Madelén (fra anorektiker til jurist – og journaliststudent)

Julen er den fineste tiden, men også en tid til ettertanke. Dessuten er det den perioden jeg føler varer kortest. Over på et blunk. Derfor sliter jeg også litt med å få den ekte gode og ønskede julestemningen så tidlig som jeg burde. Jeg trenger litt tid på meg. I år, som de foregående år. Men så er det noe med julaften. Favoritten min. Hvert år får jeg denne barnslige følelsen når jeg våkner til at kalenderen viser 24 Desember. Enten jeg er i mål med alt av gjøremål eller ikke, så senker roen seg og jeg merker at det er jul. I år gikk det meste av rydding, forberedelser og innkjøp uten stress. Jeg har tatt ting som de har kommet. Mye skyldes nok at jeg begynte å bli syk allerede fra rundt 3-4 Desember (først nå på bedringens vei) og ikke har maktet mer enn kroppen. Derfor har heller ikke forventningene mine vært skyhøye til resultatet av juleplanleggingen. Jeg er mer enn glad nok for det jeg har orket sett hen til energinivået. Og når energinivået har dabbet av, har jeg uansett kunnet tilbringe tid med venner og familien. Det er ekstra fint.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alle er så snille med meg. Venninnen min som tar meg med på bowling, mamma som kommer med verdens fineste (påkostede) julekalender, lillebror som overrasker med nettbrett i julegave (Spot on – beste gaven av 4 mulige), og pappa som disker opp verdens beste pinnekjøtt på julaften. Ikke minst gleden av å ha lurt lillebror trill rundt. Det ble 10 interessante filmede minutter med pappesker innpakket i pappesker, og smågaver som ble åpnet underveis. Med etterfølgende julerebus. Som gav et hint om hvor hovedgaven var. Jeg som aldri noensinne har vært kreativ eller tålmodig, men her slo jeg til. Ikke tvil om at dette, og alt det andre, blir minner jeg ser tilbake på så fort jeg er tilbake i jusboblen. Jeg kjører på ingen måte noe hardkjør med lesing flere timer daglig nå i julen, men leser meg forsiktig dag for dag opp på nye temaer. De eneste bøker jeg har lest ut er motivasjonsbøkene til Hammer og Larsen. Slik får jeg litt av alt, og slik merker familien min at jeg er til stede. Det gjør at vi får til en del koselige middager, dratt på flere hyggelige besøk, hatt spillestunder, sett på julefilmer og arrangert diverse julerelaterte konkurranser. Helt nydelig.

Det er for øvrig tredje frisk-julen min etter sykdommen, og alt er fremdeles på stell med julemåltider og den biten der – sett hen til det som en gang var matangst og kalorifanatisme. Dog møtt ganske mye motstand, da det meste inneholder gluten, som jeg jo etter sommeren 19, ikke tåler. Før kunne jeg dytte nedpå haugevis med pepperkaker uten problem. Denne julen greide jeg kun to stykker før det sa stopp. Så da må jeg klare meg uten i fremtiden. Glutenfrie pepperkaker er foreløpig ikke min greie. Generelt sliter jeg med å like det som er glutenfritt. Ender ofte opp med det mest lettvinte alternativ. Typ maiskaker med spekeskinke. Det gjør også noe med inspirasjonen. Ergo har jeg en vei å gå når jeg skal trives med et glutenfritt kosthold.

Men. Som om det ikke er nok. Jeg er også kresen, nøtteallergisk og laktoseintolerant, i tillegg til at jeg har hatt en meget redusert appetitt denne julen. Ti av ti. Men ellers er alt så fint så. For å unngå å bli for opphengt i begrensningene så er det jo mange andre muligheter tilstede. Jeg har ikke gått under på noen som helst måte og fått i meg den næring kroppen behøver. Her hjemme er det enklere, fordi jeg ikke tenker som en supersparstudent. Jeg nyter det jeg kan spise, og spiser heller mye av det jeg og kroppen trives med. Mamma og pappa sparer ikke på noe her i huset. Julestrømpen er også en ren glede. Igjen er den sukkerfri og proteinrik – men ikke kalorifri, og på ingen måte en del av måltidene. Viktig for meg å presisere, slik at ingen misforstår. For meg ville nemlig en vanlig strømpe vært uaktuelt. Jeg liker ikke sjokolade, tåler dårlig marsipan og jeg kan ikke spise mer enn to smågodtbiter før jeg ligger rett ut. Skikkelig heldig der. Derfor er alternativet en nissestrømpe som jeg kan kose meg med uten å ende opp i elendig forfatning. Minst like hyggelig å ha en slik hengende.

