TDF-sirkuset (15+16 +18 Juli)

Hovedmålet med ferien var jo TDF. Etter den fantastiske avslutningen i Paris i fjor ville jeg virkelig at vi skulle få mer ut av TDF. Det ble riktig nok ikke like mye som først planlagt. Det vil si 6 etapper inklusive togturer hit og dit. Opp i alpene. Uten vind. Vi fikk derimot 3 etapper. På bakkenivå. Og det var i grunn helt greit. Av tre grunner. For det første vet folk å prøve seg slike dager. Enten det er konsert eller TDF. De kommer gjerne i siste liten, typ 1 time før rytterne passerer. Det til tross så presser de seg inn. På steder de vet de egentlig ikke kan stå. Fordi de er for sent ute. Fordi de ikke orket å vente. Jeg måtte snakke til flere uhøflige franskmenn, samt bre meg ut og plassere begge beina et godt stykke fra hverandre. Det ble anstrengende i lengden. Hallo blåmerker. For det andre var det sinnsykt varmt, og siden vi ikke kunne forlate plassene ble det da minimalt med drikke. De som kjenner meg vet at jeg er en som normalt flyr på do en gang i timen. Sier ikke mer. For det tredje så er det Aleks som er mest opptatt av sykling. Han (og pappa) er på sykkelen nesten daglig. Jeg liker det selvfølgelig, men er vel mer tilhenger av sport på det generelle plan. Spesielt vintersport. Men vi får se om jeg også blir litt bitt av sykkelbasillen og slår til med en racersykkel etter hvert. Det frister jo, skal jeg innrømme. Har jo bra med assistanse til mekking og diverse her hjemme. I tillegg har jeg jo ikke så mange fysiske hindringer når trening ikke er noe problem med tanke på forbrenning/kalorier. Jeg er dog litt mer usikker på hva jeg tåler om jeg faller av en sykkel. I forhold til osteoporosen. Det har jo skjedd forbedringer der, men jeg har enda ikke det skjelettet som jeg skulle ønske. Ting vil nok brekke om jeg faller for kjært. En ting er å sykle på en vanlig hybrid der man kan ta av for fallet, men noe annet er når beina er spent fast på en racer. Da kreves det litt mer trening å ta en unnamanøvrer og løsne pedalene.

Nei. Jeg vet ikke om jeg riktig tør å starte med en slik sport, eller overhodet vil bruke studentbudsjettet på det. For ja. Det er kostbart. Det blir som en bil. Det kreves vedlikehold og en rekke ekstrautstyr. Ei heller vet jeg om jeg ville hatt tid til det når jeg bor der jeg bor. Jeg liker best de spontane treningsøktene jeg kan ta som de passer meg. Derfor er jogging favoritten, men jeg slår gjerne til med en pilatesøkt som tillegg eller erstatning, for variasjon. Tar treningen som jeg føler for. Noen dager har jeg mer lyst enn andre dager, og det er helt ok. Da går jeg bare en tur isteden. Alene eller med familien. Trening skal nemlig for meg være lystbetont. Ikke tvangsmessig. Det skal være noe som gir energi og som jeg ”gleder meg til”. Ikke som tapper meg og gjør at jeg blir amper eller utmattet. Det har selv ikke kroppen min godt av.

Men tilbake til TDF. At det er gøy å se og delta i sirkuset – det er det ingen tvil om. Uansett hvor blodfan jeg måtte være av sykling. For jeg skal ærlig innrømme at jeg har blitt mer og mer fan etter disse dagene. Mer og mer nysgjerrig jo mer jeg forstår. Jeg kjenner til lagene. Vet hvem syklistene er og hvorfor noen av dem har fått sine poengtrøyer. Forstår taktikken. Nok til at jeg kan følge med. Så følger jeg med litt hver dag. Sammen med bror og far. Ser ikke alt, men prøver å få med meg innspurten. Likevel er det er et stykke til blodfan. Blir ikke det kun med én klatretrøye-t-skjorte og et møte med Dag Otto. Men så er vel det en betegnelse som trolig passer fåtallet. Vi møtte nemlig på alle mulige folk. Alt fra eldre til gamle, til jenter/kvinner og gutter/menn. Skulle nesten tro at enkelte kun kom for å oppleve stemningen. For den var helt syk. Vi var der selvsagt for syklingen. Mest mulig sykkel. Flest mulig syklister. Hadde base og hotell i Toulouse. En by der det egentlig skjedde lite, så det er bra TDF opptok oss det meste av tiden. Alle tre dagene i full norgespåkledning. Med flagg og greier. Og norgesokker på Aleks. Ikke vanskelig å forstå hvor vi kom fra…

I Albi (som vi tok toget til) sto vi 25 m fra målgang. Det var hetende sol og null vind. Skulle så gjerne sett mer av Albi, for det var en utrolig fin liten by. Dessverre hadde vi et tog vi skulle rekke, og trolig var det ok å ta det 20:30 på kvelden. I Toulouse sto vi 75 m fra målgang. Heldigvis skygge, men likevel klamt og varmt blant alle folkene. 5-6 timers venting begge dagene: 15+17 Juli. Pluss en etterpåøkt med Fan-park, presseområder, lagbusser og det som var. Gjennom folkehavet. Svette digge mennesker. Min favoritt. Jeg som kommanderer folk i dusjen, fordi jeg ikke takler lukten av svette. Haha. Ellers kan man vel si at begge dagene gikk unna. Fra morgen til kveld.

I tillegg var vi, 18 Juli, på intervjuområdet/stadioen før syklistene syklet, samt så de sykle ut av byen Toulouse i den nøytrale sone – i et noe langsommere tempo enn da vi så på målgangen. Gadd kun et par timers venting ettersom det var et stykke å gå til stadioen, som lå på en øy litt avsides byen. I tillegg behøvde vi spesiell plass for å se det vi ville. I motsetning til målgangen var åpningen over på et blunk. Resten av dagen hadde vi fri til å utforske mer av Toulouse, men som skrevet tidligere så er ikke Toulouse den mest interessante byen jeg har opplevd. Ville neppe feriert der uten en skikkelig plan. Aktivitetene på GetYourGuide baserer seg ene og alene på guidede gåturer. Det sier sitt. Dessuten var det bare 20-22 grader overskyet og vind den dagen, så vi dro det ikke lengre enn en tur ned til elven, gjennom byen og en avslappende lunsj i byparken. Etter at vi tok en offentlig skiftings. Er grenser for hvor mye TDF-fan jeg vil utgi meg for å være, og jeg møter trolig ikke på tilskuerne igjen. Jeg er litt hemningsløs. Så ja. Den dagen fikk vi mer enn nok tid til pakkingen, samt utnyttet spadelen på hotellet. Digg dagen før 6 timers busstur til Barcelona. Oppsummert? Jeg vil se mer TDF, så vi får nå se om det blir noen etapper neste sommer. Han broren min er ikke akkurat vanskelig å få med på en slik ferie!

Albi 15 Juli: