Madelén (fra anorektiker til jusstudent)

Jeg skal ha for at jeg prøver. Prøver å ta igjen den tapte ungdomstiden. Gjøre opp for alle begrensningene sykdommen en gang satte. For at jeg ble så ensom. For at jeg ”foretrakk” å være så ensom. Selv om jeg riktig nok hadde festet en del fra meg tidlig på ungdomsskolen, så er det likevel noe ved dét og mye annet som jeg misset på veien. Følelsen av å være en ekte ungdom. Være litt rebelsk. Flørte litt. Delta på arrangementer. Noe sånt. Det blir ekstra synlig når jeg ser de som går på skolen min. Som er i begynnelsen av 20-årene og alltid har tid, energi og lyst til å dra på byen. Samme hva som venter neste dag. Jeg er med mine 26 år blitt ganske fornuftig. Det føles bare rart å gå tilbake til ”ungdomstiden” og den ukontrollerte drikkingen nå. Likevel betyr det ikke at jeg anser at tiden er forbi. Jeg må jo ta igjen noe. På min måte. I mitt tempo.

Derfor sa jeg ikke nei til å dra videre ut på byen i Bergen natt til Lørdag. Selv om jeg hadde stått opp klokken 5 for å rekke tog, fly og møtevirksomhet samme dag, og dermed var døsig allerede klokken 23. Det fikk bare ikke ende kvelden min. Var ikke en tanke, en gang. Jeg har sommerferie og null unnskyldninger for å droppe moroa utenfor møtene. Det var jo bare snakk om én helg. Én helg i Bergen. Med en super gjeng. Den sjansen får jeg ikke igjen. Jeg ble derfor med videre fra middag og minigolf til et sprekkfullt utested med både dansing, flørting og shots. Innrømmer at jeg har et noe ambivalent forhold til komplimenter og folk som vil kjøpe drinker til meg. Jeg tar imot komplimentene, men dropper drinken for å unngå forventninger fra et annet hold. Er ganske avvisende vil jeg si. Hyggelig avvisende. Men altså. Der og da var jeg tilbake. Tilbake i 20-årene. Og det er spesielt, men samtidig fint. Fint, fordi jeg kan slippe litt hemninger og ikke være så forbanna seriøs og voksen (som jeg i grunn foretrekker) Det kan jeg tillate meg. I alle fall av og til. Selv om folk på min alder har mann, utdannelse og barn. Havnet litt bakpå der kan man si, men er på vei. Jeg nyter studenttilværelsen enn så lenge, og verdsetter alt den gir meg. Det har vært noen supre dager i Bergen. Jeg er så fornøyd. Ikke bare pga gjengen, men også på grunn av Bergen by. Jeg har selvsagt ikke opplevd alt Bergen har å by på, men jeg har fått med meg det viktigste i mine øyne: Bryggen, sentrum og universitetet. Pluss masse uteliv. Alt er så forseggjort og ryddig. Byen er så koselig. Naturen rundt er så vakker. Menneskene er så blide. Nei. Jeg kunne lett ha bodd der. Dønn seriøst.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi reiste faktisk fra 25 grader og sol på Lørdag, så det finnes håp. Alt er ikke regn og gufsevær i Bergen. Litt kjipt at jeg dro 1 1/2 time før jeg måtte, men der og da var jeg mer gira på å reise med de andre tilbake til Flesland. Så sliten, trøtt og kvalm. Sov store deler av turen hjem. Et under at jeg klarte å få med meg alt pikkpakket mitt helt fra flybussen, Flesland, flyet, Gardermoen, toget og inn i bilen. Lite søvn og mange inntrykk tar på. Og maten? Den bør jeg nok skrive noen ord om. Noe likte jeg, og mye likte jeg ikke. Spesielt på restaurant blir det fremtredende. Fancy mat og meg er et eget kapittel, men skal ha for at jeg smakte på blant annet kongekrabbe fra tapasen – selv om jeg var ganske tilbakeholden med resten. Det er nok bedre å si at jeg ikke liker om jeg faktisk smaker på det ukjente. Der har jeg en liten vei å gå. Tørre mer. Våge mer. Men jeg vil ha det slik. Jeg vil bli servert det samme som resten. Slippe spesialbestillinger. Synes det er fint at det bestilles noe annet enn hverdagslige retter og junkfood på slike turer. Selv om det er utenfor mine preferanser og smaksløker. Da får jeg heller spise minimalt. Så lenge jeg forsøker meg. Informerer dessuten alltid om min situasjon til reisefølget. Noen ganger også til servitørene. Aldri flaut. Aldri følt meg dum. Nettopp fordi jeg ikke kjenner til annet. Jeg har vært sånn hele livet og er så vant til det. Dermed blir det ikke tungvindt. Det var tungvindt den gangen ting handlet om kalorier. Da jeg ikke kunne spise mer enn så å så mye av ting jeg likte. Noe ganger kunne jeg ikke smake overhodet, fordi jeg feks var usikker på stekefettet. Det var et slit. Å være kresen,  småspist og intolerant/allergisk er superlett i forhold. Det er derfor ikke særlig utfordrende å være på tur. Verken med tanke på forventninger fra andre eller den fysiske matsituasjon. Jeg er en mester på å kjøpe inn ekstra matvarer for å ha liggende på hotellrommet, eller proteinbarer for å ha liggende i veska. I tillegg finner jeg alltids noen åpne kiosker, bensinstasjoner og/eller matbutikker dersom jeg skulle behøve det.

