Toulouse (14-19 Juli)

Bussen tok oss til Toulouse 14 Juli. Var ikke så ødelagt som fryktet da vi ankom Toulouse, og hadde derfor mer enn lyst til å gå ut i gatene. Men hadde nok gjort det uansett. Dårlig form er sjelden noe som stanser meg. Så vi gikk ut i gatene. Etter innsjekking på appartment-hotell og en lunsj i byparken. Det var små søte gater. Slik jeg husket Paris også. Stusset lenge over hvorfor det var så mange mennesker og bevæpnet politi flere steder. Forstod etter et raskt googlesøk at det er Frankrikes nasjonaldag. Derfor umulig å komme seg fram noe sted. Veiene var jo sperret. Broene umulige å krysse. Jeg hadde pyntet meg for anledningen – uten at jeg helt var klar over det selv. I rødt, hvitt og blått. Frankrikes flaggfarger. Norges flaggfarger. Skilte meg litt ut der. Det ble flere og flere folk. Fulle folk. Så egentlig var det ikke særlig hyggelig å gå der den kvelden. Ikke slik vi hadde håpet å møte Toulouse by, selv om stemningen på sin side var kanon. Jeg var bare ikke helt gira på en slik feststemning. Jeg ville heller gå rundt. I rolige omgivelser. Litt usett. Før det ble mørkt. Vi var derfor ikke ute særlig lenge den kvelden, men nok til å få et lite inntrykk av byen. Den hadde mye liv. Mer enn jeg trodde. I alle fall denne dagen. Med en rekke koselige restauranter og trange smug. Innså også fort at Norges nasjonaldag er unik. Frankrike feirer definitivt ikke på samme måte. De har bare en stor fyllefest i gatene etterfulgt av en del fyrverkeri. Det er faktisk litt synd at de ikke gjør mer ut av dagen. Men men. Ekstra grunn til å feire 17 Mai på et skikkelig vis. År for år. Uansett. Vi kjøpte mat på en liten koselig butikk før vi gikk tilbake til hotellet. Det ble mikromat. Tidenes verste måltid. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva jeg spiste, men det var noe ihjelkokte gulrøtter og sopp + slintrete lam i en slags kremet ekkel hvitsaus. Det eneste positive med retten var risen, for den var faktisk perfekt kokt. Og saltet mitt da. Med salt så gikk i alle fall noe av blandingen ned, og all risen. Aleksander sin lasagne tror jeg ikke trenger nærmere forklaring. Det er en grunn til at det heter mikromat.

15 Juli drar vi til Albi. 17 Juli er det målgang i Toulouse. 18 Juli er det en slags åpning i TDF i Toulouse. Det har jeg allerede skrevet om i et eget innlegg.

 

16 Juli var det hviledag i TDF, men på langt nær noen hviledag for oss. Dagen startet med at jeg dro på shopping alene – i min fine kjole fra Paris, som også ble dagens turantrekk. Fordi vi skulle vandre gatelangs. Aleks kom etter, for han var sliten etter Albituren dagen før. Forståelig nok. Det var også jeg, men samtidig så følte jeg at jeg måtte se noen av butikkene i Toulouse, da jeg visste at mye av tiden ville gå til TDF. Det ble ikke mer enn 2 timer i byen. Nok til at jeg fant meg et skjørt og en topp, og med det kunne si meg fornøyd. Vitsen er ikke å handle mye på ferie (for jeg er ikke spesielt shoppingivrig), men å handle noe i de ulike byene. Til min store glede kan jeg nå handle skjørt på damebutikker, fordi de ikke lenger sklir ned fra hoftene. Det kan jeg like. Det har jeg lært å like. Vel, uansett. Tilbake på hotellet planla vi resten av dagen. Når det gjelder meg, så må Aleks finne en rundløype som er lengst mulig, i følge han. Fordi jeg vil se mest mulig av byen. Igjen er jeg redd jeg ikke får sett alt, men etter 6-7 timer kunne jeg si meg fornøyd – med denne byen. Den var jo ikke akkurat mini heller. Tiden er for øvrig inkludert pause i parken og pariserhjultur. Pluss mange filmsekvenser.

 

Toulouse var dog ikke den høydaren og opplevelsen som jeg hadde trodd og håpet på, selv om byen var utrolig koselig å rusle gjennom. Den var jo så forseggjort og litt urørt på en måte. Slik jeg liker disse franske byene. Men. Uten TDF hadde det nok blitt rimelig kjedelig for oss vil jeg tro, så det var helt supert at vi hadde Touoluse som et slags oppholdssted mellom slagene. Og selv om byen ikke hadde mest å by på, så ser jeg ikke bort fra at jeg drar innom byen en gang i fremtiden. Overnatting eller ei.

TDF-sirkuset (15+16 +18 Juli)

Hovedmålet med ferien var jo TDF. Etter den fantastiske avslutningen i Paris i fjor ville jeg virkelig at vi skulle få mer ut av TDF. Det ble riktig nok ikke like mye som først planlagt. Det vil si 6 etapper inklusive togturer hit og dit. Opp i alpene. Uten vind. Vi fikk derimot 3 etapper. På bakkenivå. Og det var i grunn helt greit. Av tre grunner. For det første vet folk å prøve seg slike dager. Enten det er konsert eller TDF. De kommer gjerne i siste liten, typ 1 time før rytterne passerer. Det til tross så presser de seg inn. På steder de vet de egentlig ikke kan stå. Fordi de er for sent ute. Fordi de ikke orket å vente. Jeg måtte snakke til flere uhøflige franskmenn, samt bre meg ut og plassere begge beina et godt stykke fra hverandre. Det ble anstrengende i lengden. Hallo blåmerker. For det andre var det sinnsykt varmt, og siden vi ikke kunne forlate plassene ble det da minimalt med drikke. De som kjenner meg vet at jeg er en som normalt flyr på do en gang i timen. Sier ikke mer. For det tredje så er det Aleks som er mest opptatt av sykling. Han (og pappa) er på sykkelen nesten daglig. Jeg liker det selvfølgelig, men er vel mer tilhenger av sport på det generelle plan. Spesielt vintersport. Men vi får se om jeg også blir litt bitt av sykkelbasillen og slår til med en racersykkel etter hvert. Det frister jo, skal jeg innrømme. Har jo bra med assistanse til mekking og diverse her hjemme. I tillegg har jeg jo ikke så mange fysiske hindringer når trening ikke er noe problem med tanke på forbrenning/kalorier. Jeg er dog litt mer usikker på hva jeg tåler om jeg faller av en sykkel. I forhold til osteoporosen. Det har jo skjedd forbedringer der, men jeg har enda ikke det skjelettet som jeg skulle ønske. Ting vil nok brekke om jeg faller for kjært. En ting er å sykle på en vanlig hybrid der man kan ta av for fallet, men noe annet er når beina er spent fast på en racer. Da kreves det litt mer trening å ta en unnamanøvrer og løsne pedalene.

