Jeg finner ofte inspirasjon og drivkraften til å blogge når jeg får konkrete spørsmål. Jeg får mye spørsmål om ”passende” vekt. Vekt, BMI og matinntak er i grunn en individuell greie – og for å gå opp i vekt er svaret ganske standard egentlig: spis mer kalorier enn du forbruker. Spørsmål om å gå ned i vekt, besvarer jeg for øvrig ikke. Det sier seg vel selv. Andre spørsmål derimot elsker jeg å begi meg ut på. Denne gangen har jeg lyst til å skrive litt om alt oppstyret med komplekser, som har vært de siste dagene. Som en liten motsats, og langt mer ubetydelig greie enn klimastreiken mange i dag har vært vitne til. Jeg fikk et spørsmål om hva jeg mente om ”bloggesaken”, og jeg skal forsøke å uttale meg så kort og presist som mulig. For øvrig vet jeg veldig godt at det er delte oppfatninger av dette med mediers påvirkning holdt opp mot jenter/gutters selvbilde og komplekser, så jeg håper virkelig jeg ikke tråkker noen på tærne ved å ytre meg slik jeg gjør.

Jeg har tidligere vært litt hard på dette med medier, da jeg er motstander av at ting heises opp til uante høyder uten at det strengt tatt er nødvendig. Hva angår de siste dagenes debatt så tenker jeg det samme, selv om jeg forstår at en minnelig samtale trolig ikke hadde vært den rette veien å gå. Det jeg kanskje reagerer mest på er ikke det at problemet tas opp, men det at saken koker ned til et angrep. Og selv om det påstås at det ikke er et angrep på en person, men en bedrift, så er det like fullt et angrep. Som lyn fra klar himmel vil jeg tørre å påstå. At en blogger med stor påvirkningskraft retter oppmerksomheten mot komplekser noen ikke ante de hadde, er selvfølgelig uheldig. Likevel stiller jeg meg spørrende til måten dette slås, og ble slått ned på. For som jeg nevnte: angrep. Der alle tar ett parti. Som om det er det eneste rette. Jeg må for øvrig presisere at jeg verken er på den ene eller andre siden, men ser dette i lys av egne erfaringer.

Jeg aksepterer i dag det som er ”Madelén”. Har ikke råd til noe annet. De komplekser jeg måtte ha, er ikke noe spesielt til forskjell fra andres. Kun helt normalt. Det unormale derimot, var sykdomsårene. Jeg hadde da et meget anstrengt forhold til kropp og utseende, og slet med komplekser for alt fra hoppbakkenese og babyhår til flagrende ører og for kort hals. Dette er ting jeg selv ble bevisst på ved å granske meg selv. Det var ikke særlig vanskelig. Jeg mener da i bunn og grunn at en person som er usikker trolig vil oppdage sine ”skavanker” fint på egen hånd. Når vi likevel er eksponert for medier i det daglige, så er veien til nedsatt selvfølelse kort – uavhengig av hvem eller hva som drar i den ene eller andre retningen. Det er ikke til å komme unna. Psykiske problemer er ikke til å komme unna.  Skal vi komme unna så må vi fri oss fra alle ytre påvirkninger, og det er klin umulig. Kanskje attpåtil enda mer skadelig.

Jeg tror verken det ene eller andre er bra. Det handler her, som med kostholdet, om en balanse. En balanse mellom sunn og usunn påvirkning. Vi trenger nemlig den usunne påvirkning også, nettopp fordi det skaper bevissthet. Er det noe jeg personlig lærer av, så er det å se andres feil. Og er det noe jeg skjønner jeg ikke skal ha så er det en gedigen rumpe eller puppeparti som får meg til å ligne en tegneseriefigur. For jeg har vel blant annet blitt mindre gira på slikt takket være insta. Ikke at jeg hadde vurdert det i forkant heller, altså. Poeng mitt er: Det handler om måten vi håndterer den ytre påvirkningen på. Måten vi håndterer at rumpa er for flat, eller skuldrene for brede. Selvfølelsen bygger man verken opp ved å gå inn på nettet eller ved å vandre rundt i samfunnet. Det er en 24/7 jobb som krever noe av hver og en av oss – og med det samfunnet vi i dag lever i, og som vi vil fortsette å leve i, så blir det ikke enklere. Det er viktig å være klar over. Så istedenfor å drive med ansvarsfraskrivelse ved å skylde på alt og alle, så er det trolig mer hensiktsmessig å bli klar over tilfellet. Det forsvinner nemlig ikke. Skal vi snakke om oppdragelse, så er det kanskje den viktigste jobben foreldre i dag har – å gjøre barnet sitt bevisst. Nettopp fordi vi ikke kan skyve alle problemer og utfordringer under en stol når vi vil. De vil dukke opp. Før eller siden. Det er den brutale sannhet.