Nok matprat. Bergen er bare et av eksemplene på at jeg har tatt igjen litt på den tiden som jeg har vært student. Og selv om jeg ikke får igjen årene som jeg kunne studert, eller er like festglad som folkene på skolen, så liker jeg likevel å tro at ventetiden hadde noe nyttig for seg. Det er jo ikke sikkert at jeg hadde kommet inn på jus uten flere år på vgs. Det gav meg mulighet til å sanke inn flere seksere og bedre snittet. Det er heller ikke sikkert at jeg hadde gått rett på studier, selv om jus alltid var planen. Kanskje hadde jeg reist eller jobbet et år? Sløst bort penger jeg den dag har plassert i aksjefondet mitt? Er det noe jeg har erfart som jusstudent, så er det at jo mer moden man er, jo enklere forstår man pensumet. Det ligger liksom så mye mer naturlig for meg. Nettopp fordi jeg har erfart så mye ila livet. Trolig mer enn folk på min alder, også. Jeg var slettes ikke så ”erfaren” eller moden den gang jeg var 19-20 år. Er forresten 26 år så himla gammelt når man skal starte på 3 avdeling/år? I grunn ikke. Jeg er ferdig utdannet før fylte 30. Da kan jeg si meg fornøyd. Forvaltningsretten gikk forresten som ønsket og forventet. Måtte riktig nok la pappa kikke denne gangen, og det var ikke så vanskelig å se at han ble glad. Faren med å være flink, er at man er livredd for å ødelegge snittet sitt. Haha. På en side var jeg jo sikker på at jeg hadde gjort det bra, men på en annen side hadde jeg en viss tvil, fordi en del av oppgaven var fullstendig ukjent lovtekst. Godt å få bekreftet at jeg slapp å gå videre med forvaltningsrett til høsten, og heretter kan konse på neste semesters fag/pensum. Selvsagt med litt sommerferie. Det har jeg fortjent.

Veldig viktig med bilder utenfor UiB!

Jeg er litt tom, veldig sliten og ekstremt lettet. Eksamensperioden er noe av det beste, for den gir så mye frihet. Frihet til å organisere dagene, arbeidet og ”pausene”. Rom for å ha feber. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er en duracellkanin når det kommer til skole. En sånn en som går i godt over 10 timer hver dagen. Fordi jeg elsker jus. Vel. Det meste av jusen. Likevel så er det ikke før jeg slås av, at jeg merker det. At kroppen er tappet for all energi. Jeg kjente ikke til det i går, men i dag er virkelig en sånn dag. En blålørdag. Der jeg kjenner på det at pepsi max, avslapning og trening ikke hjelper – på energien. Jeg føler meg som en slags humle som bare svimer rundt her inne. Som knapt orker noe som helst. Det er virkelig ikke meg. Skal bli fint å få tilbake litt struktur og normale rutiner i hverdagen. Snart hjem til Horten. Det er mulig jeg har levd på litt lette løsninger i eksamensperioden. Både når det kommer til hvor ryddig jeg har vært, matinntak og søvnmønster. Slik som det har blitt de foregående eksamensperioder, også, selv om jeg har vært i et høyst akseptabelt kalorioverskudd. Det må presiseres. Har ikke blitt mye unnasluntring på lesing denne gangen heller. Kun litt i påsken og på 17-Mai. I ettertid tenker jeg familie var et riktig fokus. At det gav mer krefter enn det tok lesetid. At jeg, som alle andre også må kunne ta fri midt i semesteret – selv om det er litt fyfy, ifg læreren.