 

Nei. Jeg vet ikke om jeg riktig tør å starte med en slik sport, eller overhodet vil bruke studentbudsjettet på det. For ja. Det er kostbart. Det blir som en bil. Det kreves vedlikehold og en rekke ekstrautstyr. Ei heller vet jeg om jeg ville hatt tid til det når jeg bor der jeg bor. Jeg liker best de spontane treningsøktene jeg kan ta som de passer meg. Derfor er jogging favoritten, men jeg slår gjerne til med en pilatesøkt som tillegg eller erstatning, for variasjon. Tar treningen som jeg føler for. Noen dager har jeg mer lyst enn andre dager, og det er helt ok. Da går jeg bare en tur isteden. Alene eller med familien. Trening skal nemlig for meg være lystbetont. Ikke tvangsmessig. Det skal være noe som gir energi og som jeg ”gleder meg til”. Ikke som tapper meg og gjør at jeg blir amper eller utmattet. Det har selv ikke kroppen min godt av.

 

Men tilbake til TDF. At det er gøy å se og delta i sirkuset – det er det ingen tvil om. Uansett hvor blodfan jeg måtte være av sykling. For jeg skal ærlig innrømme at jeg har blitt mer og mer fan etter disse dagene. Mer og mer nysgjerrig jo mer jeg forstår. Jeg kjenner til lagene. Vet hvem syklistene er og hvorfor noen av dem har fått sine poengtrøyer. Forstår taktikken. Nok til at jeg kan følge med. Så følger jeg med litt hver dag. Sammen med bror og far. Ser ikke alt, men prøver å få med meg innspurten. Likevel er det er et stykke til blodfan. Blir ikke det kun med én klatretrøye-t-skjorte og et møte med Dag Otto. Men så er vel det en betegnelse som trolig passer fåtallet. Vi møtte nemlig på alle mulige folk. Alt fra eldre til gamle, til jenter/kvinner og gutter/menn. Skulle nesten tro at enkelte kun kom for å oppleve stemningen. For den var helt syk. Vi var der selvsagt for syklingen. Mest mulig sykkel. Flest mulig syklister. Hadde base og hotell i Toulouse. En by der det egentlig skjedde lite, så det er bra TDF opptok oss det meste av tiden. Alle tre dagene i full norgespåkledning. Med flagg og greier. Og norgesokker på Aleks. Ikke vanskelig å forstå hvor vi kom fra…

 

I Albi (som vi tok toget til) sto vi 25 m fra målgang. Det var hetende sol og null vind. Skulle så gjerne sett mer av Albi, for det var en utrolig fin liten by. Dessverre hadde vi et tog vi skulle rekke, og trolig var det ok å ta det 20:30 på kvelden. I Toulouse sto vi 75 m fra målgang. Heldigvis skygge, men likevel klamt og varmt blant alle folkene. 5-6 timers venting begge dagene: 15+17 Juli. Pluss en etterpåøkt med Fan-park, presseområder, lagbusser og det som var. Gjennom folkehavet. Svette digge mennesker. Min favoritt. Jeg som kommanderer folk i dusjen, fordi jeg ikke takler lukten av svette. Haha. Ellers kan man vel si at begge dagene gikk unna. Fra morgen til kveld.

 

I tillegg var vi, 18 Juli, på intervjuområdet/stadioen før syklistene syklet, samt så de sykle ut av byen Toulouse i den nøytrale sone – i et noe langsommere tempo enn da vi så på målgangen. Gadd kun et par timers venting ettersom det var et stykke å gå til stadioen, som lå på en øy litt avsides byen. I tillegg behøvde vi spesiell plass for å se det vi ville. I motsetning til målgangen var åpningen over på et blunk. Resten av dagen hadde vi fri til å utforske mer av Toulouse, men som skrevet tidligere så er ikke Toulouse den mest interessante byen jeg har opplevd. Ville neppe feriert der uten en skikkelig plan. Aktivitetene på GetYourGuide baserer seg ene og alene på guidede gåturer. Det sier sitt. Dessuten var det bare 20-22 grader overskyet og vind den dagen, så vi dro det ikke lengre enn en tur ned til elven, gjennom byen og en avslappende lunsj i byparken. Etter at vi tok en offentlig skiftings. Er grenser for hvor mye TDF-fan jeg vil utgi meg for å være, og jeg møter trolig ikke på tilskuerne igjen. Jeg er litt hemningsløs. Så ja. Den dagen fikk vi mer enn nok tid til pakkingen, samt utnyttet spadelen på hotellet. Digg dagen før 6 timers busstur til Barcelona. Oppsummert? Jeg vil se mer TDF, så vi får nå se om det blir noen etapper neste sommer. Han broren min er ikke akkurat vanskelig å få med på en slik ferie!

 

Albi 15 Juli:

 

Touolouse 17 Juli: 

Moro at jeg var den eneste som fikk bilde med maskotten. ”Er dere norske? Kult. Vil du ha et bilde?”

 

 

Toulouse 18 Juli:

 

”Borte bra, hjemme best”

Vi hadde jo egentlig planlagt en 110% TDF-tur med enda mer reising enn det som vi endte opp med, men pga at flyet kostet mer enn det smakte, så ble det t/r Barcelona, og ikke Toulouse i Frankrike. 5 dager i hver by. Dermed røk alpeetappene til Aleks, og jeg fikk istedet skikkelig storbyliv med på kjøpet. Kanskje like greit med den temperaturen som har vært. Har alltid drømt om å oppleve Barcelona som by, samt se Camp Nou, så det ble to fluer i en smekk. Fikk til og med shoppet på den overprisede BCF-butikken. Ellers har de 10 dagene (12-22 Juli) i Frankrike og Barcelona en rekke likhetstrekk med Paris, selv om denne ferien var langt mer variert. Vi beveget oss tross alt mellom ulike byer og land. Først og fremst var det fryktelig varmt med godt over tretti grader hele 9 av 10 dager (men heldigvis litt vind). Ble ikke direkte vant til det, men med tiden så er det utrolig hvordan kroppen min klarer å tilpasse seg klimaet. Ellers var det all denne bevegelsen vår. Milevis. Null metro og buss. Kun transport til og fra flyet. Trenger ikke si mer. Det er slik man får utforsket byene. Sett ting mens man vandrer. To kofferter på hver er liksom ingen sak når begge bidrar, og jeg er sjeleglad Aleks tar de største koffertene. Det tyngste. Slik han også gjør på alle turene våre. Jeg har min lille sekk. Han har den store. Den store og ganske tunge sekken med all maten, drikken, mitt ekstra skift, kartet, reiseguidene, papptallerkener, plaster og solkrem. For vi er jo utendørs hele dagen, vi…

 

