Den siste tiden har 2016 vært en trend på sosiale medier – men jeg har ikke slengt meg på. Før nå. For helt ærlig så vet jeg ikke hvordan jeg kan fordele 2016 over noen få bilder på Instagram. For dette året. 2016. Fjellklatreråret. Det var mitt mest kompliserte, innholdsrike og omfattende år skal vi tro bloggarkivet. Til info: Bildene i innlegget er fra 2016.
Jeg startet året som en ekte fjellklatrer, helt i bunn av fjellveggen. Endelig hadde jeg funnet tilbake til motivasjonen med å klatre oppover igjen, etter et halvår i depresjon og dyp sorg etter bestemors bortgang i juli 2015. Men det var krevende. Uansett hvor mye jeg ville, så strittet kroppen imot. Likevel så tok jeg på meg klatreutstyret og satte i gang. Det var de gode opplevelsene og familiens støtte som drev meg.
Men jeg kom ikke langt før det ene etter det andre inntraff. 17 januar skulle bli en skjebnesvanger dag. (U)smart som jeg var, dro jeg på skøyteisen med mamma – etter eget forslag. Det hadde gått flere år, og jeg hadde virkelig savnet skøyter. Men det var også en grunn til at det hadde gått flere år. Jeg ble i 2010/2011 diagnostisert med osteoporose, benskjørhet på godt norsk. Likevel så har jeg en greie for å tenke at ting går fint, og det tenkte jeg også denne dagen. Særlig fordi jeg hadde lag på lag med klær og polstring.
Vel. Hadde jeg bare holdt meg til å konkurrere med hun på 4 år, så ville nok den planen fungert utmerket – men jeg er ikke sånn. Straks jeg kjenner på en liten glede og interesse, så går jeg all in. Så jeg tok tempo, strakk ut benet – og falt. På magen. Den skjøre næringstomme kroppen min, hadde verken krefter, reaksjon eller balanse til å holde seg oppe. Så det var ingen overraskelse. Men der og da var det ingen antydning til så mye annet enn en vond og hoven arm. Selv legevakten sa at armen var helt fin, og fastlegen mente jeg kunne bruke den som normalt, inkludert å jobbe på Elkjøp. Men noe skurret da armen endret farge, og jeg knapt klarte å holde ut smertene – og noen uker senere ble det påvist brudd.
I februar måtte i tillegg ”pillemotstanderen” krype til korset for å be om noe å sove på – for jeg hadde virkelig ingen energi med 1 time søvn hver natt. Det gjorde meg også enda mer angstfull og nedstemt. Mamma hadde pillene under kontroll og doserte de ut til meg, noe som fungerte fint – i starten. Men jeg sparte på pillene (noe mamma ikke visste) og begynte å ta dem til andre tider på døgnet. På et tidspunkt hadde jeg en døgnrytme der jeg sto opp 21:00-22:00 og la meg 06:00. Det gjorde også at jeg kunne sove over en del av de vonde følelsene – og være våken når det kjentes trygt, når ingen i verden ”så meg”. Foreldrene mine beskriver meg som en ”zoombie” fra denne tiden, men de visste ikke da at det var pillene som var årsaken. Det fant de ut av i april, da jeg fjernet visdomstannen kirurgisk og fikk med en streptokokk-bakterie på kjøpet. For blødningene og smertene gjorde meg så desperat at jeg tok langt over det jeg skulle. Kroppen var på en ingen måte fornøyd med tidligere dosering.
Så jeg var fanget. Men jeg nektet for det overfor familien. Og det tok mange runder før jeg forsto at jeg måtte slutte – ikke trappe ned, men slutte. For meg var det alt eller ingenting. Og da jeg hadde bestemt meg, var det ingen vei tilbake – selv om det innebar en rekke våkenetter med uro, hjertebank, risting, og svett bryst. Jeg tror det må være noe av det tyngste jeg noensinne har gjort, men også det viktigste! Og hvor hadde jeg vært i dag om ikke? Jeg tør ikke tenke tanken.
Men det som er utrolig er hvor uovervinnelig man føler seg etter en slik ”seier”. Og jeg merket det særlig på hvor fornuftig jeg ble, og hvordan jeg begynte å reflektere rundt egen helse- og livssituasjon. For like etterpå solgte jeg min første bil, hjertet mitt, Klara, noe jeg aldri trodde ville skje. Jeg brukte mer tid med lillebror. Og på høsten (sept/okt) kontaktet jeg fastlegen for å akseptere tilbudet om hormonbehandling. En slik behandling som er viktig for mennesker med lav bentetthet, spesielt de som får høre at skjelettet er like porøs som en blomkål.
Så Klara ble erstattet av Oscar i juli. Og hormonbehandlingen. Vel. Jeg skulle ønske at jeg kunne si at den gikk på skinner. Men vi skulle noen hakk ned i klatreveggen igjen. For etter en måned med kontinuerlig menstruasjon (hadde mistet den i 2008), humørsvingninger ut av en annen verden, kvalme, hodepine og en kropp som ikke kjentes min, gav jeg opp. Det var rett og slett ikke mulig for familien å leve med meg under de omstendighetene. Så det var et nederlag og selvfølgelig kjipt. Men jeg aksepterte det og kom meg videre. Til en hjernerystelse, etter å ha vært apekatt på Elkjøp.
Men jeg fortsatte å jobbe, latet som ingenting var feil. Også gikk det over. Og plutselig var det desember. En måned med ustanselig klatring og gode opplevelser (og kjøp: tredemølle)
Så til forskjell fra veldig mange, ville jeg nok ikke reist tilbake til 2016. Det er vel noe med at året gav meg enormt mye erfaring og kunnskap, som jeg selv den dag i dag bruker bevisst og ubevisst!