Så ja. Noen dager uten skole, er faktisk helt ok. Virkelig. Jeg er 40% (4/10 semestre) jurist nå, og det betyr mye når jeg tenker tilbake på hvor jeg var i 2009-2016/17. Der utdannelse kun var et vagt mål. Da havner ting veldig i perspektiv. Og det gjorde det også i går, da jeg skrev teori om favoritten min, tvunget psykisk helsevern (TPH), samt kunne eksemplifisere oppgaven med min tidligere ”karriere”. Nesten for sykt. Og jeg føler det gikk superbra – selv med lite søvn og null tid til å spise underveis (første gangen). Best under press. Aldri har jeg på en eksamen følt at jeg ikke kunne noe. Slik var det også nå. Det er den følelsen jeg trakter etter ved begynnelsen av hvert semester. Jeg går gjerne fra å akseptere at dette er for vanskelig for meg, til at jeg dagen før eksamen frykter å få en B. Haha. Standard Madelén. Uansett. Igjen er det veldig spennende, men ikke så spennende at jeg skal sjekke resultatet så fort jeg får mulighet. Sommerferien må være litt uten forvaltningsrett. Derimot skal jeg fokusere på strafferett. Håper å komme i gang i morgen. I fjor tok jeg båtførerprøven, fordi jeg ble ekstremt lei av fri. Nå drar jeg den litt lengre. Det høres kanskje ut som en ”straff”, men for meg er det en belønning at jeg endelig kan sette i gang med strafferett. Faget jeg har gledet meg til siden jeg startet på jus, men som jeg måtte avvente til jeg fikk litt mer ”kjøtt på beina”. At jeg skal bruke sommerferien til et slikt gjøremål skyldes fire ting. For det første startet sommerferien tidlig. For det andre har jeg skaffet alt av bøker, og også ny lovsamling. For det tredje MÅ jeg ha noe å bruke tiden på, især når jeg ikke jobber. Og for det fjerde så vil jeg være litt fri fra forelesningene neste år. Det kan kanskje bli rom for å droppe noen – som jo i så fall blir første gang i historien for meg. Men jeg skal på ingen måte lese døgnet rundt til jeg blir lei. Det er ikke noe mål. Sommeren skal jo også fylles av ferie – i ordets rette forstand. I år, som i fjor, skal dessuten jeg og Aleksander reise utenlands. Alt jeg kan si: Enda mer Tour De France. Nydelig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

”Hipp hipp hurra” 🙂

Jeg lærte å mestre mange roller som innlagt. Enten var jeg pensjonist, der jeg strikket mellom slagene. Enten så var jeg kriminell, der jeg smuglet med meg sukkerfrie pastiller fra permisjon. Eller så var jeg uhøflig fordi jeg pratet om at trening er bra for kroppen eller nøt en episode med Top Model. Særlig var jeg ulydig dersom jeg ikke spiste på en bestemt måte, skrapte begrene i yoghurten (så skjeen omtrent gikk gjennom), hadde begge hendene på bordet, holdt bestikket sånn og slik, eller gapte opp munnen etter jeg hadde spist. Som om jeg måtte lære å spise på nytt. Jeg var frekk og tok ingen hensyn da jeg heller ville gå uten dusj 1 uke fremfor å ha med en pleier inn i dusjen. Det samme var jeg da jeg låste meg inn på rommet fremfor å ”skaffe venner”. Og jeg var psykotisk og suicidal de gangene jeg gav uttrykk at jeg savnet familien.  Lite fornuftig var jeg fordi jeg takket nei til å bli tvangsmedisinering, og jeg var særs naiv da jeg trodde at Kontrollkommisjonen ville gi medhold i så mye som et ord av det jeg sa.

