Jeg hadde ingenting. De hadde alt. Takket være TPH kunne de gjøre hva enn de ville. De kunne legge meg  i belter, om jeg gråt. Var jo supertynn, så: ”hei blåmerker.” De kunne sondemate meg dersom jeg hadde en brødsmule igjen på tallerkenen, eller jeg nektet å spise muggent brød som av og til kom på bordet. De kunne gi meg nøtter selv om jeg pga allergi og smak måtte svelge de hele. De kunne sende meg på skjermet om jeg gikk i diskusjon om bagateller (typ: kritiske spørsmål). De kunne nekte meg å gå på beina. De kunne bestemme når jeg skulle gå på do. De kunne være med meg inn i dusjen. De kunne iverksette vedtak om tvangsmedisinering. De kunne nekte mamma og pappa å komme på besøk. De kunne nekte meg å ha mobil. De kunne gripe inn i friheten min på alle mulige tenkelige vis. Eller kunne de det? Jeg forsto tidlig at sykehuset overskred all sin kompetanse. Og jeg forsto i ettertid at sykehusinnleggelsen var en del av BUPA’s ”hemmelige” plan, da de gav meg en kostliste på knappe 1000 kalorier dagen.

På psykiatrisk kunne jeg ikke si noe. Det var et mareritt. Som jeg enda ikke forstår at jeg er våknet opp fra. Alt jeg gjorde og sa, ble brukt mot meg. I verste mening. Det var aldri snakk om å få meg frisk. Sitat overlege før overføring til Rasp (og jeg ba om permisjon): ”Det er bedre du dør her enn hjemme.” Det var med andre ord snakk om en jobb. Om å fore meg, nekte meg frisk luft, stenge ute familien og gi meg magesår, samt medisiner som gjorde at jeg knapt husket tid og sted (og de heiv jeg fort unna uten at noen oppdaget det!)

Jeg var verken farlig mot meg selv, eller mot andre – slik det ble påstått. Jeg gjorde heller ikke opprør. Men jeg var redd, usikker og totalt alene. Jeg var redd for at pasientene skulle komme inn til meg mens pleierne lå og sov utenfor (ja, det skjedde flere ganger). Jeg var redd fordi jeg ikke hadde familien rundt meg, og jeg aldri visste når min siste dag kom. Jeg visste aldri om jeg levde fra dag til dag, eller hva neste dag innebar. Alt ble bestemt over hodet mitt. Et nytt ”vedtak” var det som regel 1-2 ganger i uken, og ved behov. Enten jeg måtte opp 0,5 kg til neste uke, eller måtte spise 200 kalorier ekstra hver dag de neste ukene. Eller jeg fikk innskrenkninger så fort jeg hadde fått litt frihet (Typ 15 min gåtur daglig), eller ble påtvunget en psykolog som kun skulle trykke meg ytterligere ned. Og at den advokaten jeg fikk, var i deres regi. Fy søren. At jeg var på et farlig sted er det ingen tvil om. Og det verste? Jeg kunne ikke dra. Jeg måtte være der. Jeg kaller det for lovløse tider. Alt de gjorde og sa mot meg var begrunnet  i TPH – ingenting annet. Så det at overlegen var så voldelig at han forstuet benet mitt og en annen gang knuste telefonen – det var visst fullt ut lovlig. I følge dem. Eller var det?

Jeg husker jeg spurte rett ut: Hva gjør dere om jeg dør her? Da var det ingen som svarte, unntatt en: ”Sånt kan jo skje på psykiatrisk ettersom pasientene her er veldig syke. Du er også syk.” Ja, jo, men altså: Hva? Gode holdninger, og veldig trygt… Er det slik som var/er forventet? Hadde ikke de nettopp en jobb å forhindre det? Tydeligvis ikke. Her var det ingen garantier. Så jeg kunne med andre ord gått inn i statistikken over folk som døde av psykiske lidelser, her: anoreksi. Eller sykehustabber?

