Jeg prøver så godt jeg kan, og gjør virkelig mitt beste. Selv om jeg ikke skal legge skjul på at det har vært tungt. Tungt å være inne mesteparten av tiden. Tungt å være vekke fra venner og familie. Ikke minst: tungt å lese 10-15 timer daglig, som naturligvis er over det jeg pleier. Om ikke mye, så litt over normalen. Det fordi jeg ikke vet om jeg har kontroll, når alt i teorien kan være relevant. Får heldigvis mer og mer forståelse jo mer jeg leser, skriver og fokuserer. Jeg har sluttet å utsette det jeg synes er vanskelig, og omfavner heller pensum og lovene for å tvinge på meg en slags forståelse. Og det funker. Men det tar tid…

Det som i alle fall skal sies er at jeg har det bra. Både fysisk og psykisk. Kroppen spiller på lag. Langt mer enn for et par uker siden, der jeg enda var i sjokk, nesten ikke sov, samt i en konstant krig med skolen. Rett og slett fordi jeg som en svært engasjert person, og ikke bare tillitsvalgt, blir for gira og involvert i alt som angår studiehverdagen. Det er for mye urettferdighet pr dags dato. Uten at jeg verken kan eller vil skrive om situasjonen offentlig. Jeg stoler bare på (rettere sagt: håper) at øverste hold evner å ta studentenes side til slutt. Men helt ærlig, så vil vil bare videre fra dette surrballet. Jeg trenger trygge rammer rundt meg ang studiet, og nå er tiden moden for noe nytt. Om det betyr å ta opp fag eller snike seg inn grensen til Danmark, får tiden vise. Jeg er like motivert for begge deler. Kanskje mest motivert og klar for å ta opp fag, skal jeg være ærlig. Det er dette jeg har grublet over de siste dagene. Selv om det vil utsette utdannelsen min. Begrunnelsen er at Bergen er drømmen 100%. Det føles mest riktig. Jeg har jo snakket om Bergen siden VGS. DK er og forblir en god nummer to. Samtidig: Får jeg plass der, så vil jeg nok ikke takke nei. Jeg må bare ha en back-up-plan hvis noe skjærer seg, som jeg tror vil skje. Derfor føles det godt at jeg endelig har skapt klarhet i ting.

Nå må jeg bare være motivert for å komme gjennom. Ikke dvele ved situasjonen, eller konte, slik jeg sa til pappa for et par uker siden. Faktisk. Tror jeg lot meg litt rive med av andre studenter. I tillegg til at hjemmeeksamen er mitt verste mareritt. Det skyldes mest det (u)praktiske og tiden. Men uansett. Jeg er jo ikke en som konter. I alle fall ikke planlegger det. Herregud. Det sier litt om hvor ”ute på jordet” jeg var. Slike beslutninger må uansett tas når dagen er kommet. Håper jeg er en av de som står løpet ut, og kan ta sommerferie i slutten av Mai. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men psyken min har fått seg en kraftig oppsving. Jeg har jobbet hardt for det. Alene. Legge fokuset på rett plass. Fordi denne motivasjonsknekken var sært tyngende, selv om den ikke holdt på å ta meg på noen måte. Jeg har jo kontroll på psyken min. Bare trives ikke med den bestandig, og det er lov.

Når det er sagt så er det så viktig at jeg ser glede i studiehverdagen min, fremfor at jeg stresser over en situasjon jeg ikke kan endre på. Jeg tok meg litt i å bli forbannet på meg selv. Så nå ringer jeg oftere hjem, sikrer meg sollys og har kontakt med venner. Og ikke minst: Jeg sørger for nok søvn og ernæring. Litt mer kreativt enn proteinbarer og cottage cheese. Noen andre godbiter har jeg også unnet meg. Først ny telefon, og nå ny uplight (ettersom jeg ikke takler blinke-lys), pc og enda en harddisk. I teorien dekt av skatten jeg har til gode, så ingen luksusfelle her.

Jeg har tenkt å legge opp løpet 100% slik at jeg kan takle en hjemmeeksamen, uansett hvor mye skrekk det gir meg. Da må jeg ha to vel-fungerbare pc’er, godt leselys og i det hele tatt. Jeg skal jo også studere videre etter dette. Planen nå er dagens planlagte pensum, samt rydde og pakke ned litt, før jeg tar et par dager ”påskeferie” med familien. Jeg føler jeg egentlig ikke har tid, men samtidig vet jeg hvor viktig det er å koble, om ikke helt av, så litt av. Gruble litt mindre. Se familien min. Har vel også skjønt at klesvasken hoper seg opp på 2-3 måneder, og at håndvask virkelig ikke er min greie. Samt at det å bestille varer i Tønsberg, krever en viss logistikk. Der er mamma gull. Selvsagt ikke bare derfor, vel og merke. I tillegg til at jeg nå sakte men sikkert kan flytte over sakene mine til Horten. Da er noe av Mai-jobben spart!