Jeg lurer på hva som skjedde. Siden tidenes morgen har jeg hatet varmen. Den trykkende varmen. Som burde holde seg i syden. Men så var vi i Paris i fjor. Vindstille rundt 35. Det var ikke så ille dag 2. Selv om jeg var gjennomvåt på ryggen og brant beinet på asfalten flere ganger. Så var vi i Toulouse (Frankrike) og Barcelona i år. Vind, men likevel rundt 30-35. Overlevde det også foruten en solbrent flekk dag 1. Vanskelig når man svetter av seg solkrem. Kom hjem til et kjøligere Norge, men frøs ikke nevneverdig. Får vite at det skal bli (er meldt) 4 hetefulle dager. Blir ikke irritert, selv om jeg er litt lei varmen, men snarere glad. Glad? Ja, for man kan jo aldri vite hvor mye sommer det blir i Norge, og da gjelder det å utnytte de mulighetene som kommer. Det vil si Fredag-Mandag i første omgang. Vil jo så gjerne ha litt norsk sommer også – ikke i ordets forstand. Norsk sommer er ekstremt uforutsigbart. Jeg mener: Syden i Norge. Det betyr nemlig ikke bare nye tonn med solkrem, svette og rennende saftis. Det betyr også at jeg kan sprade rundt i kjoler og skjørt, oppsøke stranden og dra på diverse turer. Uten jakke. Ergo er det om å gjøre å benytte hvert minutt og solstråle med omhu. Omfavne den ekte sommeren. Før den er vekk. For jeg er innstilt på at den ikke skulle vare lenge, og det er helt ok. Slike temperaturer tar på i lengden. Jeg må bare vite at jeg har fått max ut av dagene.

Jeg kan vel ikke si jeg har misset der. Fredag ettermiddag gikk til en real strandtur. Det var rene syden. Hadde 1 time i tankene (og at jeg da kunne kjøre hjem for så å hente mamma på kvelden), men den timen ble plutselig til 3 1/2 time. Jeg har vel blitt mer og mer den personen som kan ”se an”, og som evner tilpasse meg. Med mamma er det for øvrig alltid hyggelig. Vi prater, spiser litt og tar bilder – så går tiden. Og når hun bader, så løser jeg kryssord, hører på musikk og observerer menneskene rundt. Istedenfor at dagen tappet meg for energi, slik jeg hadde trodd, så gav den meg et lass. Jeg har aldri følt meg så duracellkanin etter en runde i solen før. Strandturen i går kan mer diskuteres. Om det i det hele tatt var en strandtur. Jeg, venninnen min og sønnen hennes prøvde oss 1 1/2 time, men måtte gi opp da vind, regn og torden/lyn jaget oss vekk. Så virkelig ikke den komme. At sommerdagen plutselig skulle bli til en uværsdag. At uværsdagen plutselig skulle bli til en norsk sommerdag. Mulig å sitte ute, men litt for kjølig med kjole. Forsto etterpå at det var lokalt vær, men kjipt likevel. Fordi man liksom har tatt på solkremen, pakket og gjort alt i stand, og er innstilt på en stranddag. Samtidig så er det lite sure miner når det er skiftetøy i sekken og venninnen min disker opp med noe leskende i glasset og friskt på fatet. Da har ikke været noe å si på om man nyter livet.

Lørdagen hadde jeg sett for meg en eller annen tur. Til Sande, Drammen, Sandefjord, Larvik – et eller annet sted i nærheten. Eller Stavern. Jeg elsker Stavern. Det er så koselig der. En tur midt på sommeren er derfor virkelig å foretrekke. Særlig med skyfri himmel og 30. Stavern er jo rene sommerbyen. Men så er jo ikke det nok med litt ”byliv” og en etterlengtet tynn dunjakke, om man kan kalle det det. Jeg og mamma liker å kombinere ulike aktiviteter i turene våre (litt som meg og Aleks i utlandet), så det var det vi gjorde. Først en runde på bryggen, så litt shopping og deretter en god økt på kyststien med spise- og badestopp. Rettelse: mammas badestopp nummer 1. Badestopp nummer 2 ble et kveldsbad ved bilen. Moren min altså. Vi dro fra Horten 12:30, og var hjemme 23:00. Slike dager liker jeg. Uten stress og tidspunkter. Fordi jeg føler de gir meg så mye. Og fordi jeg får tilbringe litt tid med mamma. Et annet sted enn hjemme. Det har nemlig vært lite farting i Norge denne sommeren….

Jepp. Jeg skrev faktisk stranden over her. Jeg som hater stranden. Som siden tidenes morgen har hatet stranden. Selv ikke i syden for 15 år siden lå jeg på stranden – var kun ved bassenget. Jeg greier nemlig ikke å ligge der langflat og nyte solen. Har aldri satt mine bein inn i et solarium. Ligger heller ikke ute og sanker brunfarge på verandaen. Soling er bare ikke min greie. Det er jeg for rastløs til. Takler ikke den døsige følelsen etterpå. Og med tanke på brunfargen så er det sjelden verdt det. Bade gjør jeg heller ikke. Føler ikke jeg trenger det badet. Er jeg innstilt på å overleve varmen, så gjør jeg det. Med eller uten et bad. Samme hvor mye solen steker. Tidligere gikk mye på min psykiske helse og kropp. At jeg var for tjukk. Jeg som brukte minimini-størrelser. Det kroppsbildet var vel ikke særlig realistisk.