Men jeg lærte likevel et par ting: 1. Jeg skal aldri tilbake dit og 2. Hvor mye jeg verdsetter livet utenfor murene.  Bare sånt som å få gå på do i fred, eller dusje uten stol og noen andres tilstedeværelse. Det å kunne bruke bein istedenfor rullestol. Det å få gå ut, samme hvor dårlig været er. Det å få dra hjem på visitt, selv om det bare er for en helg. Det å få besøk, selv om jeg helst skulle lest jus. Bare det å få poste kryssordene selv. Bare det å dra på matbutikken. Selv det å bo i egen leilighet. Jeg tok livet for gitt før jeg ble syk. Spesielt da jeg ble tvangsinnlagt. Det er det liten tvil om. Nå derimot? Jeg er helt motsatt. Jeg tenker jeg er heldig. Heldig fordi jeg kom meg ut derfra. Selv om oppholdet ikke gjorde meg en promille bedre, så tar jeg med meg lærdommen jeg fikk i. Og ikke bare gav det lærdom for meg, men det gav også oss som familie en langt tettere tilknytning.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er uendelig glad for det samholdet vi har i dag. Ikke minst er jeg glad for at vi har et sunt forhold, og ikke et avhengighetsforhold der alt dreide seg om hjelp og støtte. Betalte ikke så å si ikke en krone selv. Faktisk er det familien som er min førstepri når jeg reiser hjem mellom slagene. Slik jeg skulle ha gjort i dag, men fordi et visst flyselskap ikke greier å komme til enighet så ble det litt lite ”å komme hjem til” fant jeg ut. Pluss at det er en del jeg trenger å komme a jour med. Jeg behøver jo de rutinene jeg har som student, og de er enklest å opprettholde når jeg kun har meg og mitt. Da er det færre ting som jeg finner fristende, og det gjør at lesingen blir langt mer motiverende. Sånn må det i grunn være skal jeg mestre et fulltidsstudium, slippe og ta opp fag og få et vitnemål som gir meg en ettertraktet advokatfullmektigstilling. For akkurat slike vokser ikke på trær, og da skal jeg i alle fall ikke ha på meg at jeg surret bort studietiden med alt annet enn studier.

Også tenker jeg det er helt ok at andre velger annerledes. Folk har ulike grunner og ambisjoner tilknyttet sitt studieløp. Jeg har alltid vært glad i skolen, og har alltid jobbet hardt. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg har trivdes med å gjøre det. Jeg har skulket skolen én gang, pga OL. Haha. Jeg skal likevel ikke ha på meg at jeg er ”flink pike” lengre, for det er ikke tilfellet. Den gangen skulle jeg være flink fordi jeg skulle vise meg fram. Som om det var alt jeg var god for. Det var en tvang tilknyttet det. Dagens Madelén har forstått at beste karakter i alle fag er vanskelig. Noen rettsområder er rett og slett mer uforståelige eller forståelige enn andre, og sånn er det bare. Jeg har gjerne hatt en tendens til å starte semesteret med å si at dette er umulig, til at jeg dagen før eksamen og på eksamen, vet at jeg kan alt. Det er en digg følelse, men på ingen måte noe jeg kan forvente videre i studiet – realistisk sett, og ikke pessimistisk ment. Jeg må bare innstille meg på at ”mitt beste faktisk er godt nok”, også må jeg rett og slett ta ting som de kommer!

Jeg skulle så gjerne gjort mer, men sannheten er den at anoreksi ikke er min hjertesak. Bevares gjør det meg lykkelig om rutinene og opplegget rundt sykdommen skaper reelle fremtidsutsikter, mindre kronisk sykdom og død, men… Det er bare ikke jeg som kan stå for det. Jeg vil ikke melde meg inn i en frivillig organisasjon, diskutere for mye med de som sliter eller komme ut med bøker for å hjelpe. Bloggen er nok. Å fortelle om ”gamle dager” er nok. Det er riktig nok mange år siden, og kanskje rart for enkelte å forstå, men jeg orker ikke å gå tilbake. Når jeg leser om psykisk helse eller hører om tilfeller, så tenker jeg bare at det ikke er meg. At jeg aldri har vært der. Det er for sykt. For det er jo det? Jeg prater bare overfladisk om tiden, selv om anoreksiårene var min tøffeste tid i livet. Kanskje også min største bragd. Et kapittel jeg ikke ante om jeg ville overleve. Dag for dag vet jeg at jeg er en dag vekke fra fortiden. Som er bra. Det er derfor jeg fokuserer fremover. Noe som fungerer 110%. Man skulle tro at jeg ville blitt oppsøkt av tvil, forvrengte selvbilder eller dårlig samvittighet, men den gang ei.  Jeg klarer ikke å få dårlig samvittighet for noe jeg har spist. Jeg klarer ikke å tenke at kroppen bør endres på. Jeg klarer rett og sett ikke å tvile på det livet jeg lever. Motivasjonen vil ingen ende ta. Dette livet drømte jeg om da jeg var 7 år, og det finnes ingen grunn til å tukle ved det.

