Jeg er en person som er unormalt positiv, et ja-menneske. På min russelue står det ”optimisten”, og det er ikke uten grunn. Jeg ser sjelden begrensninger, da jeg aktivt er på utkikk etter hvordan jeg best mulig kan ”finne en løsning”. Ofte jakter jeg utfordringer kun på grunn av den deilige mestringsfølelsen etterpå, for ikke å snakke om spenningen, håpløsheten og de små seirene underveis. Det er bare slik jeg må ha det. Også forklaringen på hvorfor jeg sikter så høyt som jeg gjør.

Men så er det disse dagene der alt føles nytteløst. Der det kun eksisterer begrensninger, og jeg ikke har sjanse til å komme meg videre. De såkalte ”periodene” Men til forskjell fra før, så varer de maks 3 dager. Som regel ikke mer enn noen få timer – og da vet jeg ikke lenger om det er ”perioder” det er snakk om. Ofte som et utslag av lite søvn, mye stress (for mye å gjøre), uregelmessig spising (fremdeles nok) og den biten. Veldig til forskjell fra før. Da kunne en såkalt ”periode” varer i flere dager, uker – ja til og med måneder. Det var ikke bare snakk om å ha det litt kjipt. Det var snakk om å ha seriøse problemer, mye angst og depressive tanker. En virkelig nedetid, som jeg kalte det. I slike perioder ville feks det at jeg var tom for FUN-lighten min gjøre at deler av verdenen raste sammen. Ja, det er like tragisk, sykt og uforståelig som det høres ut. Poenget er: Det skulle ingenting til. Kun manko på en matvare, litt regnvær eller et tv-program jeg glemte å ta opp, kunne vippe det hele.

Jeg tør ikke tenke på hvor grusom jeg må ha vært å leve med, så det skal foreldrene mine og Aleksander, virkelig ha all mulig ære for. Jeg tror de fleste familier ville blitt revet sammen av det vi gjennomgikk. Men min mamma og pappa holdt sammen. Aleksander beit det i seg. Og aller viktigst (for meg): De støttet oppunder i mine nedgangsperioder. Jeg skulle virkelig gitt dem alt, og akkurat nå vet jeg at jeg gjør det. Fordi jeg har løsrevet meg fra sykdom, klarer meg selv og er på vei til å få en utdannelse. Og selvfølgelig er det for min egen del også. Nei. Pr dags dato er jeg så lykkelig som jeg kan få blitt, tross noen hindre her og der. Alt jeg trenger nå er en kjæreste som tar meg meg på Coldplaykonsert og MU-kamp. Da vil livet bli komplett med stor K.