Bildene i dette innlegget er fra ankomstdagen, med unntak av det under her, som er fra avreisedagen i går. Ferien er ellers forøvrig dokumentert med filming og bilder – så det blir igjen en real video og fotobok. Ikke like mye dokumentasjon som i fjor, men fortsatt en hel del for Madelén å gå over. Hver severdighet eller øyeblikk skal foreviges. Ikke bare én gang, men tre-fire for å være sikker på at solen ikke ødelegger det fine motivet. Min verste bildekompis når tvungen blits ikke fungerer. Nytt i år var all fartingen foruten selve flyreisen. Tur retur Touoluse-Barcelona tilsier 6 timer på buss. 2 ganger på 5 dager. I tillegg en liten tur til Albi på 1 time hver vei. Sier ikke mer. Det er nok for min kropp. Jeg er en person som blir ekstremt reisesyk. Enda verre når det er varmt. Greit nok at jeg delvis har vokst av meg bilsyken, men dette med buss og tog, er en historie som alltid ender på en viss måte. Den minst positive. Også var det hjemreisen da. Døgne hele natten for å rekke taxi 4:00. Etterfulgt av en overraskende trang tur med shuttlebuss, før fly med null benplass skaper problemer selv for meg på 175. Og til sist: VY sine buss for tog fra Asker. Hurra. Men det til tross så gikk alt veldig fint. Vi hadde så god tid at det nesten ble for god tid. Jeg tok vel en grei powernap på 6 timer da jeg kom til Horten i går for å si det slik. Etterpå var jeg liksom tilbake igjen. Verken kvalm, overtrøtt eller sliten. Klar for å spise. Klar for en runde på mølla. Det er ikke det at 32 timer våken er så himla mye, men det gjør sitt når dagen før avreise består av 35 grader sol med fjelltur og strandtur. Overkant av 2 mil. 9 timer borte fra hotellet. Så kommer man tilbake og må sitte oppe. Hele natten. Med serier på mobildata fordi nettet på hotellet er for svakt. For så å pakke siste rest, dusje av solkremen og sørge for at håndbagasjen ikke er for flytende, og at passene er plassert på rett sted. Sånn kort oppsummert. Likevel angrer jeg ikke på at jeg tok meg helt ut. Fordi vi hadde disse 5 dagene totalt i Barcelona. 2 før Toulouse og 3 etterpå. Det gjelder da å utnytte dem. ‘’Sliten og trøtt kan jeg være i et annet liv’’, som jeg pleier å si.

 

Formen i dag er i grunn ganske fin foruten potethals og noe spenstige reaksjoner fra glutenintoleransen og laktoseintoleransen min. Jeg vet ikke om jeg er direkte sliten, men jeg tror mer det er det at jeg ikke har så lyst til å gjøre noe i dag – annet enn en rusletur senere i kveld, eplekakebaking samt overføring av bilder og gopro. Jeg er litt lei. Lei reising. Lei av storbyer. Lei av tonnevis med solkrem. Lei av varme. Men det er for nå. I dag er jeg bare så mettet. Mettet på opplevelser. Må lande litt. Samle alle inntrykkene, og forstå dem. Jeg tror faktisk ikke vi kunne opplevd mer enn det vi gjorde. Vi har bokstavelig talt sett alt. Rukket alt. Så å si uten stress. Vi planla denne turen bra. Bestilte billetter til arrangementene (Park Güell og Camp Nou), tog og buss på forhånd. Fant frem alle kartbeskrivelser og fant ut når ting stengte. Med ting mener jeg shopping (selv om det kun ble litt i hver by) og matbutikker. På sistnevnte har vi dummet oss ut flere ganger. At vi utnytter dagene fra tidlig morgen til 22 på kvelden. Også stengte butikken 21 eller 21:30. Så står vi der uten middagsproteiner, og må kjøre på med brødskiver og pålegg. Slik som de foregående måltidene. Det blir litt kjedelig i lengden. Men ikke i år. I år var vi på restaurant ankomstdagen. Aleks lagde middag på appartmenthotellet. Jeg gikk for mikromat. Med begrenset suksess. Ellers mange salatblandinger, samt pakninger med ferdigstekt fisk eller kylling. Det fungerer. Så lenge vi har tilbehøret i form av knekkebrød/riskaker og rå grønnsaker. Det er ikke mye som skal til. Vi liker å leve slik. Billig på matfronten, men likevel så vi får inn de kaloriene og makroene som vi trenger. For det er jo klart at våre turer setter i gang forbrenningen. Jeg er særs opptatt av proteiner i det daglige (pga osteoporosen spesielt), og også på ferier, der jeg nok opplever det som ekstra utfordrende. Hjemme går det liksom mye i proteinbarer, cottage cheese, yoghurter og milde smøreoster. På ferie blir det straks verre. Der er det ikke så lett å finne proteinberikede varer, eller skinke og ost som overhodet smaker normalt. Ting må også overleve varmen. Og kan man spise pølser som ligger vakumpakket uten noen form for varmebehandling? Jeg tar ikke sjanser på å bli matforgiftet i utlandet. Hva ting inneholder bryr jeg meg ikke så sabla mye om, for det forstår jeg uansett ikke. Men det er jo klart at det er en del ting kroppen tåler bedre enn andre ting, og det har jeg brent meg på noen ganger denne ferien. Likevel så tenker jeg at så lenge jeg får kjøpt mat på alle matbutikkene, så er det det som betyr noe, og da får følgene heller bli litt som de blir.

 

Som mange har forstått så handler ikke ferie for oss om å spise den og den maten. Vi er ikke opptatt av inkludert frokost eller å sitte på fortauskafeer. Maten skal kun gi oss rett næring, være mettende og spiselig. Det er det som betyr noe. Og at vi spiser noenlunde det samme, samtidig. Vi er jo ikke et kjærestepar. Bare to søsken som er uendelig glad i hverandre, og som kan bli litt utålmodige når varmen tar på, skrittelleren nærmer seg 20′ og magesekken har rumlet litt for lenge. Som vil ha max ut av ferien. Ferie for oss er jo å vandre milevis. Se og oppleve. Brød og pålegg (syltetøy og nutella) i sekken. Piknik på en benk. I skyggen. Da nyter vi livet. For skal jeg være ærlig så er restaurantmåltidet på ankomstdagen (etter at vi hadde vært på marinaen) det måltidet jeg helst skulle vært foruten. Fem ganger så dyrt som å gå på matbutikken å kjøpe inn noe ”simpelt”. Spesielt når ingen spiste opp. Selv om jeg spiste såpass at jeg ble kvalm. Vi var rett og slett ikke så himla begeistret for pastamaten som sikkert inneholdt flere hundre gram med rare oster. Oster jeg så vidt kan uttale navnet på. Som jeg aldri håper jeg får i munnen igjen. Funket virkelig sykt bra å prøve en rett ingen av oss kjente til. Jeg vet ikke om det var utfordringen verdt. Er ikke sånn veldig fancy av meg. Hadde satt mer pris på spaghetti ala capri fra boks eller Toro-tomatsuppe. Eller noe mat fra matbutikken i denne omgangen. Haha. Gang på gang viser det seg vel bare at våre vaner fungerer best. Men så har vi i alle fall vært på restaurant i Barcelona. Og i fjor var vi på restaurant i Paris. Så Spania og Frankrike er i alle fall steder hvor vi har spist ute. Om det var én gang, så kan vi si at vi har gjort det, så da kan det strykes av ferielisten for denne gang. Alt det andre vi har gjort på denne ferien, får komme i noen egne innlegg. Det er litt for mange bilder å ta av, selv om mye er skrevet her. Enn så lenge skriver jeg bare at ferien har vært super, men at jeg generelt synes det var digg å komme hjem. Om ikke strafferett med det første, så blir det tilbake til rutiner i alle fall. I morgen.