Jeg skal jo på ingen måte si at jeg elsker meg selv eller kroppen min, men jeg har akseptert den. Og jeg digger at jeg kan trene for å føle meg sunn og sterk. Jeg har heller ikke den største apetitten, men jeg sørger for at lagrene er fulle, uansett. Og jeg føler på ingen måte at jeg har spist for mye, for usunt eller feil. Samvittigheten kan snarere kobles til familien, og de ringvirkninger sykdommen gav der. Men jeg må innrømme at også her har jeg prøvd å komme videre. Misforstå meg rett. Jeg elsker familien, men et sted på veien måtte jeg slutte å hate meg selv for hva de opplevde. Selv om det satt langt inne. Virkelig langt inne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter at jeg ble valgt til leder av bachelorutvalget, ble jeg også medlem i studentseksjonen til Juristforbundet. Det innebærer en del mer reiser og møtevirksomhet (innen rimelighetens grenser) – noe som for meg er helt toppen. Jeg tror at fjoråret ble hakket for ”kjedelig” skal jeg være ærlig. Jeg hadde nettopp flyttet til egen leilighet som lå på skolen (praktisk talt), noe som i seg selv gav meg mye ekstra tid. Jeg ba om færre vakter på Elkjøp. Jeg sa fra meg frivillig arbeid i skolesammenheng, og hadde ingen valgfag overhodet. Det har jeg heller ikke pr dags dato. En skulle tro at mye tid er en bra ting, men for meg gikk dagene for sakte. Rett og slett. Jeg kan fint se på serier i noen timer, men ikke dagen lang. Jeg kan gjerne gå ut på byen, men ikke tre dager i strekk. Jeg kan godt reise hjem, men ikke være der i 2 uker. Luksusproblem. Jeg vet. Men det er bare dette at jeg må. Jeg må ha noe å sette fingrene i. Helst så mye som mulig på en og samme tid. Jeg elsker å leve slik. Jeg er en mester på å skape gjøremål/stress for meg selv, og jeg er også en mester på å takle det.

Som nevnt ble forrige semester noe utfordrende for meg. Mildt sagt. Rett og slett for lite å gjøre – til tross for at jeg studerer jus fulltid. Som om ikke det skulle vært nok. Likevel trengte jeg noe mer. Noe som var utenfor skolehverdagen. Fordi det gir mer energi enn det tar. Dette med ”for lite å gjøre”, var for øvrig hensikt. Jeg skulle jo stille som leder i Bachelorutvalget. Det bestemte jeg meg for tidlig i fjor. Ergo måtte jeg planlegge og frigi tid – på forhånd. Det kunne ha gått begge veier. Jeg hadde ingen garantier, men jeg satset. På at jeg skulle bli valgt. Demokratisk og redelig. Om jeg ikke hadde blitt valgt, hadde jeg rett og slett ikke forberedt meg på. Den bekymringen slo ikke inn før valget var i gang og jeg faktisk forsto at dette var en 50-50-situasjon.

