Vi hadde planlagt det slik at vi var i Barcelona 2 dager før Toulouse, og 3 dager etter Toulouse. Flyet gikk nemlig t/r Barcelona, og dermed ble det denne nydelige bussturen på 6 timer som fikk oss transportert mellom byene. Ankomstdagen, 12 Juli, rakk vi lite. Vi var sent framme på hotellet, så egentlig ble det bare en liten tur på marinaen med lunsj (som ble ganske sen og egentlig kan kalles middag/kvelds) og en restaurantmiddag (som ikke sto helt til ønskene) Det skrev jeg for så vidt i klartekst tidligere. Dag to, 13 Juli, fikk vi bedre utbytte av. Vi hadde ordnet med inngangsbilletter til Park Güell på forhånd. Inngang 13:00. Jeg hadde sett for meg en rolig og behagelig gatevandring bort dit, og en park ala Frognerparken. Det var ikke helt tilfellet. Joda. Det ble gatevandring, men det gikk oppover. Hele veien. I det som må være Barcelonas sydenstrøk. Svette og fine. Jeg gikk i en foret blomstrete kjole, og hadde på gullskoene. Ikke spesielt behagelige, men fine. Jeg hadde jo nettopp kjøpt litt kjoler for å bruke på ferien, og da kan ikke skotøyet være joggis. De var med som back up i sekken og ble ikke brukt den dagen for å si det slik. Nok en gang en snill bror som bærer bagasjen for søsteren sin.

 

Stusset lenge over om det vi var kommet til faktisk var ”parken”, nettopp fordi det som møtte oss var en slags løype som gikk på grus hele veien. I terreng og opp i fjell. Pluss for fin utsikt over Barcelona, og et koselig sted å spise lunsj. Vi slet dog veldig med å finne hva vi hadde betalt for, og et lite øyeblikk trodde jeg vel at vi hadde betalt for en gratispark. Noen sekunder å føle seg dum på. Vel. Det hadde vi heldigvis ikke, men da vi omsider fant ut av hvor den regulerte sonen lå, var vi egentlig helt ødelagte i beina og gjennomkokte på alle mulige måter. Det fristet ikke helt å gå inn blant alle turistene. Men vi gjorde jo det, for vi hadde tross alt betalt inngang. Ikke dyrt, men nok til at vi kjente på at billetten måtte brukes. Og hva kan man si? Parken til Gaudi var fin den – det vi fikk se av den, for mye var under restaurering. Det var litt synd. Vel, uansett. Et gjøremål på 3 timer holder jo ikke for oss. Vi visste at vi var presset på tiden med tanke på å se alt som Barcelona hadde å by på. Så da ble det en real runde der vi fikk se Segrada Familia, Torre Glories, Park Cascada og Triumfbuen. En god miks av Barcelona. Med ispause og matpause i parken underveis. Tilbake på hotellet rundt 22. Vi er visst i overkant glade i å vandre når vi først setter i gang. Glemmer litt tid og sted. Var innom en økologisk butikk for å rekke middagshandling (eneste som var åpen), som ble noe friterte greier i en vakumpakning. Fryktet ost, men viste seg å være en mellomting mellom fiskeboller og fiskepinner. Det passet meg utmerket selv om vi spiste det kaldt.

 

Vandring ble det også neste dag, 14 Juli. Til busstoppet som lå et stykke unna hotellet. Heldigvis var det tidlig på morgenen, og derfor ikke den intense varmen. Et godt utgangspunkt for en lang busstur.

 

 

 

Tilbake i Barcelona 19 Juli var det en veldig dårlig Madelén som satte sine ben utenfor bussen nærmere 18:00 den ettermiddagen/kvelden. Dessverre, men ikke overraskende. Hjelper liksom ikke med AC, 3 pauser eller wifi. Buss er buss. Jeg blir jo dårlig bare fra Hønefoss til Oslo. Heldigvis klarte jeg å gå med koffertene bort til hotellet. En rusletur på 50 minutter uten stopp. På det som føltes som brostein. Ikke utfordrende overhodet. Hotellet denne gangen lå et stykke unna det første hotellet vi var på i Barcelona. Å velge at annet hotell var bevisst med tanke på å rekke flest mulig aktiviteter, på kortest mulig tid. Det vil si også få med oss det som lå lengre unna selve bykjernen. Ellers ble kvelden brukt til å handle inn mat til de siste dagene (fant et supermarked som hadde alt!), samt ta bilder. Måtte jo få noen blinkskudd av skjørtet som mamma kjøpte til meg i sommergave. En slags premie for at jeg gjorde det bra på eksamen. Hun er så snill hun mammaen min.