Selv om min sunne julestrømpe kun handlet om kalorier den gang jeg var syk, så var den også en glede på den tid. Jeg tenker derfor at andre som sliter bør få en glede. Som jeg skrev, er julen en tid for ettertanke. Jeg tenker på de som ikke er her, men også på de som er syke. Spesielt spiseforestyrrede, og dette avsnittet er skrevet med tanke på anoreksidiagnosen. Julen er en vanskelig tid, og det er viktig at flere er klar over. Det bør ikke handle om press, men om glede. Derfor mener jeg at dette ikke er tiden til å endre på vaner eller ødelegge gleden. Det kan man heller prøve en av de 11 andre månedene i året. Med dette oppfordrer jeg ikke til sunnhetsfanatisme og slanking i julen, men jeg oppfordrer til aksept og medmenneskelighet. Til å godta den som sliter. Ved ord eller handling. Derfor handler det litt om å gi og ta. Å true noen til sukker og fettrik julemat er neppe et sjakktrekk. Den gang jeg var syk spiste jeg kalkun alene selv om familien spiste pinnekjøtt. Egen tilberedt julemiddag. Stusslig, ja. Men også riktig. Fordi det medførte at jeg satt sammen med familien ved bordet, og det endte på ingen måter i tårer, men heller i en fin julaften. Dette er selvsagt bare mine erfaringer, og jeg kan ikke komme med en fasit. Når folk spør meg om mat og anoreksi i julen, synes jeg det er vanskelig å si noe generelt. Det mest generelle jeg kan si er at man må bruke fornuft og se hverandre. Julen handler om samhold og glede. Ikke om angrep og konfrontasjoner, tårer og tonnevis med dårlig samvittighet. Vi må kunne tillate det.

Men, tilbake til meg før jeg spoler helt av her med råd og tips. Jeg kunne virkelig ikke hatt en bedre juleferie. Det har, etter en travel høst, vært en perfekt oppladning til det nye året, 2020. Den såkalte ‘’nye starten’’. Jeg er like motivert, singel og uten nyttårsforsett, som jeg ‘’alltid’’ har vært. Selv om jeg helt ærlig ikke føler det er snakk om noen ny start. I teorien fortsetter jeg bare i mitt vante spor med skole, jobb, samme vennegjeng, og min kjære familie, som jeg er så glad i. Det eneste som er nytt er enkelte av fagene. Andre fortsetter jeg med. Den nye starten kommer i teorien ikke før jeg bytter skole, flytter til et nytt sted og får nye impulser. Tidligst til sommeren. Men før det må jeg komme tilbake til hverdagen, og jeg merker at jeg gleder meg til den. Jeg liker rutiner bedre enn ferier, selv om ferier også er fint. Innimellom. Spesielt fordi jeg får være med de menneskene jeg verdsetter høyest på denne jord, og fordi vi gjør akkurat slik det passer oss. I det tempoet vi føler for.

Ønsker med dette dere alle et riktig godt nytt år!

Som nevnt tidligere innlegg har tiden etter eksamen gått med til jobbing, vervearbeid, tillitsvalgtoppgaver og diverse gjøremål. Ting som fløt over da jeg levde i studieboblen. Men ikke bare det. Like før jeg reiste hjem til familien, begynte formen å skrante. Neppe på grunn av at jeg har stresset meg gjennom denne høsten, men på grunn av helt vanlig sykdom. Som slår inn når en minst aner det. Har på ingen måte vært superdårlig, men har jevnt over levd med redusert allmenntilstand. Den gode gamle forkjølelse – ganget med noen nuller. Som igjen har gitt meg lite søvn og gjort meg ekstremt sliten. Jeg har intet forbud mot å benytte ordet sliten så lenge det faktisk stemmer. Poenget at denne tilstanden bare er grusomt irriterende for en slik duracell-kanin som meg. Det verste jeg vet er å ha manko på energi. Skulle mye heller hatt to-tre dager hvor jeg virkelig var elendig fremfor flere uker der jeg er halvveis – som nå. Elendig på morgenen, men bedre utover dagen og kvelden. Det resulterer i at hele dagen forskyver seg og at ting går dobbelt så tregt. Ikke min favoritt.