Første møte med studentseksjonen var i Budapest, fra Fredag til Mandag. Jeg skal verken utlevere folk, eller skrive en masse om alt vi gjorde. Kort og greit var det en fantastisk gjeng og en veldig opplevelsesrik, tur til en helt fantastisk by. Jeg har diskutert masse, ledd masse, lært masse, sett masse, spist masse, handlet litt (masse), fått gnagsår, danset, badet (på spa), forbrent noen kalorier (drosjen kommer ikke alltid, og  gaten er ikke alltid der man tror) Hva angår mat bør jeg jo skrive litt mtp fortiden og denne bloggen. Vel. Akkurat det tok jeg det med knusende ro. Enda jeg visste vi skulle på restaurant hver dag. Jeg er ikke et restaurantmenneske egentlig. Har kanskje vært på  restaurant 10 ganger i løpet av mitt liv. Haha. Men jeg overtenkte ingenting i forkant eller noe.  Jeg har jo ikke lengre redsel eller angst for matvarer, kalorier og stekefett. Bare det er en befrielse med stor B. Likevel er jeg unormalt kresen. Typ verre enn et barn, men det løser seg. Alltid. Skal dog ikke stikke under en stol at menyen kunne by på noen interessante overveieleser. Takk og pris at de hadde én rett på burgerstedet, som ikke var burger. Og takk og pris for at kelneren, på den fancy restauranten, lagde en spaghetti bolognese, bare for min skyld. Så ja. Istedenfor å be om rettene uten grønnsaker og saus, bestilte jeg den retten som hadde et eller annet jeg kunne spise, også plukket jeg bare vekk alt det jeg ikke likte.  For så lenge jeg får kjøtt eller skinke, så er alt bra (mer enn bra) – og da får det som er igjen, være igjen. Det er meg likegyldig hva folk tenker om meg og mine smaksløker.  Det har aldri vært flaut for mitt vedkommende. Rett og slett fordi jeg ikke kjenner noen annen hverdag, og fordi det er nytteløst å prøve å bli altetende. eller en skikkelig matnyter. Jeg velger lett spaghetti ala capri over biff bourguignon, liksom. Og jeg spiser meg gjerne stappmett på skinke og frukt om jeg får valget til frokost – slik som under. Det er så viktig å holde fokuset på alt jeg liker, fremfor å konstruere et 100% forhold til mat, som jeg ikke har. Jeg vet å spise meg mett uansett. Null problemo.

Best av alt, sånn utenom folkene og opplevelsene, er det at jeg endelig kan være selvstendig. I ordets rette forstand. Jeg har ikke lenger en frykt for å gjøre ting der jeg helt og holdent må handle selv. Mange vil nok si at det er på sin plass, som 26-åring, men for meg er det slettes ingen selvfølge. Jeg flyttet for meg selv da jeg var 24 år. Jeg kunne på det tidspunkt verken vaske eller stryke klær. Jeg betalte ikke min egne mat en gang. Jeg var ikke mer selvstendig enn at jeg hadde en jobb, fullførte skolen, kjøpte mine egne klær, hadde egen bil og unormalt god økonomi. That’s it. Jeg hadde aldri tatt bussen til Oslo alene (unntak 2006) – som jeg nå gjør hele tiden. Jeg hadde i hvert fall aldri reist alene utenlands. Under sitter jeg på Gardermoen, på gaten, alene. Og jeg nyter det!

Det er nå så mye som er endret – og det er jeg glad for. Jeg liker denne uavhengigheten, og jeg kunne aldri tenkt meg å gå tilbake i det gamle ”altfor trygge sporet”. Jeg ser jo nå at det var sykt. Sykt i den forstand at alt jeg foretok meg var i regi av sykdommen. Jeg følte meg ikke trygg i mitt eget nærvær. Jeg kunne kollapse. Når som helst. Å ha slike bekymringer når en skal være en fri og frank ungdom. Det er ille. Meget ille. Men alt er bra nå. Jeg har tatt en grundig MR for å se at alle organer har det bra. Tilbake der jeg var før jeg ble syk. Nesten. Det er et under. Et under så stort at livet mitt fortjener alt det jeg kan tilføye av glede, motivasjon og energi.  Tidligere var frykten å miste de som står meg nær. Nå er det i tillegg en frykt at jeg selv ikke får oppleve dette fantastiske livet. Jeg kan nesten ikke tro at jeg var så apatisk til livet. At jeg kunne gå tur kun for forbrenningens skyld, og dermed ikke stoppe om det kom en bil ved fotgjengerfeltet – fordi det var jo ikke så farlig om noe skjedde med meg. Kaloriene overgikk livet. Og istedenfor å glede meg til ferier, så jeg kun på det å reise, som et ork. Jeg ville så å si hjem så fort jeg var kommet fram.  Det sier litt om hvor på bånn jeg faktisk var, og hvor stor grunn jeg har til å verdsette livet. Så da er planen å nyte helgen, kose meg med redigering av filmen, samt gladelig forberede både styremøte og utvalgsmøte. Også skal jeg hygge meg med innpakkingen av morsdagsgave, Aleks’ bursdagsgave og en rekke Budapest-gaver. Litt julaftenstemning er alltid bra. Da er plutselig det varige snøværet, helt innafor.

