Jeg var naiv og godtroende. Håpet at folk skulle like den jeg var. Fordi jeg alltid var på tilbudssiden. Sa sjelden nei. Fordi jeg bidro ekstra i gruppearbeid. Tok andres del. Fordi jeg lot folk snike i køen. Skapte stress for meg selv. Fordi jeg lånte bort penger til kakekjøp i kantina. Kjøpte ikke lunsj den dagen. Fordi jeg bare var snill. Mot alle andre enn meg selv.

Men slik ble det ikke. Folkene jeg ville skulle se meg, så meg ikke. For dem var jeg bare en i mengden. Ikke noe mer spesiell. Ei flinkere og snillere enn andre. Hardt slag i magen. Jeg trengte noe mer. Klassebyttet var bra. Jeg fikk mange nye venner, aksept for nedsatt hørsel og utviklet min utadvendte side og muntlighet i timene. Dro til med en svær klassefest for mine nye klassekamerater. Humanetisk konfirmasjon bidro også mye på veien. Men det var ikke nok. Jeg trengte mer anerkjennelse. Mer skryt. Mer godord. Flere som sa hei. Flere som smilte min vei. Seanser utenfor skoletid. En invitasjon fra noen. På deres initiativ. Ikke bare mitt. Så ja. Det var tøft. Jeg ble sliten. Psykisk. Tenkte fort at jeg ville finne mer støtte i en jobb (telefonselger 14 år), skolearbeid og trening. Egentid. Pluss mye familietid. Som startet bra, men som utviklet seg i gal retning. Jeg skulle være best på jobben med tanke på salg. Jeg skulle være best på skolen med tanke på karakterer. Jeg skulle trene til jeg var fornøyd med kroppen.

Riktig nok hadde jeg en fin ungdomsskoletid (misforstå meg rett), men jeg var verken moden nok eller klar nok for å stå i ”løpet”. Det ble for mange forventninger. For mange krav. For nytt og uvant. Jeg klandrer ingen. Kun meg selv. Burde ha vært tøffere. Burde sagt mer ifra. Burde oppsøkt folk. Burde lagt egne holdninger til side. Men. Kanskje var det en viktig lærdom? Heldigvis stabiliserte ting seg etter ungdomsskolen. Jeg hadde riktig nok denne ortoreksien min der jeg levde på smoothies med rå egg (jeg liker ikke egg!), men jeg hadde i det minste lært å si mer nei da jeg begynte på videregående. Egentlig var det ikke før på andre året at perfeksjon og ”egentid” innhentet meg. 4-t trening var bare en del av hverdagen. En del av min plan om å være som ungdommer flest: sunn og sterk. Jeg likte energien jeg fikk. Elsket resultatene med synlige blodårer og muskler på steder jeg ikke ante man kunne bygge på. Ville videreutvikle dette. Om ikke få en perfekt kropp i alles øyne, så i alle fall trene til jeg ble noenlunde fornøyd. Som ble når?

Spørsmålet får vi aldri et svar på, men det kan vel påpekes at jeg dro den langt. Lengre enn nødvendig. Nesten ned i graven. Bokstavelig talt. Og jeg tenker det er en hard reise som har vært med på å forme meg. Som kanskje aldri vil få meg til å være fornøyd eller elske kroppen, men som gjør at jeg aksepterer den. At jeg gir f i kalorier. At jeg gir f i vekta. At jeg ikke kjenner på dårlig samvittighet. At jeg spiser som jeg vil. Kresen, småspist og likevel sabla fornøyd med det. Fordi jeg kan. Jeg kan spise alt ”det lille” jeg likte før 2010. Vil jeg ha knekkebrød med spekeskinke til alle måltid, så kan jeg kjøre på med det. Kun et eksempel. At jeg trener som jeg vil. At jeg lever livet slik det passer meg. Fordi kroppen ikke lenger tar skade. Det har den ikke gjort på 1 1/2 år. Så på sett og vis er jeg vel fornøyd. Fornøyd med at kroppen fungerer. At jeg kan gjøre nøyaktig hva enn det passer meg uten å tenke at jeg har kroppslige begrensninger. At jeg duger som jeg er. Men også at jeg er fin nok tross skavanker her og der. Og akkurat det er særlig viktig i disse tider der sommerkroppen fort blir et tema. På Insta. I mediene. Jeg tenker virkelig ikke på folk som jobber for å få den og den kroppen. Det er faktisk bare kult. Såfremt det ligger en viss fornuft bak. En plan. I regi av en selv. Men. Er der bare ikke selv. Kommer heller ikke dit.

Lever sunt og trener fordi det gjør meg godt og jeg føler meg sterk, fresh og får tonnevis med energi. Muskler og en stram kropp er en bonus, men ikke noe must. Overhodet. Om det er lov å si i det hele tatt? Har ikke akkurat satt et mål for hvordan ”sommerkroppen” min skal se ut. Bryr meg null så lenge jeg kan sprade rundt i kjoler, skjørt og bikini. Håper bare på litt varme og varig sol. På ingen måte vært noen kjip ferie hittil selv om været lever sin egen verden, for jeg utnytter jo dagene. Fra morgen til kveld. Alene, med venner og med familie. Å bo hjemme med familien er bare så ålreit. Vi fjaser, spiller, går turer og har det så fint. Likeså er jeg effektiv med lesing av strafferett, har tatt siste dose HPV, ryddet mye her hjemme og fått orden i familiebildene fra 2010-2011. Rart å se tilbake. Vite at jeg var så ung. Ønske at jeg fremdeles var så ung. Se igjen bestemor. Minner er fint, men også vondt. Fordi jeg angrer på at jeg var som jeg var på den tiden. Ja, jeg var syk, men hadde jeg trengt å være så reservert mot andre mennesker? Det er et slag i magen når jeg ser tilbake på bilder. Vite at det er min feil at de og de settingene mangler. Vite at det er min feil at vi ikke fikk besøkt mer eller åpnet døra mer. Nei, uff. Glad den tid er forbi. Nå kunne jeg ikke tenkt meg noe hyggeligere enn at folk plutselig ringer på uanmeldt eller at vi blir bedt bort. Og at mamma foreviger det med et bilde. Eller ti. Akkurat dette med bilder, tredobbel kopiering til harddisker og redigering av fotobøker er et krevende og artig prosjekt som tar store deler av ferien. Noe jeg var innstilt på. I fjor var det sommer så å si fra Juni til August, så sånn sett passer det greit med litt rufsevær. I morgen stikker jeg dessuten til Bergen i regi av Juristforbundet. Godt med litt avveksling, selv om Verven dette året måtte vike og billetten selges. Men jeg tipper det blir bra uansett, og jeg gleder meg stort til å oppleve Bergen på riktig. Var kun en snartur innom for 14 år (14 cm) siden….

Og hvorfor jeg velger et bilde fra 17 Mai? Fordi bunaden er det flotteste jeg eier, og fordi jeg har arvet den fra min fineste bestemor. Fordi det gir meg gode minner å bruke den. Samtidig gode minner å se og vite at bestemor hadde den på seg på min barnedåp i 1993.