Kjære dagbok, la meg få slippe! (?)

Februar 2011: ”Regnet øser ned. Tårene triller. Både vinduet og brillene er tildekket av vann. Jeg kan nesten ikke se ut selv om vinduet er åpent. Ikke på vidt gap. Her inne lever farlige mennesker. Det er kun en glippe. De må hindre at jeg hopper ut. Hindre at jeg rømmer. Hindre at jeg blir skadd. Som om jeg er problemet. Jeg er bare redd. Redd for å være her. Redd for kalorier, vekt og BMI. Redd for neste måltid, og redd for følelsen jeg får etter jeg har inntatt det. Redd for at beboeren over gangen skal ta seg inn til meg. Igjen. Naken. Redd for at de som bor på andre siden skal starte krangelen igjen. Skal ødelegge enda mer av glassveggen som skiller oss. Redd for at overlegen skal skade meg mer. Redd for at familien blir syke eller dør, uten at jeg får ha kontakt med dem. Redd for at jeg blir værende her for bestandig. Kjære dagbok: La meg få slippe.”

 

Juli 2019: Hvordan kunne jeg overhodet ønske meg vekk? Vekk til hva? En ting som er sikkert, er at jeg ikke ante hva jeg hadde i vente. At jeg en dag skulle bli fri. Fri til å få bo hjemme. Fri til å bo for meg selv. Fri til å reise land og strand rundt – der kun pengene var begrensningen. Fri til å studere. Fri til å jobbe. Fri til å trene. Fri til å spise. Fri til å utforske livet. Og om bare få dager er det nettopp det jeg skal. Utforske Spanias nydelige Barcelona, og enda mer av Frankrike med tilhørende Tour De France. Vi er nok ikke på 2-3 mil gåing dagen, men trasking blir det nok en del av uansett. I sydenvarme. Noen forsto litt sent det geografiske. Haha. Men med lillebror er alt bra. Bestevennen min. Det har gått opp for meg at jeg er uendelig takknemlig for livet. Jeg elsker dette livet. Dette uforutsigbare og noen ganger meget spontane livet. Der alt ikke er planlagt til detalj. Der jeg kler meg etter vær, og ikke etter humør. Der jeg verdsetter stundene, og ikke haster forbi dem. Selv om de innebærer mat. Der jeg kjenner på at jeg gleder meg til fortsettelsen. Av alt. Så. Det er slutt på klinky kokos ifg Aleksander – ”Kjære dagbok. Jeg ville aldri sluppet noe som helst. Dette livet har/er alt jeg ønsker meg, og mer til.”

Nummer ti

Som student lager jeg mye fra bunnen av. Fordi jeg er opptatt av sunnhet og helse, men også sabla økonomisk og kanskje litt gjerrig. Stramt budsjett. Sponsing innimellom. Det er fint. Mamma og pappa er snille. Ellers liker jeg å ha kontroll. Ikke på kaloriene og tallene, men på hva jeg forer kroppen min med. Av vitaminer, mineraler og makroer. Etter alle disse år er det vel fortjent at jeg tar vare på den. Det går derfor mye i hjemmelagde rundstykker og brød, egne syltetøy til pålegg, gryter, supper og den slags. På skolen har jeg av og til med meg blomkål- og brokkolimos. Kald. Slik jeg spiste den da jeg var baby. Bare med litt mer krydderier. Ligger det noe i det? At jeg tar opp igjen gamle vaner som sitter igjen i underbevisstheten? Haha. Og misforstå meg rett. Jeg trykker også i meg e-stoffer, sukker og raske karbohydrater i ny og ne. Jeg er jo tross alt ikke fanget i noen boble lenger. I så fall er det lommeboken jeg vurderer etter.

 

Hjemme hos mor og far steller jeg trolig enda mer enn i min egne leilighet. Enten det angår rydding, foto eller mat. Det er hyggelig. Hyggelig å bidra. Jeg er en mester på å diske opp med alle mulige gryter, supper og gratenger. På rekordtid. Eksperimenterer mye. I tillegg til bakst. Søtt som salt. Aldri frossenpizza når jeg kan bestemme. Da er det hjemmelagde bunner med kvernet havremel. Jeg har også mine to egne signaturkaker: eplekake og brownies. Egenkomponert begge deler. Eplekake med kokos og havregryn. Brownies med ulike smaker fra gang til gang. Marsipanbrownies er en slager. Ikke særlig fancy, men enkelt. Resultatene av litt feiling på kjøkkenet som har endt i suksess. Veien dit er jo bare morsom. Så lenge jeg slipper å ta del i smakingen. Avskyr kaker. Og desserter. Gelé derimot. Det kunne jeg levd på. Gjærbakst også, men magen takler ikke mer enn 1/4 hvetebolle. Gøy. Glutenfritt funker, men det er på langt nær det samme. Smuldrer opp og tørker inn bare man ser på det. Koster flesk. Har derimot en egen kake som jeg ofte baker. Den er både glutenfri, sukkerfri og særs proteinrik. I tillegg får jeg i meg egg. Blir derimot veldig tørr, så det lønner seg å bake den i porsjonsform. Ellers er den topp på alle måter. Som ekstra kos. Ekstra kalorier. Viktig å presisere.

 

Utover dette er mine bakekunnskaper helt ok. Baker ofte, og synes det er trivelig. Særlig når vi samarbeider i prosessen og helst når vi/jeg baker ting som ikke tar evigheten. Frøken tålmodig? Dekor holdes på et minimum. Det blir bær, godteri og geléskrift. Barnebursdag. Ingen fancy sprøytetipper og marsipanroser. Montering begir jeg meg ikke ut på. Derfor var jeg assistanse for Aleksander denne gangen: den tiende bryllupsdagen. En sånn en som sto der nysgjerrig, fant frem ingredienser og ting, veide ting, tok bilder og holdt sprøyteposen for å ta imot klinet oppover armene. Ikke noe mer. Når vi begir oss ut på kakefarging og byggetekniske konstruksjoner, så melder jeg meg litt ut. I den grad at jeg ikke tar ansvar for ”at noe kan gå galt”. Selv om jeg i all hovedsak er den som tar initiativ til å starte et prosjekt. Rart med det. Men, til bryllupsdagen tror jeg vi var greit enige. Dette var for avansert for frøkna. Det skulle nemlig bli en flaggkake. Intet rom for fadeser. Og: Det ble et norskt flagg!!!