Mulig kroppen verker og er vond, men jeg har ikke vondt i viljen. Skal i alle fall ha for er at jeg gjennomfører alt jeg har bestemt meg for. Jeg prøver virkelig å utnytte dagene tross formen og tempoet. Nettopp fordi gidde og begrensning ikke er et ord i mitt vokabular. Jeg streber etter denne balansegangen. Der jeg får litt av alt. Det er aldri enten eller med meg. I tillegg til at Desember er den fineste tiden jeg vet om. Måneden går fort, og får ikke forsvinne til intet. Det er derfor en tid jeg bare må utnytte. Til farting, baking, juleforberedelser, besøk (venner og familie) og kos. Særlig nå som jeg har ‘’fri’’ og er hjemme med mamma, pappa og lillebror. Fri i anførselstegn, da det blir en del lesing og arbeid på siden. Som jeg liker. Jeg trenger riktig nok ikke tenke på formuerett 1 lengre, men har likevel tre-fire eksamener til våren. Det er derfor ikke rom for lange pauser. For uansett hvor dårlig i form jeg er, så er det kun med omgangssyke (og fyllesyke) at jeg ikke kan lese jus. Unnskyldninger eksisterer derfor ikke i mitt hode. Noe jeg synes er en bra ting. Jeg liker at jeg er skjerpet og tar meg selv i nakkeskinnet. Det er det som hittil har skapt resultater.  Og det er det som vil fortsette å skape gode resultater. Det avgjørende vitnemål som skal ta meg videre. På master. Inn i yrkeslivet. Spennende tid i vente.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Heldig for meg begynner formen å bli bedre. I alle fall slik at jeg tenker potethals, hes stemme og rennende blodig nese er borte til julaften. Litt mer usikker på bursdagen min i morgen, men det får jeg ta som det kommer. Her blir vi kun kjernefamilien, og da er det muligheter til å se an feiringen. Men uansett om jeg er i form eller ei, så tenker jeg at jeg har kommet unna det verste. At jeg skal være glad jeg ble syk tidlig i Desember – skal jeg først bruke ordet ‘’passer’’ om sykdom – enda det sjelden kommer beleilig på. Jeg er nemlig sjeleglad for å bli syk utenfor studie og eksamensperiode – og trolig den viktigste delen av julen. I tillegg er jeg også takknemlig for at jeg ikke har blitt sånn megadårlig som jeg fryktet. Særlig etter sidemannen min hostet meg opp i trynet på flyet hjem fra Tromsø. Ja, jeg evner å se det positive i dette, og skal ikke klage. Nettopp fordi jeg har rukket gjennom det jeg hadde tenkt, selv om det ble på en litt annen måte enn først forestilt.  Krysser bare fingrene for at jeg kommer i mål med resten. Dessuten er jeg hjemme med familien, og det er så fint. Jeg nyter det virkelig, fordi vi fire har det så fint. Da er det også enklere å ta til takke med en halvveis form.

