten.
Etter eksamen har jeg fått unna alt det praktiske, særlig tilknyttet avviklingen av ledervervet mitt, samt tillitsvalgtoppgaver, boksalg og en del av strafferetten. Jeg har også tatt noen flere vakter på Elkjøp, og vært på julebord på Norefjell med kollegene denne helgen. Det er litt flaut å si at jeg mer eller mindre har vært 90% edru i 2 år. Leververdiene var på trynet i alle år som syk, og de hadde endelig rettet seg i sommer, og det var også da jeg fikk diagnose glutenallergi/cøliaki. Jeg fikk med andre ord et navn på plagene mine, og kunne så vidt starte med alkohol igjen. Jeg gjorde ikke det. Jeg ventet. Og ventet. Litt drikke til maten i ny og ne, men hadde ikke vært utfor noen real fest enda. Fordi jeg ikke var så innmari interessert, skal jeg være ærlig. Jeg har glemt litt det livet når jeg har levd så lenge på Pepsi Max. Dessuten visste jeg at dette var en utprøvingfase. Jo lengre tid uten, desto mindre tåler jeg. Noe jeg hadde i bakhodet på julebordet.
Om jeg prøvde meg fram? Nei. Aldeles ikke. Om jeg fikk merke det i går? Ja. I form av omgangssyken + null søvn + null appetitt. Hadde dette vært før 2017 hadde jeg både talt kalorier (som jo er umulig), og vært overlykkelig over å slippe måltidene dagen derpå. Dagens Madelén? Det kunne ikke falt meg inn å telle noe som helst. Og når det kommer til måltider, så tar jeg det igjen. Tenker ikke at jeg er glad jeg byttet ut frokost og lunsj med ibux, men sikrer meg kaloriene jeg gikk tapt. Det viktigste er at jeg er bevisst på det. Jeg går for øvrig aldri en dag uten å være kvalm eller ha vondt i magen, men ved omgangssykesymptomer går grensen. Selv for meg. Da har jeg ikke sjanse til å få nedpå noe. Det er helt sykt hvordan jeg brekker meg. Har en del spenstige tilbakeblikk fra diverse frokostsaler rundt om det ganske land og utland. Men sånn er det. Jeg tilhører kun drikkemiljøet en sjelden gang, og tar konsekvensene når jeg ikke er ‘’godt nok vant’’ Det fine er nemlig å delta. Uansett.
Hvorfor jeg skriver om dette, er fordi jeg vet jeg har lesere som sliter med sykdom, og aldri kunne tenkt tanken på å dra ut på grunn av alkohol, som igjen er på grunn av kaloriene. Det er så synd. Jeg vil egentlig bare vise at det er mulig. Man kan være sosial og samtidig kose seg. Det er ikke slik at man må være innelåst i en kalkulator resten av livet, eller føle tvangstanker så fort en går utenfor det en hadde tenkt. Og bare for å unngå misforståelser, så er det også fint mulig å delta uten å drikke. Jeg oppfordrer INGEN. Å stå mot drikkepress er kjempebra. Jeg drikker ikke ofte selv. Det viktige er bare at man har valgmuligheten (såfremt man er gammel nok) til å bestemme ut fra fornuft og ønsker, og ikke ut fra sykdom og kompensering.
Alt i alt hadde jeg et fantastisk julebord. Ekstra happy er jeg, kresenheten selv, når det serveres koldtbord med alt mulig slags kjøtt. Da er det så å si alt min tallerken fylles med. Haha. Med andre ord hadde jeg opparbeidet meg et solid grunnlag for Lørdagskvelden videre. En kveld/natt som sto til forventningene. Glad er ordet. Sliten kan man være i et annet liv. Nettopp fordi formen kommer og går. I dag er alt tipp topp. Har tatt igjen mange timer med søvn allerede og spist mer enn bra nok – Til meg å være. Alt er veldig bra!
Det gjenstår enda litt småting her i leiligheten før jeg reiser hjem til juleferie – allerede på Fredag. 2 1/2 uke etter eksamen. Nesten 3 måneder siden sist jeg var hjemme. Men igjen: Det har vært hektisk dette semesteret. Å reise hjem utenom stresset kjennes bedre. Det skal bli fint. Ikke bare fint, men også viktig. Jeg har kjedet meg grønn enkelte dager, og trenger en annen tilværelse. Trenger å se familien igjen. Det hjelper å ringe hver dag, men nå er jeg så klar for å se dem igjen også!