 

Jeg tåler fint å snakke meg selv ned litt, og det er nok bra for meg. Har lett for å bli litt for ovenpå i de ting jeg er god på. Skryte ekstra. Liker å skryte. Få ros. Derfor må jeg også nevne de ting der jeg kommer til kort. Er på ingen måte perfekt på alle arenaer. Presisjon er for eksempel ikke min sterkeste side. Jeg er ikke praktisk anlagt. Ei heller kreativ, tålmodig eller oppmerksom nok. Ikke er jeg flink nok til å lese oppskrifter heller. Jeg liker å slumpe. Prøve meg frem. Det går ofte bra, men ikke alltid. Dette var derimot en kake der slump virkelig ikke var tillatt. Og la oss bare si at selv om kaken ble vellykket, takket være Aleks, så blir den aldri laget igjen. 6 timer på kjøkkenet er for mye. Så lenge kaken ble godt mottatt og foreviget i fotobøker (senere), så er det mer enn nok. Den tiende bryllupsdagen endte derfor med en braksuksess. Det er så rart å tenke på at vi er kommet hit. Elleve år siden planleggingen startet. Ti år siden selve bryllupet. En fantastisk minnerik dag.

 

Ekstra mye beundrer jeg mamma og pappa for deres kjærlighet til hverandre. Det er et slikt forhold jeg ønsker meg en vakker dag… Men det stresser jeg ikke med. Jeg har det utrolig fint med familie og venner, og er så lykkelig som jeg kan være. Jeg stresset riktig nok med kjærestetankene en stund, men innså etter et halvt år på jussen at jeg ikke var klar. Klar til å vie tid til en annen person. Klar til å åpne meg for en vilt fremmed. Ble redd. Helt plutselig. Vet ikke om jeg blir klar før jeg er ferdig utdannet, og vet heller ikke om klar er noe å hige etter. Jeg aksepterer tross alt meg selv og kroppen min, og vet at jeg er glad nok i meg selv til å kunne bli glad nok i en annen person. Ergo er jeg villig til å gripe de sjanser jeg får. Det er litt spennende!

Det tapte kan (alltid) tas igjen

Jeg skal ha for at jeg prøver. Prøver å ta igjen den tapte ungdomstiden. Gjøre opp for alle begrensningene sykdommen en gang satte. For at jeg ble så ensom. For at jeg ”foretrakk” å være så ensom. Selv om jeg riktig nok hadde festet en del fra meg tidlig på ungdomsskolen, så er det likevel noe ved dét og mye annet som jeg misset på veien. Følelsen av å være en ekte ungdom. Være litt rebelsk. Flørte litt. Delta på arrangementer. Noe sånt. Det blir ekstra synlig når jeg ser de som går på skolen min. Som er i begynnelsen av 20-årene og alltid har tid, energi og lyst til å dra på byen. Samme hva som venter neste dag. Jeg er med mine 26 år blitt ganske fornuftig. Det føles bare rart å gå tilbake til ”ungdomstiden” og den ukontrollerte drikkingen nå. Likevel betyr det ikke at jeg anser at tiden er forbi. Jeg må jo ta igjen noe. På min måte. I mitt tempo.

 

Derfor sa jeg ikke nei til å dra videre ut på byen i Bergen natt til Lørdag. Selv om jeg hadde stått opp klokken 5 for å rekke tog, fly og møtevirksomhet samme dag, og dermed var døsig allerede klokken 23. Det fikk bare ikke ende kvelden min. Var ikke en tanke, en gang. Jeg har sommerferie og null unnskyldninger for å droppe moroa utenfor møtene. Det var jo bare snakk om én helg. Én helg i Bergen. Med en super gjeng. Den sjansen får jeg ikke igjen. Jeg ble derfor med videre fra middag og minigolf til et sprekkfullt utested med både dansing, flørting og shots. Innrømmer at jeg har et noe ambivalent forhold til komplimenter og folk som vil kjøpe drinker til meg. Jeg tar imot komplimentene, men dropper drinken for å unngå forventninger fra et annet hold. Er ganske avvisende vil jeg si. Hyggelig avvisende. Men altså. Der og da var jeg tilbake. Tilbake i 20-årene. Og det er spesielt, men samtidig fint. Fint, fordi jeg kan slippe litt hemninger og ikke være så forbanna seriøs og voksen (som jeg i grunn foretrekker) Det kan jeg tillate meg. I alle fall av og til. Selv om folk på min alder har mann, utdannelse og barn. Havnet litt bakpå der kan man si, men er på vei. Jeg nyter studenttilværelsen enn så lenge, og verdsetter alt den gir meg. Det har vært noen supre dager i Bergen. Jeg er så fornøyd. Ikke bare pga gjengen, men også på grunn av Bergen by. Jeg har selvsagt ikke opplevd alt Bergen har å by på, men jeg har fått med meg det viktigste i mine øyne: Bryggen, sentrum og universitetet. Pluss masse uteliv. Alt er så forseggjort og ryddig. Byen er så koselig. Naturen rundt er så vakker. Menneskene er så blide. Nei. Jeg kunne lett ha bodd der. Dønn seriøst.

 

Vi reiste faktisk fra 25 grader og sol på Lørdag, så det finnes håp. Alt er ikke regn og gufsevær i Bergen. Litt kjipt at jeg dro 1 1/2 time før jeg måtte, men der og da var jeg mer gira på å reise med de andre tilbake til Flesland. Så sliten, trøtt og kvalm. Sov store deler av turen hjem. Et under at jeg klarte å få med meg alt pikkpakket mitt helt fra flybussen, Flesland, flyet, Gardermoen, toget og inn i bilen. Lite søvn og mange inntrykk tar på. Og maten? Den bør jeg nok skrive noen ord om. Noe likte jeg, og mye likte jeg ikke. Spesielt på restaurant blir det fremtredende. Fancy mat og meg er et eget kapittel, men skal ha for at jeg smakte på blant annet kongekrabbe fra tapasen – selv om jeg var ganske tilbakeholden med resten. Det er nok bedre å si at jeg ikke liker om jeg faktisk smaker på det ukjente. Der har jeg en liten vei å gå. Tørre mer. Våge mer. Men jeg vil ha det slik. Jeg vil bli servert det samme som resten. Slippe spesialbestillinger. Synes det er fint at det bestilles noe annet enn hverdagslige retter og junkfood på slike turer. Selv om det er utenfor mine preferanser og smaksløker. Da får jeg heller spise minimalt. Så lenge jeg forsøker meg. Informerer dessuten alltid om min situasjon til reisefølget. Noen ganger også til servitørene. Aldri flaut. Aldri følt meg dum. Nettopp fordi jeg ikke kjenner til annet. Jeg har vært sånn hele livet og er så vant til det. Dermed blir det ikke tungvindt. Det var tungvindt den gangen ting handlet om kalorier. Da jeg ikke kunne spise mer enn så å så mye av ting jeg likte. Noe ganger kunne jeg ikke smake overhodet, fordi jeg feks var usikker på stekefettet. Det var et slit. Å være kresen,  småspist og intolerant/allergisk er superlett i forhold. Det er derfor ikke særlig utfordrende å være på tur. Verken med tanke på forventninger fra andre eller den fysiske matsituasjon. Jeg er en mester på å kjøpe inn ekstra matvarer for å ha liggende på hotellrommet, eller proteinbarer for å ha liggende i veska. I tillegg finner jeg alltids noen åpne kiosker, bensinstasjoner og/eller matbutikker dersom jeg skulle behøve det.