Det er for øvrig noe interessant ved det med meg og sykdom. Jeg har hele livet (foruten anoreksiperioden) hatt et ekstremt bra immunforsvar. Jeg var sjelden noe form for syk. Så fort jeg fikk anoreksi derimot endret dette seg. Immunforsvaret var konstant nede. Selv om det kunne gå måneder mellom sykdomsslagene, så var de ekstra tøffe, og de pågikk gjerne flere uker i strekk. Det i seg selv var utmattende. Som om ikke anoreksi i seg selv ikke var utmattende nok for en skrøpelig kropp. Det til tross var jeg også den gang, en duracell-kanin. Jeg hadde alltid energi. Pur vilje, rett og slett. Intet annet. Husker godt jeg tvang meg til en joggetur samme dag som jeg fikk omgangssyke. Det var sist i år 2015 – og siden har jeg ikke hatt det. Det nærmeste jeg kommer er dagen-derpå. Unntakssituasjonen fra å lese. Og også fra å trene. Ja, til og med å gå en tur. Fordi det gjør meg tusen ganger dårligere. Da tar jeg heller tiden til hjelp. Godt jeg ikke er like gal som den gang. Historiene virker bare så ugjenkjennelige. Mye fra sykdomstiden gjør det. Jeg skjønner så lite at hva som foregikk i hodet mitt, og jo lengre tid som går, jo mindre naturlig er det for meg å prate om det. Med skrivingen er det ikke like fjernt – fordi bloggen er og forblir et fristed. Der jeg slipper andre inn. Der jeg tør å dele. Der jeg liker å dele.

En skulle tro at jeg aldri kom tilbake igjen, men det gjorde jeg. Organene er friske og fine, og immunforsvaret på plass. Sterkt og solid. Orker derfor ikke dvele ved konsekvensene med osteoporose, allergier og intoleranser. Nettopp fordi det ikke er bra for psyken min. Jeg må derfor tenke at det positive veier opp og tilpasse meg ellers. Jeg har siden 2017 virkelig tatt vare på meg selv i form av mat, egentid og trening. Nå blir jeg sjelden syk. Det er max 1-2 ganger i året. Jeg kan bo med familien i flere dager uten å bli smittet. Jeg har vært på skolen der det har florert smitte, uten å bli syk. Jeg har vært på jobb der kunder har hostet meg opp i fjeset, og ikke minst på fly der folk har snufset og nyst ut i løse luften. Igjen: Uten å bli syk. Daglige doser med sanasol, sitron og ekstra c-vitaminer er sikkert tidenes placebo, men jeg liker å tro at det funker. Sammen med en rekke andre vær-frisk-retningslinjer. I alle fall forebyggende i en viss periode…

Og til sist: Ekstra fint å få gaver laget med ekte kjærlighet. Mamma har brukt deler av høsten på å strikke denne fine hvite genseren til meg.

Jeg er snart i ferd med å lande enda et semester, og denne gang som 50% jurist. Det er vilt. Et semester som for meg føles som det mest krevende hittil. Ikke fordi studiene har vært spesielt mer omfattende enn normalt, men fordi andre viktigheter har skapt stress og tidsnød. Samtidig er jeg sykt stolt for å lande. Jeg landet ledervervet med Bachelorutvalget forrige uke. I tillegg har jeg hatt mitt siste ordinære styremøte i studentseksjonen, med Tromsøtur 1 uke før eksamen. Galskap, for så vidt, men en tur verdt alt. Det var så fint å oppleve Tromsø, selv om det ble en rask visitt. I teorien har jeg godt av å komme meg bort litt. Godt av å være litt sosial. Jeg som kun jobber, studerer og drar på møter. Det er faktisk slik livet mitt har vært dette halve året. Derfor en oppsummering i denne bloggposten, fremfor jevnlige enkeltinnlegg som kun gir uttrykk for det samme.

Tromsø. Bildet er tatt av en i studentseksjonen.

Vel, nesten… I teorien så har jeg jobbet, og jobber enda med prinsipielt viktige saker fra sidelinjen. Selv som student. I høst har det begeret rent over flere ganger. På grunn av tiden, men det til tross, så har jeg aldri gitt meg. Om jeg har hatt aldri så mye på agendaen. Om jeg har kjent aldri så mye sinne og frustrasjon. Det fine med meg er at jo mer forbannet jeg blir, desto hardere kjører jeg på. Beinhard som jeg er. Ikke bare utenpå, men også inni. Da er det ikke rom for andre følelser. Selv ikke sorg. Enda jeg burde følt det. Enda jeg burde reist hjem. Men her må jeg stoppe skrivingen, begrunnet i personvern.

