Jeg er ikke en person som ”tenker mye” – uten at det må komme for feil ut. For at jeg tenker og bruker hjernekapasiteten, det gjør jeg. Er jo jusstudent liksom. Mer riktig ordbruk blir trolig dveler. Jeg dveler ikke mye. Ofte tar jeg avgjørelser før jeg har rukket å lese hva det innebærer for meg. Ja, selv før jeg har sjekket om jeg faktisk har tid. Det kan være alt fra saker som engasjerer meg, innkjøp og avtaler med venner eller jobben. Jeg bare er sånn. Et ja-menneske. Spontaniteten rekker godt over gjennomsnittet. Kanskje litt for mye til tider. Og noen ganger byr det på omveier, ekstra utgifter og stress – andre ganger byr det på effektivitet, besparelser og snarveier. Og som oftest sistnevnte. Det dummeste jeg vet er å utsette en mulighet eller sjanse, for så å vite at jeg dummet meg ut av den grunn. Da tar jeg heller risikoen. Jeg tenker at jeg har alt å vinne, for det verste som kan skje er jo ikke akkurat verre enn at jeg kan tape fjes, bli litt blakkere eller angre bittert. Og angre gjør jeg sjelden uansett. Sånn utenom å kjøpe en tredemølle (halvåret før jeg flyttet) til over ti tusen når jeg sikkert kunne klart meg med en billigere sett ift mitt minimale forbruk. Men en vakker dag er sikkert det noe jeg ser på som en investering – får vi håpe. Eller da jeg uhemmet takket ja til å møte en venninne på kveldstid – i Andebu – og det var mørkt, glatt, nullføre, null lyktestolper og tåke. Jeg har tydeligvis forbedringspotensialer. Jeg, som alle andre. Men: Jeg lever litt i den tro at jeg heller skal angre på det jeg har gjort, enn på det jeg ikke har gjort. Ofte blir det et spørsmål om å angre litt eller om å angre bittert. Tar ikke sjansen. Også gikk det jo fint å få plassert tredemøllen, og jeg kom jo helskinnet hjem fra Andebu.

Oppsummert så vet jeg at det gir meg best valuta å reagere – selv om det kan ta ekstra tid. Jeg liker ikke den ”der-og-da” tankegangen. Jeg må handle, og det nå. Jeg kan ikke tenke og dvele, for da vet jeg at sannsynligheten for at jeg dropper ut, er stor. Sammenlignet litt med den gang mat var en fiende. Det var mye enklere å skippe måltider eller droppe maten dersom jeg satt og funderte, regnet og gruet meg til maten – enn om jeg bare hadde hevet den i meg på sekundet. Selv om også det var skummelt. Alt var skummelt før. Jeg tok få steg da jeg var syk, og det angrer jeg på i dag. Ikke nødvendigvis steg i forbindelse med sykdommen, men steg i forbindelse med det sosiale, jobb, skole – sånne ting. Jeg tror nemlig at om jeg hadde tatt disse stegene, så hadde jeg kanskje blitt friskere og kanskje også frisk før høsten 2017. Fordi jeg var et nei-menneske da jeg var syk. Utvilsomt. Men hvordan alt kunne vært og hvordan alt ville blitt, er spekulasjoner, og ingenting jeg kan gå god for. Jeg bare hater å tenke hva, hvis, dersom, om. Derfor gjør jeg ikke det mer enn jeg her gir uttrykk for. Fortid er fortid. Jeg ser fremover der jeg skaper det jeg har mulighet til å skape. Det er et sånt menneske jeg må være – et ja-menneske! Særlig nå som jeg sitter med ulovfestet forvaltningsrett og googler for harde livet… Over og ut!