 

Nok matprat. Bergen er bare et av eksemplene på at jeg har tatt igjen litt på den tiden som jeg har vært student. Og selv om jeg ikke får igjen årene som jeg kunne studert, eller er like festglad som folkene på skolen, så liker jeg likevel å tro at ventetiden hadde noe nyttig for seg. Det er jo ikke sikkert at jeg hadde kommet inn på jus uten flere år på vgs. Det gav meg mulighet til å sanke inn flere seksere og bedre snittet. Det er heller ikke sikkert at jeg hadde gått rett på studier, selv om jus alltid var planen. Kanskje hadde jeg reist eller jobbet et år? Sløst bort penger jeg den dag har plassert i aksjefondet mitt? Er det noe jeg har erfart som jusstudent, så er det at jo mer moden man er, jo enklere forstår man pensumet. Det ligger liksom så mye mer naturlig for meg. Nettopp fordi jeg har erfart så mye ila livet. Trolig mer enn folk på min alder, også. Jeg var slettes ikke så ”erfaren” eller moden den gang jeg var 19-20 år. Er forresten 26 år så himla gammelt når man skal starte på 3 avdeling/år? I grunn ikke. Jeg er ferdig utdannet før fylte 30. Da kan jeg si meg fornøyd. Forvaltningsretten gikk forresten som ønsket og forventet. Måtte riktig nok la pappa kikke denne gangen, og det var ikke så vanskelig å se at han ble glad. Faren med å være flink, er at man er livredd for å ødelegge snittet sitt. Haha. På en side var jeg jo sikker på at jeg hadde gjort det bra, men på en annen side hadde jeg en viss tvil, fordi en del av oppgaven var fullstendig ukjent lovtekst. Godt å få bekreftet at jeg slapp å gå videre med forvaltningsrett til høsten, og heretter kan konse på neste semesters fag/pensum. Selvsagt med litt sommerferie. Det har jeg fortjent.

Veldig viktig med bilder utenfor UiB!

”I korte trekk”

Ungdomsskolen. Startet med blanke ark.
I en klasse der jeg kjente få. På en skole der jeg kjente få.
Med synsproblemer som enda ikke var oppdaget.
Med hørselsproblemer som ikke ble tatt seriøst med det første.
Jeg var godt likt, men hadde likevel ikke mange venner.
Jeg pratet med folk, men vi traff hverandre sjelden på fritiden.
Jeg sa alltid ja, men fikk sjelden noe tilbake.
Jeg var naiv og godtroende. Håpet at folk skulle like den jeg var. Fordi jeg alltid var på tilbudssiden. Sa sjelden nei. Fordi jeg bidro ekstra i gruppearbeid. Tok andres del. Fordi jeg lot folk snike i køen. Skapte stress for meg selv. Fordi jeg lånte bort penger til kakekjøp i kantina. Kjøpte ikke lunsj den dagen. Fordi jeg bare var snill. Mot alle andre enn meg selv.
Men slik ble det ikke. Folkene jeg ville skulle se meg, så meg ikke. For dem var jeg bare en i mengden. Ikke noe mer spesiell. Ei flinkere og snillere enn andre. Hardt slag i magen. Jeg trengte noe mer. Klassebyttet var bra. Jeg fikk mange nye venner, aksept for nedsatt hørsel og utviklet min utadvendte side og muntlighet i timene. Dro til med en svær klassefest for mine nye klassekamerater. Humanetisk konfirmasjon bidro også mye på veien. Men det var ikke nok. Jeg trengte mer anerkjennelse. Mer skryt. Mer godord. Flere som sa hei. Flere som smilte min vei. Seanser utenfor skoletid. En invitasjon fra noen. På deres initiativ. Ikke bare mitt. Så ja. Det var tøft. Jeg ble sliten. Psykisk. Tenkte fort at jeg ville finne mer støtte i en jobb (telefonselger 14 år), skolearbeid og trening. Egentid. Pluss mye familietid. Som startet bra, men som utviklet seg i gal retning. Jeg skulle være best på jobben med tanke på salg. Jeg skulle være best på skolen med tanke på karakterer. Jeg skulle trene til jeg var fornøyd med kroppen.
Riktig nok hadde jeg en fin ungdomsskoletid (misforstå meg rett), men jeg var verken moden nok eller klar nok for å stå i ”løpet”. Det ble for mange forventninger. For mange krav. For nytt og uvant. Jeg klandrer ingen. Kun meg selv. Burde ha vært tøffere. Burde sagt mer ifra. Burde oppsøkt folk. Burde lagt egne holdninger til side. Men. Kanskje var det en viktig lærdom? Heldigvis stabiliserte ting seg etter ungdomsskolen. Jeg hadde riktig nok denne ortoreksien min der jeg levde på smoothies med rå egg (jeg liker ikke egg!), men jeg hadde i det minste lært å si mer nei da jeg begynte på videregående. Egentlig var det ikke før på andre året at perfeksjon og ”egentid” innhentet meg. 4-t trening var bare en del av hverdagen. En del av min plan om å være som ungdommer flest: sunn og sterk. Jeg likte energien jeg fikk. Elsket resultatene med synlige blodårer og muskler på steder jeg ikke ante man kunne bygge på. Ville videreutvikle dette. Om ikke få en perfekt kropp i alles øyne, så i alle fall trene til jeg ble noenlunde fornøyd. Som ble når?
Spørsmålet får vi aldri et svar på, men det kan vel påpekes at jeg dro den langt. Lengre enn nødvendig. Nesten ned i graven. Bokstavelig talt. Og jeg tenker det er en hard reise som har vært med på å forme meg. Som kanskje aldri vil få meg til å være fornøyd eller elske kroppen, men som gjør at jeg aksepterer den. At jeg gir f i kalorier. At jeg gir f i vekta. At jeg ikke kjenner på dårlig samvittighet. At jeg spiser som jeg vil. Kresen, småspist og likevel sabla fornøyd med det. Fordi jeg kan. Jeg kan spise alt ”det lille” jeg likte før 2010. Vil jeg ha knekkebrød med spekeskinke til alle måltid, så kan jeg kjøre på med det. Kun et eksempel. At jeg trener som jeg vil. At jeg lever livet slik det passer meg. Fordi kroppen ikke lenger tar skade. Det har den ikke gjort på 1 1/2 år. Så på sett og vis er jeg vel fornøyd. Fornøyd med at kroppen fungerer. At jeg kan gjøre nøyaktig hva enn det passer meg uten å tenke at jeg har kroppslige begrensninger. At jeg duger som jeg er. Men også at jeg er fin nok tross skavanker her og der. Og akkurat det er særlig viktig i disse tider der sommerkroppen fort blir et tema. På Insta. I mediene. Jeg tenker virkelig ikke på folk som jobber for å få den og den kroppen. Det er faktisk bare kult. Såfremt det ligger en viss fornuft bak. En plan. I regi av en selv. Men. Er der bare ikke selv. Kommer heller ikke dit.
Lever sunt og trener fordi det gjør meg godt og jeg føler meg sterk, fresh og får tonnevis med energi. Muskler og en stram kropp er en bonus, men ikke noe must. Overhodet. Om det er lov å si i det hele tatt? Har ikke akkurat satt et mål for hvordan ”sommerkroppen” min skal se ut. Bryr meg null så lenge jeg kan sprade rundt i kjoler, skjørt og bikini. Håper bare på litt varme og varig sol. På ingen måte vært noen kjip ferie hittil selv om været lever sin egen verden, for jeg utnytter jo dagene. Fra morgen til kveld. Alene, med venner og med familie. Å bo hjemme med familien er bare så ålreit. Vi fjaser, spiller, går turer og har det så fint. Likeså er jeg effektiv med lesing av strafferett, har tatt siste dose HPV, ryddet mye her hjemme og fått orden i familiebildene fra 2010-2011. Rart å se tilbake. Vite at jeg var så ung. Ønske at jeg fremdeles var så ung. Se igjen bestemor. Minner er fint, men også vondt. Fordi jeg angrer på at jeg var som jeg var på den tiden. Ja, jeg var syk, men hadde jeg trengt å være så reservert mot andre mennesker? Det er et slag i magen når jeg ser tilbake på bilder. Vite at det er min feil at de og de settingene mangler. Vite at det er min feil at vi ikke fikk besøkt mer eller åpnet døra mer. Nei, uff. Glad den tid er forbi. Nå kunne jeg ikke tenkt meg noe hyggeligere enn at folk plutselig ringer på uanmeldt eller at vi blir bedt bort. Og at mamma foreviger det med et bilde. Eller ti. Akkurat dette med bilder, tredobbel kopiering til harddisker og redigering av fotobøker er et krevende og artig prosjekt som tar store deler av ferien. Noe jeg var innstilt på. I fjor var det sommer så å si fra Juni til August, så sånn sett passer det greit med litt rufsevær. I morgen stikker jeg dessuten til Bergen i regi av Juristforbundet. Godt med litt avveksling, selv om Verven dette året måtte vike og billetten selges. Men jeg tipper det blir bra uansett, og jeg gleder meg stort til å oppleve Bergen på riktig. Var kun en snartur innom for 14 år (14 cm) siden….
Og hvorfor jeg velger et bilde fra 17 Mai? Fordi bunaden er det flotteste jeg eier, og fordi jeg har arvet den fra min fineste bestemor. Fordi det gir meg gode minner å bruke den. Samtidig gode minner å se og vite at bestemor hadde den på seg på min barnedåp i 1993.