Liten tvil om at dette har vært et litt annerledes semester enn de foregående, men jammen har jeg kommet meg gjennom. Det ble et lite rush på slutten der. Skal innrømme det. Eksamen 19 November er altfor tidlig. Tidligere enn vi pleier. Jeg satt i snitt 14 timer per dag den siste uken. Så ikke på en tv-serie en gang. Bare spiste, leste og sov. Zoombieliv. Fordi det føltes riktig der og da, og jeg visste det ville bli riktig. Det stemte. Jeg fikk all den trening jeg trengte og hadde alle forutsetninger for å få beste karakter. Sensur venter foreløpig, men jeg drøyer det så lenge jeg føler for. For andre gang i historien er jeg usikker på karakteren. Det er rart og på grensen til ubehagelig, så jeg tenker minst mulig på det.

Høstferien i Horten.

Etter eksamen har jeg fått unna alt det praktiske, særlig tilknyttet avviklingen av ledervervet mitt, samt tillitsvalgtoppgaver, boksalg og en del av strafferetten. Jeg har også tatt noen flere vakter på Elkjøp, og vært på julebord på Norefjell med kollegene denne helgen. Det er litt flaut å si at jeg mer eller mindre har vært 90% edru i 2 år. Leververdiene var på trynet i alle år som syk, og de hadde endelig rettet seg i sommer, og det var også da jeg fikk diagnose glutenallergi/cøliaki. Jeg fikk med andre ord et navn på plagene mine, og kunne så vidt starte med alkohol igjen. Jeg gjorde ikke det. Jeg ventet. Og ventet. Litt drikke til maten i ny og ne, men hadde ikke vært utfor noen real fest enda. Fordi jeg ikke var så innmari interessert, skal jeg være ærlig. Jeg har glemt litt det livet når jeg har levd så lenge på Pepsi Max. Dessuten visste jeg at dette var en utprøvingfase. Jo lengre tid uten, desto mindre tåler jeg. Noe jeg hadde i bakhodet på julebordet.

Om jeg prøvde meg fram? Nei. Aldeles ikke. Om jeg fikk merke det i går? Ja. I form av omgangssyken + null søvn + null appetitt. Hadde dette vært før 2017 hadde jeg både talt kalorier (som jo er umulig), og vært overlykkelig over å slippe måltidene dagen derpå. Dagens Madelén? Det kunne ikke falt meg inn å telle noe som helst. Og når det kommer til måltider, så tar jeg det igjen. Tenker ikke at jeg er glad jeg byttet ut frokost og lunsj med ibux, men sikrer meg kaloriene jeg gikk tapt. Det viktigste er at jeg er bevisst på det. Jeg går for øvrig aldri en dag uten å være kvalm eller ha vondt i magen, men ved omgangssykesymptomer går grensen. Selv for meg. Da har jeg ikke sjanse til å få nedpå noe. Det er helt sykt hvordan jeg brekker meg. Har en del spenstige tilbakeblikk fra diverse frokostsaler rundt om det ganske land og utland. Men sånn er det. Jeg tilhører kun drikkemiljøet en sjelden gang, og tar konsekvensene når jeg ikke er ‘’godt nok vant’’ Det fine er nemlig å delta. Uansett.

Hvorfor jeg skriver om dette, er fordi jeg vet jeg har lesere som sliter med sykdom, og aldri kunne tenkt tanken på å dra ut på grunn av alkohol, som igjen er på grunn av kaloriene. Det er så synd. Jeg vil egentlig bare vise at det er mulig. Man kan være sosial og samtidig kose seg. Det er ikke slik at man må være innelåst i en kalkulator resten av livet, eller føle tvangstanker så fort en går utenfor det en hadde tenkt. Og bare for å unngå misforståelser, så er det også fint mulig å delta uten å drikke. Jeg oppfordrer INGEN. Å stå mot drikkepress er kjempebra. Jeg drikker ikke ofte selv. Det viktige er bare at man har valgmuligheten (såfremt man er gammel nok) til å bestemme ut fra fornuft og ønsker, og ikke ut fra sykdom og kompensering.