Jeg hadde ingenting. De hadde alt. Takket være TPH kunne de gjøre hva enn de ville. De kunne legge meg  i belter, om jeg gråt. Var jo supertynn, så: ”hei blåmerker.” De kunne sondemate meg dersom jeg hadde en brødsmule igjen på tallerkenen, eller jeg nektet å spise muggent brød som av og til kom på bordet. De kunne gi meg nøtter selv om jeg pga allergi og smak måtte svelge de hele. De kunne sende meg på skjermet om jeg gikk i diskusjon om bagateller (typ: kritiske spørsmål). De kunne nekte meg å gå på beina. De kunne bestemme når jeg skulle gå på do. De kunne være med meg inn i dusjen. De kunne iverksette vedtak om tvangsmedisinering. De kunne nekte mamma og pappa å komme på besøk. De kunne nekte meg å ha mobil. De kunne gripe inn i friheten min på alle mulige tenkelige vis. Eller kunne de det? Jeg forsto tidlig at sykehuset overskred all sin kompetanse. Og jeg forsto i ettertid at sykehusinnleggelsen var en del av BUPA’s ”hemmelige” plan, da de gav meg en kostliste på knappe 1000 kalorier dagen.

På psykiatrisk kunne jeg ikke si noe. Det var et mareritt. Som jeg enda ikke forstår at jeg er våknet opp fra. Alt jeg gjorde og sa, ble brukt mot meg. I verste mening. Det var aldri snakk om å få meg frisk. Sitat overlege før overføring til Rasp (og jeg ba om permisjon): ”Det er bedre du dør her enn hjemme.” Det var med andre ord snakk om en jobb. Om å fore meg, nekte meg frisk luft, stenge ute familien og gi meg magesår, samt medisiner som gjorde at jeg knapt husket tid og sted (og de heiv jeg fort unna uten at noen oppdaget det!)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg var verken farlig mot meg selv, eller mot andre – slik det ble påstått. Jeg gjorde heller ikke opprør. Men jeg var redd, usikker og totalt alene. Jeg var redd for at pasientene skulle komme inn til meg mens pleierne lå og sov utenfor (ja, det skjedde flere ganger). Jeg var redd fordi jeg ikke hadde familien rundt meg, og jeg aldri visste når min siste dag kom. Jeg visste aldri om jeg levde fra dag til dag, eller hva neste dag innebar. Alt ble bestemt over hodet mitt. Et nytt ”vedtak” var det som regel 1-2 ganger i uken, og ved behov. Enten jeg måtte opp 0,5 kg til neste uke, eller måtte spise 200 kalorier ekstra hver dag de neste ukene. Eller jeg fikk innskrenkninger så fort jeg hadde fått litt frihet (Typ 15 min gåtur daglig), eller ble påtvunget en psykolog som kun skulle trykke meg ytterligere ned. Og at den advokaten jeg fikk, var i deres regi. Fy søren. At jeg var på et farlig sted er det ingen tvil om. Og det verste? Jeg kunne ikke dra. Jeg måtte være der. Jeg kaller det for lovløse tider. Alt de gjorde og sa mot meg var begrunnet  i TPH – ingenting annet. Så det at overlegen var så voldelig at han forstuet benet mitt og en annen gang knuste telefonen – det var visst fullt ut lovlig. I følge dem. Eller var det?

Jeg husker jeg spurte rett ut: Hva gjør dere om jeg dør her? Da var det ingen som svarte, unntatt en: ”Sånt kan jo skje på psykiatrisk ettersom pasientene her er veldig syke. Du er også syk.” Ja, jo, men altså: Hva? Gode holdninger, og veldig trygt… Er det slik som var/er forventet? Hadde ikke de nettopp en jobb å forhindre det? Tydeligvis ikke. Her var det ingen garantier. Så jeg kunne med andre ord gått inn i statistikken over folk som døde av psykiske lidelser, her: anoreksi. Eller sykehustabber?