40%

Jeg er litt tom, veldig sliten og ekstremt lettet. Eksamensperioden er noe av det beste, for den gir så mye frihet. Frihet til å organisere dagene, arbeidet og ”pausene”. Rom for å ha feber. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er en duracellkanin når det kommer til skole. En sånn en som går i godt over 10 timer hver dagen. Fordi jeg elsker jus. Vel. Det meste av jusen. Likevel så er det ikke før jeg slås av, at jeg merker det. At kroppen er tappet for all energi. Jeg kjente ikke til det i går, men i dag er virkelig en sånn dag. En blålørdag. Der jeg kjenner på det at pepsi max, avslapning og trening ikke hjelper – på energien. Jeg føler meg som en slags humle som bare svimer rundt her inne. Som knapt orker noe som helst. Det er virkelig ikke meg. Skal bli fint å få tilbake litt struktur og normale rutiner i hverdagen. Snart hjem til Horten. Det er mulig jeg har levd på litt lette løsninger i eksamensperioden. Både når det kommer til hvor ryddig jeg har vært, matinntak og søvnmønster. Slik som det har blitt de foregående eksamensperioder, også, selv om jeg har vært i et høyst akseptabelt kalorioverskudd. Det må presiseres. Har ikke blitt mye unnasluntring på lesing denne gangen heller. Kun litt i påsken og på 17-Mai. I ettertid tenker jeg familie var et riktig fokus. At det gav mer krefter enn det tok lesetid. At jeg, som alle andre også må kunne ta fri midt i semesteret – selv om det er litt fyfy, ifg læreren.

 

Så ja. Noen dager uten skole, er faktisk helt ok. Virkelig. Jeg er 40% (4/10 semestre) jurist nå, og det betyr mye når jeg tenker tilbake på hvor jeg var i 2009-2016/17. Der utdannelse kun var et vagt mål. Da havner ting veldig i perspektiv. Og det gjorde det også i går, da jeg skrev teori om favoritten min, tvunget psykisk helsevern (TPH), samt kunne eksemplifisere oppgaven med min tidligere ”karriere”. Nesten for sykt. Og jeg føler det gikk superbra – selv med lite søvn og null tid til å spise underveis (første gangen). Best under press. Aldri har jeg på en eksamen følt at jeg ikke kunne noe. Slik var det også nå. Det er den følelsen jeg trakter etter ved begynnelsen av hvert semester. Jeg går gjerne fra å akseptere at dette er for vanskelig for meg, til at jeg dagen før eksamen frykter å få en B. Haha. Standard Madelén. Uansett. Igjen er det veldig spennende, men ikke så spennende at jeg skal sjekke resultatet så fort jeg får mulighet. Sommerferien må være litt uten forvaltningsrett. Derimot skal jeg fokusere på strafferett. Håper å komme i gang i morgen. I fjor tok jeg båtførerprøven, fordi jeg ble ekstremt lei av fri. Nå drar jeg den litt lengre. Det høres kanskje ut som en ”straff”, men for meg er det en belønning at jeg endelig kan sette i gang med strafferett. Faget jeg har gledet meg til siden jeg startet på jus, men som jeg måtte avvente til jeg fikk litt mer ”kjøtt på beina”. At jeg skal bruke sommerferien til et slikt gjøremål skyldes fire ting. For det første startet sommerferien tidlig. For det andre har jeg skaffet alt av bøker, og også ny lovsamling. For det tredje MÅ jeg ha noe å bruke tiden på, især når jeg ikke jobber. Og for det fjerde så vil jeg være litt fri fra forelesningene neste år. Det kan kanskje bli rom for å droppe noen – som jo i så fall blir første gang i historien for meg. Men jeg skal på ingen måte lese døgnet rundt til jeg blir lei. Det er ikke noe mål. Sommeren skal jo også fylles av ferie – i ordets rette forstand. I år, som i fjor, skal dessuten jeg og Aleksander reise utenlands. Alt jeg kan si: Enda mer Tour De France. Nydelig.