Jeg har jo nevnt at jeg såvidt overlevde selvmordsforsøket, og at overlegen ikke tok hendelsen alvorlig, før det faktisk var så farlig at jeg måtte pumpes og det sto om timene.  Det var en tilfeldighet at mamma ringte den dagen og den timen. Det var hun som oppdaget at jeg snøvlet, og omsider fikk ordene ut av munnen min – at jeg hadde slukt en del paracet. Selv husker jeg ingenting av samtalen. Overlegen derimot, bagatelliserte mammas uro, men gikk motvillig med på å oppsøke meg et kvarter senere. Det var en storm av pleiere. Det husker jeg. Alt hastet. Mer enn noen gang. 4 timer sa de. Mest sannsynlig mindre. Det var tiden de hadde på å få ut giften. Under 4 timer. Så nær å dø. Jeg forsto etter dette at alt kan skje på allmennpsykiatrisk. Det er de verste sårene jeg har. Også vet jeg at mange ikke forstår, eller vil forstå det jeg og min familie har vært gjennom. Det er helt greit. Dette er våre erfaringer, følelser og holdninger.  Ingenting er løgn, selv om det er spesielt og ekstraordinært. Og det forstår jeg. Har man ikke vært innunder et slikt system, så vet en heller ikke noe om den uretten som medfølger. Jeg kan ikke gå god for at noen har godt av en runde på psykiatrisk. Jeg tror det er farlig å tulle med psyken til folk. Uansett om det er livredning eller ei. Nettopp fordi det følger dager etter ”livredningen” også. Statistikken på selvmord i psykiatrien, kan jo bekrefte en del.

Så når læreren prater om TPH i timen, så er det vondt. Og når jeg skriver alt dette, så er det vondt. Uvirkelig. Det er en skorpe som igjen blir revet av. Men det går fint. Dette er fortid. Jeg er ekstremt sterk etter alt jeg måtte gjennom. Jeg har ikke det forholdet til å snakke om ”gamle dager” lenger. Jeg blir mer provosert når jeg i etterkant har funnet ut hvor mange lovbrudd som ble begått. At jeg som 17 åring aldri skulle kommet inn på voksenpsykiatrisk blant annet. Jeg burde gjort så mye mer enn å sende en ussel klage til fylkesmannen eller stille opp litt i media. Jeg burde kjørt det hele veien. Det handler ikke om mitt eget ve og vel, men om fremtiden. Om å hindre selvmord i psykiatrien. Om å få psykisk syke ut i samfunnet. Om å få dette på agendaen som noe viktig. Jeg vet at folk gjennomgår nøyaktig hva jeg gjennomgikk – og det er for ille i seg selv.

Med dette i bakhånd så forstår dere kanskje at jeg er den i Norge med minst tillit til forvaltningsapparatet hva angår helse og den biten der. Ironisk med forvaltningsrett dette semesteret. Og ja. Det er basert på opplevelser og behandling av det offentlige.  Ikke bare TPH eller at jeg fikk en inhabil advokat, men også all kranglingen med NAV opp gjennom. Og også den arbeidsinnsatsen som må til for å få kommunen til å lire av seg et svar. Jeg orker bare ikke. Derfor vil jeg forholde meg til sykehus i minst mulig grad, samme om det er blodprøver eller røntgen. Bare å gi inn der gir meg frysninger. Jeg unngår dessuten NAV der jeg kan. Virkelig. Hadde 4 ulike kontaktpersoner på et år. Det sies at fåtallet klager til NAV, og det er forståelig. Men jeg gir det alltid forsøket (for det er helt klart mulig å få medhold). Selvsagt. Selv om det tar 6-8 mnd i snitt å få et svar. Svar. Og selv om begrunnelsen består av ny og gammel fakta sauset sammen, der bortforklaringene ikke akkurat står i kø. I tillegg til at den konfidensielle informasjonen er spredt overalt. Jeg får litt fnatt av de folkene. Så mye fnatt at jeg ikke orker å skrive mer om det.  Jeg krysser bare fingrene for at jeg holder meg frisk og rask, jeg, og at jeg heretter har et normalt sykemelding-forhold til NAV – samt holder meg utenfor alt som har med psykiatrien å gjøre. Såpass skylder jeg meg selv!