Som nevnt tidligere innlegg har tiden etter eksamen gått med til jobbing, vervearbeid, tillitsvalgtoppgaver og diverse gjøremål. Ting som fløt over da jeg levde i studieboblen. Men ikke bare det. Like før jeg reiste hjem til familien, begynte formen å skrante. Neppe på grunn av at jeg har stresset meg gjennom denne høsten, men på grunn av helt vanlig sykdom. Som slår inn når en minst aner det. Har på ingen måte vært superdårlig, men har jevnt over levd med redusert allmenntilstand. Den gode gamle forkjølelse – ganget med noen nuller. Som igjen har gitt meg lite søvn og gjort meg ekstremt sliten. Jeg har intet forbud mot å benytte ordet sliten så lenge det faktisk stemmer. Poenget at denne tilstanden bare er grusomt irriterende for en slik duracell-kanin som meg. Det verste jeg vet er å ha manko på energi. Skulle mye heller hatt to-tre dager hvor jeg virkelig var elendig fremfor flere uker der jeg er halvveis – som nå. Elendig på morgenen, men bedre utover dagen og kvelden. Det resulterer i at hele dagen forskyver seg og at ting går dobbelt så tregt. Ikke min favoritt.
Mulig kroppen verker og er vond, men jeg har ikke vondt i viljen. Skal i alle fall ha for er at jeg gjennomfører alt jeg har bestemt meg for. Jeg prøver virkelig å utnytte dagene tross formen og tempoet. Nettopp fordi gidde og begrensning ikke er et ord i mitt vokabular. Jeg streber etter denne balansegangen. Der jeg får litt av alt. Det er aldri enten eller med meg. I tillegg til at Desember er den fineste tiden jeg vet om. Måneden går fort, og får ikke forsvinne til intet. Det er derfor en tid jeg bare må utnytte. Til farting, baking, juleforberedelser, besøk (venner og familie) og kos. Særlig nå som jeg har ‘’fri’’ og er hjemme med mamma, pappa og lillebror. Fri i anførselstegn, da det blir en del lesing og arbeid på siden. Som jeg liker. Jeg trenger riktig nok ikke tenke på formuerett 1 lengre, men har likevel tre-fire eksamener til våren. Det er derfor ikke rom for lange pauser. For uansett hvor dårlig i form jeg er, så er det kun med omgangssyke (og fyllesyke) at jeg ikke kan lese jus. Unnskyldninger eksisterer derfor ikke i mitt hode. Noe jeg synes er en bra ting. Jeg liker at jeg er skjerpet og tar meg selv i nakkeskinnet. Det er det som hittil har skapt resultater. Og det er det som vil fortsette å skape gode resultater. Det avgjørende vitnemål som skal ta meg videre. På master. Inn i yrkeslivet. Spennende tid i vente.
Heldig for meg begynner formen å bli bedre. I alle fall slik at jeg tenker potethals, hes stemme og rennende blodig nese er borte til julaften. Litt mer usikker på bursdagen min i morgen, men det får jeg ta som det kommer. Her blir vi kun kjernefamilien, og da er det muligheter til å se an feiringen. Men uansett om jeg er i form eller ei, så tenker jeg at jeg har kommet unna det verste. At jeg skal være glad jeg ble syk tidlig i Desember – skal jeg først bruke ordet ‘’passer’’ om sykdom – enda det sjelden kommer beleilig på. Jeg er nemlig sjeleglad for å bli syk utenfor studie og eksamensperiode – og trolig den viktigste delen av julen. I tillegg er jeg også takknemlig for at jeg ikke har blitt sånn megadårlig som jeg fryktet. Særlig etter sidemannen min hostet meg opp i trynet på flyet hjem fra Tromsø. Ja, jeg evner å se det positive i dette, og skal ikke klage. Nettopp fordi jeg har rukket gjennom det jeg hadde tenkt, selv om det ble på en litt annen måte enn først forestilt. Krysser bare fingrene for at jeg kommer i mål med resten. Dessuten er jeg hjemme med familien, og det er så fint. Jeg nyter det virkelig, fordi vi fire har det så fint. Da er det også enklere å ta til takke med en halvveis form.
Det er for øvrig noe interessant ved det med meg og sykdom. Jeg har hele livet (foruten anoreksiperioden) hatt et ekstremt bra immunforsvar. Jeg var sjelden noe form for syk. Så fort jeg fikk anoreksi derimot endret dette seg. Immunforsvaret var konstant nede. Selv om det kunne gå måneder mellom sykdomsslagene, så var de ekstra tøffe, og de pågikk gjerne flere uker i strekk. Det i seg selv var utmattende. Som om ikke anoreksi i seg selv ikke var utmattende nok for en skrøpelig kropp. Det til tross var jeg også den gang, en duracell-kanin. Jeg hadde alltid energi. Pur vilje, rett og slett. Intet annet. Husker godt jeg tvang meg til en joggetur samme dag som jeg fikk omgangssyke. Det var sist i år 2015 – og siden har jeg ikke hatt det. Det nærmeste jeg kommer er dagen-derpå. Unntakssituasjonen fra å lese. Og også fra å trene. Ja, til og med å gå en tur. Fordi det gjør meg tusen ganger dårligere. Da tar jeg heller tiden til hjelp. Godt jeg ikke er like gal som den gang. Historiene virker bare så ugjenkjennelige. Mye fra sykdomstiden gjør det. Jeg skjønner så lite at hva som foregikk i hodet mitt, og jo lengre tid som går, jo mindre naturlig er det for meg å prate om det. Med skrivingen er det ikke like fjernt – fordi bloggen er og forblir et fristed. Der jeg slipper andre inn. Der jeg tør å dele. Der jeg liker å dele.
En skulle tro at jeg aldri kom tilbake igjen, men det gjorde jeg. Organene er friske og fine, og immunforsvaret på plass. Sterkt og solid. Orker derfor ikke dvele ved konsekvensene med osteoporose, allergier og intoleranser. Nettopp fordi det ikke er bra for psyken min. Jeg må derfor tenke at det positive veier opp og tilpasse meg ellers. Jeg har siden 2017 virkelig tatt vare på meg selv i form av mat, egentid og trening. Nå blir jeg sjelden syk. Det er max 1-2 ganger i året. Jeg kan bo med familien i flere dager uten å bli smittet. Jeg har vært på skolen der det har florert smitte, uten å bli syk. Jeg har vært på jobb der kunder har hostet meg opp i fjeset, og ikke minst på fly der folk har snufset og nyst ut i løse luften. Igjen: Uten å bli syk. Daglige doser med sanasol, sitron og ekstra c-vitaminer er sikkert tidenes placebo, men jeg liker å tro at det funker. Sammen med en rekke andre vær-frisk-retningslinjer. I alle fall forebyggende i en viss periode… 
Og til sist: Ekstra fint å få gaver laget med ekte kjærlighet. Mamma har brukt deler av høsten på å strikke denne fine hvite genseren til meg.