Alt i alt hadde jeg et fantastisk julebord. Ekstra happy er jeg, kresenheten selv, når det serveres koldtbord med alt mulig slags kjøtt. Da er det så å si alt min tallerken fylles med. Haha. Med andre ord hadde jeg opparbeidet meg et solid grunnlag for Lørdagskvelden videre. En kveld/natt som sto til forventningene. Glad er ordet. Sliten kan man være i et annet liv. Nettopp fordi formen kommer og går. I dag er alt tipp topp. Har tatt igjen mange timer med søvn allerede og spist mer enn bra nok – Til meg å være. Alt er veldig bra!

Det gjenstår enda litt småting her i leiligheten før jeg reiser hjem til juleferie – allerede på Fredag. 2 1/2 uke etter eksamen. Nesten 3 måneder siden sist jeg var hjemme. Men igjen: Det har vært hektisk dette semesteret. Å reise hjem utenom stresset kjennes bedre. Det skal bli fint. Ikke bare fint, men også viktig. Jeg har kjedet meg grønn enkelte dager, og trenger en annen tilværelse. Trenger å se familien igjen. Det hjelper å ringe hver dag, men nå er jeg så klar for å se dem igjen også!

På den ene siden er det deilig at ferien er over, men på den andre siden har ferien gått altfor fort. Vanskelig å si. Hvis jeg får spørsmål hva jeg verdsetter mest av ferie og hverdag, så svarer jeg lett hverdag. Ganger tusen. Jeg liker rutiner og dager der jeg føler jeg får utrettet noe. Enten det er jobb, skole eller andre ærend. Et eller annet fornuftig. Hvis jeg får spørsmål hva jeg verdsetter mest av familie og studiekamerater, så svarer jeg selvsagt familie. Det hadde jeg gjort uavhengig av om jeg hadde kjent folkene siden barneskolen. Er bare noe med at jeg er ekstremt familiekjær. Derfor er dette med ferie litt sånn bob-bob. Jeg blir riktig nok greit sliten av å leve i en slik døsig boble, samtidig som jeg elsker at jeg kan omgås familien min. Men så har ikke ferien vært slik døsig som jeg fryktet (ala i fjor), for det har ikke vært den varmeste sommeren i Horten sånn jevnt over. Derfor har jeg fått brukt ferien til å komme a jour med de ting jeg ikke rakk forrige sommer – ei heller i høstferien, juleferien eller påskeferien. Slikt man bare utsetter med dårlige unnskyldninger. Som man tenker på, men aldri gidder å gjøre noe med. Og jo lenger man venter, jo mer arbeid blir det. Fordi hukommelsen svikter et sted. Det vil for min del si bilder (fotobøker), videoredigering, rydding og den slags. Apropo rydding så fant jeg Acer-PC’en min fra Post-3/Rasp-tider i 2010-2011. Jeg skjønte fort hva som ventet meg, men jeg klarte samtidig ikke å forstå ordene. At jeg en gang skrev disse ordene. Hatske, desperate og forferdelige som de var. Jeg trodde også at jeg skulle bli lei meg av å lese, men det var ikke tilfellet. Fordi jeg vet at selvmordsbrev, testamenter og grufulle dagbokutsnitt hører fortiden til. Faktisk føler jeg ingenting når jeg leser det. Det er på mange måter som om det aldri skjedde. Men det betyr ikke at jeg ignorerer fortiden. Lenge slet jeg med å akseptere alt, men jeg har i dag sluppet taket på hatet. Fortiden er og forblir en del av min livshistorie, fordi den har formet meg. På både godt og ondt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Prioriteringene over ble også noe av forklaringen på hvorfor jeg ikke gikk all in med strafferetten, som planlagt. Og uansett om jeg hadde laget rom, så ble det feil. Feil prioritering. Jeg sa meg derfor fornøyd med nøtteskallsboken på 285 lettleste sider – som jeg tok notater av. En bitteliten start. Ja, for hvorfor skulle jeg rushet meg gjennom det jeg liker aller best? Det jeg har sett fram mot i 2 år. Jeg vil glede meg til strafferetten og ha det som en spennende greie ved siden av formueretten. For den som forstår logikken. Jo mindre jeg har lest meg opp, jo mer spennende virker det. Selv om strafferett trolig aldri vil bli noe uinteressant for meg. I tillegg så tenker jeg: skole i sommerferien? En liten oversikt er ok, men det å komme seg opp på eksamensnivå, som håpet? Det blir litt for dumt spør du meg. For mye perfeksjonisme. Jeg forsto det bare ikke før jeg hadde ofret noen 8-timers økter i finværet.