Jeg har jo nevnt at jeg såvidt overlevde selvmordsforsøket, og at overlegen ikke tok hendelsen alvorlig, før det faktisk var så farlig at jeg måtte pumpes og det sto om timene.  Det var en tilfeldighet at mamma ringte den dagen og den timen. Det var hun som oppdaget at jeg snøvlet, og omsider fikk ordene ut av munnen min – at jeg hadde slukt en del paracet. Selv husker jeg ingenting av samtalen. Overlegen derimot, bagatelliserte mammas uro, men gikk motvillig med på å oppsøke meg et kvarter senere. Det var en storm av pleiere. Det husker jeg. Alt hastet. Mer enn noen gang. 4 timer sa de. Mest sannsynlig mindre. Det var tiden de hadde på å få ut giften. Under 4 timer. Så nær å dø. Jeg forsto etter dette at alt kan skje på allmennpsykiatrisk. Det er de verste sårene jeg har. Også vet jeg at mange ikke forstår, eller vil forstå det jeg og min familie har vært gjennom. Det er helt greit. Dette er våre erfaringer, følelser og holdninger.  Ingenting er løgn, selv om det er spesielt og ekstraordinært. Og det forstår jeg. Har man ikke vært innunder et slikt system, så vet en heller ikke noe om den uretten som medfølger. Jeg kan ikke gå god for at noen har godt av en runde på psykiatrisk. Jeg tror det er farlig å tulle med psyken til folk. Uansett om det er livredning eller ei. Nettopp fordi det følger dager etter ”livredningen” også. Statistikken på selvmord i psykiatrien, kan jo bekrefte en del.

Så når læreren prater om TPH i timen, så er det vondt. Og når jeg skriver alt dette, så er det vondt. Uvirkelig. Det er en skorpe som igjen blir revet av. Men det går fint. Dette er fortid. Jeg er ekstremt sterk etter alt jeg måtte gjennom. Jeg har ikke det forholdet til å snakke om ”gamle dager” lenger. Jeg blir mer provosert når jeg i etterkant har funnet ut hvor mange lovbrudd som ble begått. At jeg som 17 åring aldri skulle kommet inn på voksenpsykiatrisk blant annet. Jeg burde gjort så mye mer enn å sende en ussel klage til fylkesmannen eller stille opp litt i media. Jeg burde kjørt det hele veien. Det handler ikke om mitt eget ve og vel, men om fremtiden. Om å hindre selvmord i psykiatrien. Om å få psykisk syke ut i samfunnet. Om å få dette på agendaen som noe viktig. Jeg vet at folk gjennomgår nøyaktig hva jeg gjennomgikk – og det er for ille i seg selv.

Med dette i bakhånd så forstår dere kanskje at jeg er den i Norge med minst tillit til forvaltningsapparatet hva angår helse og den biten der. Ironisk med forvaltningsrett dette semesteret. Og ja. Det er basert på opplevelser og behandling av det offentlige.  Ikke bare TPH eller at jeg fikk en inhabil advokat, men også all kranglingen med NAV opp gjennom. Og også den arbeidsinnsatsen som må til for å få kommunen til å lire av seg et svar. Jeg orker bare ikke. Derfor vil jeg forholde meg til sykehus i minst mulig grad, samme om det er blodprøver eller røntgen. Bare å gi inn der gir meg frysninger. Jeg unngår dessuten NAV der jeg kan. Virkelig. Hadde 4 ulike kontaktpersoner på et år. Det sies at fåtallet klager til NAV, og det er forståelig. Men jeg gir det alltid forsøket (for det er helt klart mulig å få medhold). Selvsagt. Selv om det tar 6-8 mnd i snitt å få et svar. Svar. Og selv om begrunnelsen består av ny og gammel fakta sauset sammen, der bortforklaringene ikke akkurat står i kø. I tillegg til at den konfidensielle informasjonen er spredt overalt. Jeg får litt fnatt av de folkene. Så mye fnatt at jeg ikke orker å skrive mer om det.  Jeg krysser bare fingrene for at jeg holder meg frisk og rask, jeg, og at jeg heretter har et normalt sykemelding-forhold til NAV – samt holder meg utenfor alt som har med psykiatrien å gjøre. Såpass skylder jeg meg selv!