Nå kan jeg vel trolig lene meg på det at jeg ikke er en badenymfe, i motsetning til min mor. Det var jeg heller ikke de 15 årene før jeg ble syk. Ei heller har jeg en bikini som kan brukes pr dags dato. Velger heller å ha en kropp som kan overleve hverdagen, enn ”bikinikroppen”. Det vil si en kropp som passer bikinien. Den som mamma kjøpte til meg da jeg var på mitt sykeste. Som har vært min følgesvenn. Ut med den. For liten. Rart at bikinien blir for liten mens alle de gamle klærne passer igjen. Mye har forresten forsvunnet til UFF. Orker ikke tanken på enkelte plagg. Minner meg om en viss tid. Vil i tillegg ha en voksen jusstudent-garderobe. Mest mulig klassisk og business, men også litt sporty. Uten for mye fjas og variasjoner. Ikke plagg til hver anledning, men plagg som kan brukes oftere uten at jeg går lei. Som kan styles opp og ned. Derfor investerer jeg nå dyrt i kvalitetsplagg som skal vare. Den smarteste garderoben i mine øyne. Men over til bikinien. Det fine er imidlertid at jeg enda kan ha bikinikroppen. Må bare kjøpe noe som passer. Nytt og fresht. Vet bare ikke helt hva enda. Ei heller om jeg er sånn himla gira på en bikini. Dvs. bruke den.

Som dere har skjønt så er jeg ingen badeperson, samtidig som jeg ikke helt liker å bruke bikini. Jeg føler meg så naken. Det er for mye hud. Føles alt annet enn naturlig. Jeg bruker forsåvidt heller ikke for korte skjørt. Med mindre jeg har strømpebukse under. Kun da føler jeg meg vel. Shorts blir noe annet. Da blåses ikke alt opp. Slik er tanken også rundt bikinitrusene. Det snittet. Jeg grøsser. Ikke minst de greiene bak som likner en g-streng. Jeg har aldri vært opptatt av en stor rumpe. Om jeg trener, så er det ikke for å få rumpe. Når det kommer til bikinioverdel så vil jeg unngå tynne stropper, for også det gjør at jeg føler meg naken. Magen min har jeg i grunn ikke spesielt problemer med å vise, for jeg jobber jo med å holde den flat – såfremt kroppen ikke har gjennomgått en runde gluten. Da kan selv ikke styrkeøvelser skjule det som kunne vært en kul på 4 måned. Har fått noen interessante forespørsler med tiden, og de er fine å unngå på stranden. I slike settinger er badedrakt helt klart best. Nei, jeg vet ikke hva jeg bør kjøpe. Kanskje en av hver. Også vet jeg ikke om jeg skal handle på nett eller butikk. På en side er det fint å prøve badetøy med tanke på størrelse og passform, men på en annen side så spyr jeg av tanken om at andre har prøvd det før meg. Fordeler og ulemper med begge. Så ja. Slikt gjør jo at ting utsettes, og mest sannsynlig blir det ikke noe badetøy i år heller. Ubesluttsom er egentlig ikke et ord som beskriver meg, men akkurat her er det meget passende.

Apropo bikinikroppen så kom jeg til å tenke på sommerkroppen. Venninnen min og jeg pratet om det. Hvor er den? Eksisterer den overhodet? På stranden vi var på i går så vi ingen Instagram-kropper. Det så jeg heller ikke da jeg var på stranden med mamma. For ordens skyld er Instagram-kropper noe annet enn en vanlig trent kropp. Poenget mitt er vel bare det at hvis jeg først skal nevne kroppspress, så var det ikke stranden isolert sett som var problemet – kun fordi folk er halvnakne der. Selvfølgelig kan det være andre strender der det er en greie, men det blir litt teit å sette en merkelapp på at ”stranden er stedet”. Kroppene kan jo like gjerne finnes på flyplassen, skolen eller i matbutikken – i det daglige. Vi ser det bare ikke så lett. Og når det kommer til instagram-kropper så er nok mye en illusjon uansett. Et filter. Kropper som ikke finnes i de fleste tilfeller. Egentlig vet jeg jo det, men jeg trenger også bevis. Se det på ekte. Med egne øyne. For egen selvfølelse, selv om jeg i bunn og grunn mener den er god. Jeg har kommet dit hvor jeg trives i kroppen min. Og slik er det nok mange som har det. For det var nemlig alle mulige mennesker på stranden. De som er normale. De som er tynnere enn normalen, og de som er tykkere enn normalen. De som er trente, men også de som ikke trener. Og de later til å bry seg null. De smiler og er likeglad. Som om det er verdens mest naturlige ting å sprade rundt i en liten bikini eller badedrakt. Det er liksom ikke forsøk på å skjule valker, appelsinhud eller hengemage. Selv fra folk på min alder. Det får meg til å undre, fordi jeg er nysgjerrig av vesen. Undre over hvorfor jeg i alle disse år hatet min egen kropp. Den var selvfølgelig ikke innafor somatisk sett, men jeg hadde vel ikke behøvd å pakke den inn? Og hadde det ikke vært for at jeg synes nakenhet er så himla ubehagelig og unaturlig den dag i dag så skal jeg vite med meg selv at jeg hadde tatt meg bra ut på stranda. Jeg hadde sklidd rett inn blant alle de ulike kroppsfasongene. Ikke fordi jeg trener og holder ting på plass, men fordi jeg er en del av mangfoldet. For det er nemlig det som eksisterer på stranden!