Bussen tok oss til Toulouse 14 Juli. Var ikke så ødelagt som fryktet da vi ankom Toulouse, og hadde derfor mer enn lyst til å gå ut i gatene. Men hadde nok gjort det uansett. Dårlig form er sjelden noe som stanser meg. Så vi gikk ut i gatene. Etter innsjekking på appartment-hotell og en lunsj i byparken. Det var små søte gater. Slik jeg husket Paris også. Stusset lenge over hvorfor det var så mange mennesker og bevæpnet politi flere steder. Forstod etter et raskt googlesøk at det er Frankrikes nasjonaldag. Derfor umulig å komme seg fram noe sted. Veiene var jo sperret. Broene umulige å krysse. Jeg hadde pyntet meg for anledningen – uten at jeg helt var klar over det selv. I rødt, hvitt og blått. Frankrikes flaggfarger. Norges flaggfarger. Skilte meg litt ut der. Det ble flere og flere folk. Fulle folk. Så egentlig var det ikke særlig hyggelig å gå der den kvelden. Ikke slik vi hadde håpet å møte Toulouse by, selv om stemningen på sin side var kanon. Jeg var bare ikke helt gira på en slik feststemning. Jeg ville heller gå rundt. I rolige omgivelser. Litt usett. Før det ble mørkt. Vi var derfor ikke ute særlig lenge den kvelden, men nok til å få et lite inntrykk av byen. Den hadde mye liv. Mer enn jeg trodde. I alle fall denne dagen. Med en rekke koselige restauranter og trange smug. Innså også fort at Norges nasjonaldag er unik. Frankrike feirer definitivt ikke på samme måte. De har bare en stor fyllefest i gatene etterfulgt av en del fyrverkeri. Det er faktisk litt synd at de ikke gjør mer ut av dagen. Men men. Ekstra grunn til å feire 17 Mai på et skikkelig vis. År for år. Uansett. Vi kjøpte mat på en liten koselig butikk før vi gikk tilbake til hotellet. Det ble mikromat. Tidenes verste måltid. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva jeg spiste, men det var noe ihjelkokte gulrøtter og sopp + slintrete lam i en slags kremet ekkel hvitsaus. Det eneste positive med retten var risen, for den var faktisk perfekt kokt. Og saltet mitt da. Med salt så gikk i alle fall noe av blandingen ned, og all risen. Aleksander sin lasagne tror jeg ikke trenger nærmere forklaring. Det er en grunn til at det heter mikromat.
15 Juli drar vi til Albi. 17 Juli er det målgang i Toulouse. 18 Juli er det en slags åpning i TDF i Toulouse. Det har jeg allerede skrevet om i et eget innlegg.
16 Juli var det hviledag i TDF, men på langt nær noen hviledag for oss. Dagen startet med at jeg dro på shopping alene – i min fine kjole fra Paris, som også ble dagens turantrekk. Fordi vi skulle vandre gatelangs. Aleks kom etter, for han var sliten etter Albituren dagen før. Forståelig nok. Det var også jeg, men samtidig så følte jeg at jeg måtte se noen av butikkene i Toulouse, da jeg visste at mye av tiden ville gå til TDF. Det ble ikke mer enn 2 timer i byen. Nok til at jeg fant meg et skjørt og en topp, og med det kunne si meg fornøyd. Vitsen er ikke å handle mye på ferie (for jeg er ikke spesielt shoppingivrig), men å handle noe i de ulike byene. Til min store glede kan jeg nå handle skjørt på damebutikker, fordi de ikke lenger sklir ned fra hoftene. Det kan jeg like. Det har jeg lært å like. Vel, uansett. Tilbake på hotellet planla vi resten av dagen. Når det gjelder meg, så må Aleks finne en rundløype som er lengst mulig, i følge han. Fordi jeg vil se mest mulig av byen. Igjen er jeg redd jeg ikke får sett alt, men etter 6-7 timer kunne jeg si meg fornøyd – med denne byen. Den var jo ikke akkurat mini heller. Tiden er for øvrig inkludert pause i parken og pariserhjultur. Pluss mange filmsekvenser.
Toulouse var dog ikke den høydaren og opplevelsen som jeg hadde trodd og håpet på, selv om byen var utrolig koselig å rusle gjennom. Den var jo så forseggjort og litt urørt på en måte. Slik jeg liker disse franske byene. Men. Uten TDF hadde det nok blitt rimelig kjedelig for oss vil jeg tro, så det var helt supert at vi hadde Touoluse som et slags oppholdssted mellom slagene. Og selv om byen ikke hadde mest å by på, så ser jeg ikke bort fra at jeg drar innom byen en gang i fremtiden. Overnatting eller ei.