Den energien jeg har som student, har jeg bare ikke i sommerferien. Klart jeg kan late som, eller si at jeg ikke trenger å lade batteriene. Som om jeg er en superwoman som aldri går ut på lading. Men det ville trolig vært en løgn. Jeg som alle andre har behov for et avbrekk. Sommerferien blir noe eget. Fordi ferien er lang, og jeg er ferdig med nok et år/avdeling. Det er ikke så mye greier som henger over meg, og jeg klarer lettere å få fokuset vekk fra skolen. Da blir det også naturlig at andre ting frister mer. Det handler ikke om å slite med motivasjonen, men om at jeg havner i et skikkelig feriemodus. Rusa på å leve livet. Elsker livet. Jeg er jo hjemme der jeg har tilgang på alt. Jeg kan dra dit jeg vil. Jeg kan bruke den tid jeg vil. Og som jeg skrev over, så har jeg brukt tiden godt. Ikke bare til ‘’ting jeg ikke fikk gjort’’, men også på masse besøk og turer. Det er hyggelig. Jeg tror ikke jeg har vært så sosial og aktiv noen sommer, noensinne. Liker det. Fint å være litt mettet på ferie. Jeg har hatt en helt fantastisk sommer.

Familien har nå reist hjemover. Det er litt rart. Plutselig er jeg alene. Alenetid som skutt fra klar himmel, uten at jeg er ensom. Det er bare uvant, og går seg til. I morgen venter hverdagen, og jeg kjenner jeg gleder meg sånn innerst inne. Fordi jeg liker å komme i gang, og fordi jeg kjenner meg klar – selv om forberedelser gjenstår, etter et måltid og en gåtur. Jeg begynner riktig nok ikke på skole før Torsdag klokken 8:15, men arbeider som klasseleder et par dager i regi USN. I tillegg er jeg fadder på kveldstid (det jeg orker), og ellers har en del opplegg med Juristforbundet. Arbeidsvaktene begynner fra og med Onsdag. Jeg skal få kjørt meg de neste ukene. Haha.

Så det betyr at jeg må planlegge dagene for å få rutinene tilbake. Ikke at det blir vanskelig, for jeg er jo ekstremt god til å snu om på sekundet. Kun noen timer til leggetid, da. Jeg fikk min første forsmak på hverdagen Fredag som var. I forbindelse med klasselederjobben hadde vi møte fra 9:00. Det gikk overraskende bra å komme seg opp. Jeg og mamma tok det som en jentetur fra Torsdag-Fredag. Inkludert restaurant. Mamma vil alltid spandere restaurant når vi er her, og det er så hyggelig. Jeg verdsetter det sånn. Spesielt når jeg tenker på hvordan ting var før. Da jeg ikke spiste ute pga anoreksi, kresenhet og intoleranser. 90% anoreksi. Den dag i dag er jeg kun tilbake på kresenheten og intoleransene. Ekstra fint at jeg da får mat jeg liker 100%: favoritten min, kylling chop suey, spesialbestilt med kun brokkoli og gulrot. Da krangler verken ganen eller magen. Ellers så var mye av tanken å få opp mest mulig pikkpakk ila de to dagene. Det klarte vi med glans. Jeg liker å ha et par dager på å komme meg i stand, da jeg i teorien tar med 70% av alt i leiligheten hjem til sommerferie. Ikke spør. Jeg er bare ekstremt ubesluttsom når det gjelder alt jeg tror jeg vil trenge. Og selv om jeg ikke har lange veien hjem, så er det noe med at man ikke gidder å reise innom studentleiligheten for å hente noe midt i sommerferien. I alle fall ikke jeg.