 

Og jeg følte meg jo så fin, selv om det bare var et blått skjørt. Det tør jeg å si uten å virke for selvsentrert. Nesten like fin som i bunaden. Bare nesten. Og når jeg føler meg fin, så skal det fotograferes. Aleksander har blitt vant til den biten. ”Ja, du skal vel ha bilde her/nå du?” Jeg må le. Men jeg tør vel å si at det kun er positivt at jeg kan føle meg fin igjen. At jeg vil bli tatt bilde av. I den hensikt å bruke bildene til noe – dvs. fotobok. Mer enn å sjekke om jeg var tynn nok der og da. Det verste med sykdomsperioden var nok det at jeg var så apatisk til eget utseende. At jeg aldri var bra nok, eller aldri så bra nok ut. Samme hva jeg tok på meg. Samme hvor mye jeg dollet meg opp. Samme hvor høye helene var. Samme hvor mye jeg gikk ned i vekt. Aldri innafor. Jeg gikk med en slik tanke om at det var synd på folk dersom de så meg. Som om de skulle få varige men av det. At jeg var for stygg for omverdenen. Så lav selvfølelse hadde jeg altså. Det føles bare så fjernt. Fjernt at jeg en gang i historien hadde en slik tankegang. En tankegang jeg er milevis unna den dag i dag. Uten at det må misforstås. Jeg forguder verken eget utseende eller kropp, og synes på langt nær jeg er perfekt. Men. Jeg er fornøyd med den jeg er. Stolt av den jeg har blitt. Når jeg pynter meg for å dra ut, men også når jeg har sminkeløse joggebuksedager hjemme. Det er fordi det kun finnes én versjon av meg, og min fremtoning er den absolutt beste versjonen som kan eksistere. Det er en realitet jeg er trygg på.

 

20 Juli hadde vi booket inngang til museum og omvisning på Camp Nou. Jeg vet ikke om det var en drøm som gikk i oppfyllelse, men det var farlig nære. Jeg er skikkelig Barcelona-fan. Ikke like ille som Man-U, men likevel. Spansk fotball og engelsk fotball er vidt forskjellig, og blir bare teit å sammenligne. Så vi slo av 4 timer (en del tid gikk med til å prøve å få noen bilder som ikke ble for mørke) på stadioen og museet før vi tok en lunsj og gikk til kjøpesenteret. Det holdt bra med ett, for det var gedigent. Til min store glede så var senteret åpent til 22, for jeg hadde glemt å legge ”shopping i Barcelona” inn i reiseplanen. Sentrene i Barcelona er visst åpne såpass lenge på Lørdager. Stengt på Søndager. Hadde jo vært litt teit å reise til Barcelona uten å kikke i en eneste butikk. Foruten suvenirbutikker. Ikke det at jeg er sånn himla shoppinggal, men når muligheten er der, så må man jo få til noe. Så da fikk jeg mettet mitt behov for å kjøpe et eller annet, samt ordne med gaver til mamma og pappa. Jeg har en ekstremt stor giverglede. Alltid hatt, og vil alltid ha. Ellers kan man vel si at dagen var nærmest uutholdelig varm, og at en foret kjole ikke var helt tingen. Takk og lov for at det meste på CN foregikk inne eller på stadioen der det var skygge. Hvis ikke kunne det blitt en interessant affære for Madelén.

