Julen er den fineste tiden, men også en tid til ettertanke. Dessuten er det den perioden jeg føler varer kortest. Over på et blunk. Derfor sliter jeg også litt med å få den ekte gode og ønskede julestemningen så tidlig som jeg burde. Jeg trenger litt tid på meg. I år, som de foregående år. Men så er det noe med julaften. Favoritten min. Hvert år får jeg denne barnslige følelsen når jeg våkner til at kalenderen viser 24 Desember. Enten jeg er i mål med alt av gjøremål eller ikke, så senker roen seg og jeg merker at det er jul. I år gikk det meste av rydding, forberedelser og innkjøp uten stress. Jeg har tatt ting som de har kommet. Mye skyldes nok at jeg begynte å bli syk allerede fra rundt 3-4 Desember (først nå på bedringens vei) og ikke har maktet mer enn kroppen. Derfor har heller ikke forventningene mine vært skyhøye til resultatet av juleplanleggingen. Jeg er mer enn glad nok for det jeg har orket sett hen til energinivået. Og når energinivået har dabbet av, har jeg uansett kunnet tilbringe tid med venner og familien. Det er ekstra fint.
Alle er så snille med meg. Venninnen min som tar meg med på bowling, mamma som kommer med verdens fineste (påkostede) julekalender, lillebror som overrasker med nettbrett i julegave (Spot on – beste gaven av 4 mulige), og pappa som disker opp verdens beste pinnekjøtt på julaften. Ikke minst gleden av å ha lurt lillebror trill rundt. Det ble 10 interessante filmede minutter med pappesker innpakket i pappesker, og smågaver som ble åpnet underveis. Med etterfølgende julerebus. Som gav et hint om hvor hovedgaven var. Jeg som aldri noensinne har vært kreativ eller tålmodig, men her slo jeg til. Ikke tvil om at dette, og alt det andre, blir minner jeg ser tilbake på så fort jeg er tilbake i jusboblen. Jeg kjører på ingen måte noe hardkjør med lesing flere timer daglig nå i julen, men leser meg forsiktig dag for dag opp på nye temaer. De eneste bøker jeg har lest ut er motivasjonsbøkene til Hammer og Larsen. Slik får jeg litt av alt, og slik merker familien min at jeg er til stede. Det gjør at vi får til en del koselige middager, dratt på flere hyggelige besøk, hatt spillestunder, sett på julefilmer og arrangert diverse julerelaterte konkurranser. Helt nydelig.
Det er for øvrig tredje frisk-julen min etter sykdommen, og alt er fremdeles på stell med julemåltider og den biten der – sett hen til det som en gang var matangst og kalorifanatisme. Dog møtt ganske mye motstand, da det meste inneholder gluten, som jeg jo etter sommeren 19, ikke tåler. Før kunne jeg dytte nedpå haugevis med pepperkaker uten problem. Denne julen greide jeg kun to stykker før det sa stopp. Så da må jeg klare meg uten i fremtiden. Glutenfrie pepperkaker er foreløpig ikke min greie. Generelt sliter jeg med å like det som er glutenfritt. Ender ofte opp med det mest lettvinte alternativ. Typ maiskaker med spekeskinke. Det gjør også noe med inspirasjonen. Ergo har jeg en vei å gå når jeg skal trives med et glutenfritt kosthold.
Men. Som om det ikke er nok. Jeg er også kresen, nøtteallergisk og laktoseintolerant, i tillegg til at jeg har hatt en meget redusert appetitt denne julen. Ti av ti. Men ellers er alt så fint så. For å unngå å bli for opphengt i begrensningene så er det jo mange andre muligheter tilstede. Jeg har ikke gått under på noen som helst måte og fått i meg den næring kroppen behøver. Her hjemme er det enklere, fordi jeg ikke tenker som en supersparstudent. Jeg nyter det jeg kan spise, og spiser heller mye av det jeg og kroppen trives med. Mamma og pappa sparer ikke på noe her i huset. Julestrømpen er også en ren glede. Igjen er den sukkerfri og proteinrik – men ikke kalorifri, og på ingen måte en del av måltidene. Viktig for meg å presisere, slik at ingen misforstår. For meg ville nemlig en vanlig strømpe vært uaktuelt. Jeg liker ikke sjokolade, tåler dårlig marsipan og jeg kan ikke spise mer enn to smågodtbiter før jeg ligger rett ut. Skikkelig heldig der. Derfor er alternativet en nissestrømpe som jeg kan kose meg med uten å ende opp i elendig forfatning. Minst like hyggelig å ha en slik hengende.
Selv om min sunne julestrømpe kun handlet om kalorier den gang jeg var syk, så var den også en glede på den tid. Jeg tenker derfor at andre som sliter bør få en glede. Som jeg skrev, er julen en tid for ettertanke. Jeg tenker på de som ikke er her, men også på de som er syke. Spesielt spiseforestyrrede, og dette avsnittet er skrevet med tanke på anoreksidiagnosen. Julen er en vanskelig tid, og det er viktig at flere er klar over. Det bør ikke handle om press, men om glede. Derfor mener jeg at dette ikke er tiden til å endre på vaner eller ødelegge gleden. Det kan man heller prøve en av de 11 andre månedene i året. Med dette oppfordrer jeg ikke til sunnhetsfanatisme og slanking i julen, men jeg oppfordrer til aksept og medmenneskelighet. Til å godta den som sliter. Ved ord eller handling. Derfor handler det litt om å gi og ta. Å true noen til sukker og fettrik julemat er neppe et sjakktrekk. Den gang jeg var syk spiste jeg kalkun alene selv om familien spiste pinnekjøtt. Egen tilberedt julemiddag. Stusslig, ja. Men også riktig. Fordi det medførte at jeg satt sammen med familien ved bordet, og det endte på ingen måter i tårer, men heller i en fin julaften. Dette er selvsagt bare mine erfaringer, og jeg kan ikke komme med en fasit. Når folk spør meg om mat og anoreksi i julen, synes jeg det er vanskelig å si noe generelt. Det mest generelle jeg kan si er at man må bruke fornuft og se hverandre. Julen handler om samhold og glede. Ikke om angrep og konfrontasjoner, tårer og tonnevis med dårlig samvittighet. Vi må kunne tillate det.
Men, tilbake til meg før jeg spoler helt av her med råd og tips. Jeg kunne virkelig ikke hatt en bedre juleferie. Det har, etter en travel høst, vært en perfekt oppladning til det nye året, 2020. Den såkalte ‘’nye starten’’. Jeg er like motivert, singel og uten nyttårsforsett, som jeg ‘’alltid’’ har vært. Selv om jeg helt ærlig ikke føler det er snakk om noen ny start. I teorien fortsetter jeg bare i mitt vante spor med skole, jobb, samme vennegjeng, og min kjære familie, som jeg er så glad i. Det eneste som er nytt er enkelte av fagene. Andre fortsetter jeg med. Den nye starten kommer i teorien ikke før jeg bytter skole, flytter til et nytt sted og får nye impulser. Tidligst til sommeren. Men før det må jeg komme tilbake til hverdagen, og jeg merker at jeg gleder meg til den. Jeg liker rutiner bedre enn ferier, selv om ferier også er fint. Innimellom. Spesielt fordi jeg får være med de menneskene jeg verdsetter høyest på denne jord, og fordi vi gjør akkurat slik det passer oss. I det tempoet vi føler for.
Ønsker med dette dere alle et riktig godt nytt år!