”Hipp hipp hurra” 🙂

Lærdom, samhold og studentliv

Jeg lærte å mestre mange roller som innlagt. Enten var jeg pensjonist, der jeg strikket mellom slagene. Enten så var jeg kriminell, der jeg smuglet med meg sukkerfrie pastiller fra permisjon. Eller så var jeg uhøflig fordi jeg pratet om at trening er bra for kroppen eller nøt en episode med Top Model. Særlig var jeg ulydig dersom jeg ikke spiste på en bestemt måte, skrapte begrene i yoghurten (så skjeen omtrent gikk gjennom), hadde begge hendene på bordet, holdt bestikket sånn og slik, eller gapte opp munnen etter jeg hadde spist. Som om jeg måtte lære å spise på nytt. Jeg var frekk og tok ingen hensyn da jeg heller ville gå uten dusj 1 uke fremfor å ha med en pleier inn i dusjen. Det samme var jeg da jeg låste meg inn på rommet fremfor å ”skaffe venner”. Og jeg var psykotisk og suicidal de gangene jeg gav uttrykk at jeg savnet familien.  Lite fornuftig var jeg fordi jeg takket nei til å bli tvangsmedisinering, og jeg var særs naiv da jeg trodde at Kontrollkommisjonen ville gi medhold i så mye som et ord av det jeg sa.

 

Men jeg lærte likevel et par ting: 1. Jeg skal aldri tilbake dit og 2. Hvor mye jeg verdsetter livet utenfor murene.  Bare sånt som å få gå på do i fred, eller dusje uten stol og noen andres tilstedeværelse. Det å kunne bruke bein istedenfor rullestol. Det å få gå ut, samme hvor dårlig været er. Det å få dra hjem på visitt, selv om det bare er for en helg. Det å få besøk, selv om jeg helst skulle lest jus. Bare det å få poste kryssordene selv. Bare det å dra på matbutikken. Selv det å bo i egen leilighet. Jeg tok livet for gitt før jeg ble syk. Spesielt da jeg ble tvangsinnlagt. Det er det liten tvil om. Nå derimot? Jeg er helt motsatt. Jeg tenker jeg er heldig. Heldig fordi jeg kom meg ut derfra. Selv om oppholdet ikke gjorde meg en promille bedre, så tar jeg med meg lærdommen jeg fikk i. Og ikke bare gav det lærdom for meg, men det gav også oss som familie en langt tettere tilknytning.

 

Jeg er uendelig glad for det samholdet vi har i dag. Ikke minst er jeg glad for at vi har et sunt forhold, og ikke et avhengighetsforhold der alt dreide seg om hjelp og støtte. Betalte ikke så å si ikke en krone selv. Faktisk er det familien som er min førstepri når jeg reiser hjem mellom slagene. Slik jeg skulle ha gjort i dag, men fordi et visst flyselskap ikke greier å komme til enighet så ble det litt lite ”å komme hjem til” fant jeg ut. Pluss at det er en del jeg trenger å komme a jour med. Jeg behøver jo de rutinene jeg har som student, og de er enklest å opprettholde når jeg kun har meg og mitt. Da er det færre ting som jeg finner fristende, og det gjør at lesingen blir langt mer motiverende. Sånn må det i grunn være skal jeg mestre et fulltidsstudium, slippe og ta opp fag og få et vitnemål som gir meg en ettertraktet advokatfullmektigstilling. For akkurat slike vokser ikke på trær, og da skal jeg i alle fall ikke ha på meg at jeg surret bort studietiden med alt annet enn studier.

 

Også tenker jeg det er helt ok at andre velger annerledes. Folk har ulike grunner og ambisjoner tilknyttet sitt studieløp. Jeg har alltid vært glad i skolen, og har alltid jobbet hardt. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg har trivdes med å gjøre det. Jeg har skulket skolen én gang, pga OL. Haha. Jeg skal likevel ikke ha på meg at jeg er ”flink pike” lengre, for det er ikke tilfellet. Den gangen skulle jeg være flink fordi jeg skulle vise meg fram. Som om det var alt jeg var god for. Det var en tvang tilknyttet det. Dagens Madelén har forstått at beste karakter i alle fag er vanskelig. Noen rettsområder er rett og slett mer uforståelige eller forståelige enn andre, og sånn er det bare. Jeg har gjerne hatt en tendens til å starte semesteret med å si at dette er umulig, til at jeg dagen før eksamen og på eksamen, vet at jeg kan alt. Det er en digg følelse, men på ingen måte noe jeg kan forvente videre i studiet – realistisk sett, og ikke pessimistisk ment. Jeg må bare innstille meg på at ”mitt beste faktisk er godt nok”, også må jeg rett og slett ta ting som de kommer!

 

 

Gode og dårlige perioder – da vs. nå

Jeg er en person som er unormalt positiv, et ja-menneske. På min russelue står det ”optimisten”, og det er ikke uten grunn. Jeg ser sjelden begrensninger, da jeg aktivt er på utkikk etter hvordan jeg best mulig kan ”finne en løsning”. Ofte jakter jeg utfordringer kun på grunn av den deilige mestringsfølelsen etterpå, for ikke å snakke om spenningen, håpløsheten og de små seirene underveis. Det er bare slik jeg må ha det. Også forklaringen på hvorfor jeg sikter så høyt som jeg gjør.
Men så er det disse dagene der alt føles nytteløst. Der det kun eksisterer begrensninger, og jeg ikke har sjanse til å komme meg videre. De såkalte ”periodene” Men til forskjell fra før, så varer de maks 3 dager. Som regel ikke mer enn noen få timer – og da vet jeg ikke lenger om det er ”perioder” det er snakk om. Ofte som et utslag av lite søvn, mye stress (for mye å gjøre), uregelmessig spising (fremdeles nok) og den biten. Veldig til forskjell fra før. Da kunne en såkalt ”periode” varer i flere dager, uker – ja til og med måneder. Det var ikke bare snakk om å ha det litt kjipt. Det var snakk om å ha seriøse problemer, mye angst og depressive tanker. En virkelig nedetid, som jeg kalte det. I slike perioder ville feks det at jeg var tom for FUN-lighten min gjøre at deler av verdenen raste sammen. Ja, det er like tragisk, sykt og uforståelig som det høres ut. Poenget er: Det skulle ingenting til. Kun manko på en matvare, litt regnvær eller et tv-program jeg glemte å ta opp, kunne vippe det hele.
Jeg tør ikke tenke på hvor grusom jeg må ha vært å leve med, så det skal foreldrene mine og Aleksander, virkelig ha all mulig ære for. Jeg tror de fleste familier ville blitt revet sammen av det vi gjennomgikk. Men min mamma og pappa holdt sammen. Aleksander beit det i seg. Og aller viktigst (for meg): De støttet oppunder i mine nedgangsperioder. Jeg skulle virkelig gitt dem alt, og akkurat nå vet jeg at jeg gjør det. Fordi jeg har løsrevet meg fra sykdom, klarer meg selv og er på vei til å få en utdannelse. Og selvfølgelig er det for min egen del også. Nei. Pr dags dato er jeg så lykkelig som jeg kan få blitt, tross noen hindre her og der. Alt jeg trenger nå er en kjæreste som tar meg meg på Coldplaykonsert og MU-kamp. Da vil livet bli komplett med stor K.