 

21 Juli er vel den dagen som vi kan karakterisere som den heftigste – fordi den var dagen før avreisen. Klatreetappen som ble langt mer enn en klatreetappe. Iført våre fine klatre-t-skjorter kjøpt i Albi. Ikke bare skulle vi gå opp til Montjuic – et fjell 185 moh – et stykke ut av Barcelona sentrum. Vi skulle i tillegg passere diverse bygninger på veien (Nasjonalmuseet, Pablo Espana og Olympiastadioen fra OL i 92), som gav oss en grei liten omvei. Da vi kom ned fra fjellet skulle jeg dessuten gå bort til marinaen (fra ankomstdagen) og stranden som lå 50 minutter unna. For hva da? Å se stranden og filme en snutt. Snutten ble for øvrig akkurat hva jeg trengte til hjemmevideoen min, så det var verdt det.

 

Det å gå opp til fjelltoppen var for øvrig ikke noe stress. Jeg hadde forberedt meg på en langt lengre tur, og et mye krappere terreng enn det vi fikk. Jeg trodde heller ikke at det var en plass hvor hvem som helst kunne komme opp til med buss, bil eller gondol. Så litt mer for meg en skjult fjellperle med nydelig utsikt som bare noen dro opp til. Vel. Nydelig utsikt fikk vi så absolutt. Hele veien fra topp og til bakkenivå. Jeg er så glad vi dro på den turen.

 

Å gå til stranden var heller ikke noe stress, men det er jo noe med det at man vandrer inni mennesker bokstavelig talt. Svette mennesker. Vi gikk vel i overkant av 2 mil på 9 timer, så det er jo ikke himla mye i mine øyne. Jeg er ikke den som klager på at vi går for langt. For meg blir det aldri for langt. Men. Med minimale mengder drikke (fordi det ikke var toaletter) og intens varme, så tar en slik tur på. Det kan selv jeg innrømme. Ekstra heldig at jeg måtte døgne samme natt for å rekke taxi, fly, tog og buss ”neste dag”. Jeg skal i alle fall ha pluss i boka for å velge shorts og joggesko. Det sparte meg for en del vondter, selv om kroppen fikk kjørt seg på reisen tilbake. Jeg har vært nøye på tøyeøvelsesfronten siden jeg kom hjem, og det har hjulpet i massevis. Og takket være all trimmen føles kroppen verken dvask eller tung nå i etterkant. En aktiv ferie kan virkelig anbefales. Jeg tør ikke tenke på hvordan kroppen hadde respondert etter 14 dager langflat i syden… Det er så ikke meg, og passer overhodet ikke min kropp. Den bruker evigheter på å omstille seg og hente seg inn igjen, og derfor er det best å holde rutinene og tempoet vedlike. Aleksander har også en sykkelform og kondis han ikke kan tukle for mye med!

 

Hva jeg synes om Barcelona? Barcelona er fantastisk med stor F. Enda bedre å oppleve byen med bestebroren min. En god andreplass etter Paris vil jeg si. Barcelona er virkelig en by med store variasjoner. Variasjoner med tanke på hva man kan (og bør) bruke tiden på. Den byr på en rekke opplevelser, og det skjer noe hele tiden. I alle fall på sommerstid. Gatene er fulle av liv. Det er en rekke restauranter. En del billigere å spise enn i Frankrike. Butikkene stenger sent. Det er masse fint å se, og drøssevis av steder å besøke. Til fots eller med metro, buss eller taxi. Jeg føler i alle fall vi fikk dekt de behovene vi hadde, og mer til. Trolig fordi vi gikk rundt. Så mer enn det vi hadde tenkt. Positivt overrasket over det meste. Hadde vi hatt et par ekstra dager ville vi nok utnyttet dem på best mulig vis, men det kjentes ikke nødvendig. Fordi vi var mettet på opplevelser. Og jeg drar nok ikke til Barcelona på en stund, uansett hvor mye jeg likte byen. Litt som i Paris. Har man sett det man planla å se, så er ikke behovet for å komme tilbake nevneverdig – med det første. Paris derimot var litt enklere å navigere i. I Barcelona var mye veldig likt. Det var også en del fattigere og litt mer shady strøk som vi plutselig kom inn i. Men jeg som sagt så likte jeg Barcelona, og jeg reiser nok dit igjen – bare ved en senere anledning. Hvor mye senere, vet jeg ikke. Det er en del jeg ikke fikk opplevd, samt en del ting jeg ikke fikk utforsket nok. Kommer derfor litt an på reiseplanen, årstiden, og reisepartneren, ikke minst.