Slik jeg ser det, har jeg mine begrensninger. De fleste kan jeg gjøre noe med, men ikke alt er like lønnsomt. En av disse er VGS-karakterene. Som betyr at jeg ikke har 6 i alle fag. Det innrømmer jeg. Like tåpelig som det høres ut. Hadde heller ikke mulighet til å sanke tillegg i militæret. Det var ikke anoreksien den gang, men nedsatt syn og hørsel som avgjorde. Å komme inn på universitetene i Norge er beinhardt. Det er sannheten. Jeg har i tre år visst at jeg beveget meg ut på skummelt farvann ved å ta en snarvei. 3 årig jus er ingen sikkerhet, med mindre en jobber hardt. Og det gjorde jeg. Fikk et snitt jeg egentlig bare kunne drømt om. Som jeg ikke visste at jeg drømte om. Et usselt håp i det fjerne. Selv om det var slitsomt til tider, så er det også gøy. En bekreftelse på at jeg er mer enn bra nok i den bransjen jeg snart trer inn i. Bedre muligheter for å havne der jeg vil. Nå går ferden videre. Jeg slapp å ta opp VGS-fag, takket være målbevissthet og innsatsvilje. Neste stopp, og det nærmeste jeg kommer utenlandsferie, er Danmark. Eller rettere sagt København. En av de fineste nordiske byene jeg vet om!
Da valget sto mellom Århus og Køben, var det ikke vanskelig. Elsker København. Riktig nok kom jeg inn i Køben først (Allerede i April), så tanken på Århus var mer eller mindre lagt på hylla da tilbudet kom i midten av Mai. DK-tilbudet var betinget av at jeg besto bachelor – og det gjorde jeg med glans, den 18 Mai. Såpass selvskryt tillater jeg meg. Uansett. Når det skal sies, så liker jeg prestisje og stresskoffert. Det jeg forbinder med advokaten i storbyen. Arbeidsmarkedet er også langt mer allsidig i Køben, og strafferettslige fag tilbys i større grad. København var bare rett og slett mest riktig. For meg.
Nå vet jeg at jeg har gjort alt 100% etter boken. Jeg tok en sjanse, og den lønte seg. Selv om risikoen var der. Da får jeg også muligheten til å gjøre noe med min store akilleshæl; dansken. Jeg er normalt den som prater engelsk med dansker. Som selger. På gaten. I forelesninger. Samme hva. Er det noe jeg lenge har villet, så er det å bli bedre i språk. Det gjelder ikke bare dansk. I Danmark skal jeg nemlig også ha et jus-fag på engelsk. Jeg er ikke 100% komfortabel med engelsk utenfor feriereiser og egenlesing, men likevel er det noe som gjør meg komfortabel med dette. Komfortabelt nysgjerrig. Fordi jeg vet at det gir meg graden min. Mastergraden. I tillegg er det langt mindre skremmende med en muntlig eksamensform (om jeg er så heldig) enn en skriftlig. Den tid den sorg. Jeg tenker bare at jeg er motivert for alt nå. Om 2 år er jeg faktisk utdannet jurist!
Svett og lite vakker, men sykt lykkelig
Å bo i Danmark er dyrt og standarden er under den norske. Likevel har jeg funnet det perfekte stedet, så jeg kaster i alle fall ikke en krone ut av vinduet. I mine øyne. Leiekontrakten er allerede signert. Har vært sykt heldig der. Lønte seg å være tidlig på. Leiligheten ligger nydelig til på vestkanten, i sykkelavstand til fakultetet (6,5 km), har gode metromuligheter når det er dårlig vær, og ellers med alt i umiddelbar nærhet. For en som er kresen og glutenallergisk, er det en drøm å ha 5 ulike matbutikker kun metere utenfor døren. Og for en som er var for lyder, kunne det ikke passet bedre at jeg havnet i et rolig og fredelig strøk uten for mange mennesker. Bygården har også mye sjarm, og det rommet jeg leier er fullmøblert og gigantisk. Kan ha hele familien der om jeg vil. Hello TDF 2021. Nå er jeg i gang med å lete etter jobb – helst trainee i advokatfirma. Har allerede sendt ut forespørsler, og startet med å kontakte de ulike firmaene. Sykt spennende.
Klarer bare ikke legge verv og jobbing fra meg. Samme hva. Jeg har faktisk siden 10 Juni hatt en liten jussrelatert sommerjobb (ble vel headhuntet kan man si), der jeg arbeider hjemmefra. Blir fort et par timer om dagen. Noen ganger mer. Sjelden mindre. Elsker det. Føler sånn mestring. Liker å være til nytte. Liker å lære. Derfor er dette fine erfaringer å ta med seg. Både læringsmessig og på CV’en. Og ikke minst: et fint tidsfordriv i ferien, i tillegg til oppussing og rydding, samt turer. Alle mulige slags turer. Jeg og mamma kombinerer gjerne en svetteøkt i hurtig tempo med en påfølgende strandtur. Det er helt nydelig å kjenne at kroppen brukes, men også at den kan få slappe skikkelig av etterpå. Bildene er fra i går, da vi vandret Bjerkøya rundt med strandliv på Nordre Jarlsberg Brygge etterpå – derav ulike antrekk. Måtte nesten utnytte været litt når Vestfold (som jeg fremdeles kaller det) – byr opp til syden. Trenger verken båt, hytte eller utenlandsferie når nydelige naturopplevelser er i kjøreavstand. Vestfold er bare nydelig. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg vil bo noen annen plass når jeg en gang skal etablere meg….
Nei. Det er bare å nyte, for i morgen synker temperaturen, og snart starter dessuten flytteprosessen. Steget mot min nye hverdag i Danmark. Greit å roe ned litt før den tid. Duracellkaninen har godt av det. Enn så lenge er det bare litt mye merkelig med covid-19-restriksjonene, og det siste jeg vil er å dumme meg ut på akkurat det. Ingen av oss (meg og fam) slipper 6 dagers overnatting, så bare det er litt styr. Må derfor se det litt an. I verste fall drar jeg ned alene med alt. Jeg velger å tenke at det løser seg på en eller annen måte. Orker ikke å tenke problemer. Nettopp fordi bosted, leiekontrakt og fag er klart. Det var jo de tingene som hastet. 1 September er skolestart. 27 August er det åpen dag på fakultetet. Jeg merker det kribler veldig i kroppen. Det skal sies at jeg har jo hatt et utrolig ambivalent forhold til det å forlate Norge, men nå er det alt jeg vil. Dette er så riktig! Herregud…..
Den siste tiden har livet tatt mange vendinger. Positive, men også negative. Covid19 er et kapittel for seg selv. Bestefar et annet kapittel. Fine bestefar. Imidlertid var han den andre som fikk vite om København, og det gjør meg godt. At jeg fikk se igjen familien og at vi hadde en slik nydelig begravelse for han, gjør meg også godt. En dag bestefar verdig. En dag for minneboken. En dag i mitt hjerte. En kan ikke ha alle mennesker i livet sitt for bestandig, og jeg har blitt bedre på å akseptere det. Akseptere at alle besteforeldrene mine er vekk. Akseptere at alder ikke bare er et tall. Likevel, vel vitende om at jeg alltid vil ha fine engler rundt meg, og at minnene lever evig.
