”Luksusproblemet”

Jeg lever i Norge, et av verdens rikeste land. I alle fall hva det sies. Jeg har tilgang til alt jeg vil. Jeg har penger til alt jeg vil (innenfor rimelighetens grenser) Jeg har fast jobb. Jeg har så å si fullført obligatorisk skolegang. Jeg har familie. Jeg har venner. Og skal jeg telle hvor mye materielle ”gleder” jeg har, så vet jeg neimen ikke hvor jeg skal starte. For ja. Jeg er heldig. Jeg er virkelig det. Allikevel så utnytter jeg livet feil. Jeg bruker opp kreftene mine, og jeg bruker dem feil. Uten at jeg selv merker det. Akkurat som at den ene tingen som er viktigst for meg; jo det er sykdom. Luksusproblem vil de overfladiske kalle det. Med galgenhumor skulle jeg gjerne gjort det. Vært så ironisk og latt som at alt bare var latterlig enkelt. Luksusproblem, du liksom. Slik er det altså ikke. Jeg lever ikke på noe rosa sky. Rosene kommer med torner på, og ofte stikker de. Det gjør vondt. Sykdommen sitter dypere enn som så, og det psykiske påvirkes mer enn man skulle tro. Den kan jeg ikke kontrollere bare med ønsketenking. Uansett hvor bra jeg har det. Uansett hvor mye jeg har, eller får til. Uansett…

 

Sykdom kan ramme hvem som helst. Problem er derfor feil å si. Problemer kan en mange ganger lage selv, helt i motsetning til sykdom. Det er ikke valgfritt. ”Ingen velger sykdommen – sykdommen velger deg” En realistisk porsjon livsvisdom jeg ofte har hørt bli sagt. Psykiske problemer og ordet spiseforstyrrelser er egentlig et misvisende ord, for det virker så midlertidig. Akkurat man lett som en plett bestemmer tidsperspektivet helt selv. ”Gå til en psykolog – og etter x antall timer er hodet ditt ”riktig” igjen”… ”Spis det du frykter til du ikke eier frykt for den maten lenger”.. ”Legg på deg slik at kroppen når en forsvarlig BMI”… Den tiden det tar – den tiden tar det liksom å bli frisk. Mange kan underskrive på at det ikke er så lett. Jeg sier ikke at det er umulig å tenke tidsforløp. Til en viss grad kan en bli lei og finne ut at nok er nok, men faktisk er det en tilvenningsprosess å nå det friske. Jeg kjenner ingen, og da mener jeg ingen, som har bestemt seg for å bli frisk en eksakt dag og deretter levd ”lykkelig alle sine dager”. I så fall er det løgn. For omverdenen, greit nok. For seg selv, verre. Innbille seg og tro på noe som ikke er sant. Hvorfor ikke bare akseptere at ting tar tid? ”Å ta tiden til hjelp” er ikke bare et ordtak, men også en brilliant rettesnor. Den psykiske delen skal nemlig også på plass. Kanskje er ikke ordet ”psykiske problemer” så feil allikevel? Jeg velger allikevel å holde meg til sykdom. Psykisk sykdom med forstyrret selvbilde er en bra beskrivelse. Hjernen trenger tid til å venne seg til ting, og det sies at det tar omtrentlig 60 dager å opparbeide seg en ny vane. Å bryte ut av tvang og rutiner er dermed en tidkrevende og langvarig prosess som ikke skjer over natten. Dessverre. Til mitt store hat. Jeg skulle veldig gjerne ønske det var sånn. Ønske som foreldrene mine gjorde i 2010; at så fort jenta var innlagt og ”fetet” opp – ja, da var hun frisk. Frisk for alltid. Fri fra spiseforstyrrelsen klør. Æsj. At jeg ikke kunne gi dem den gleden. Rettelse; meg selv den gleden. Jeg håper ofte. Håper at den ene dagen hvor motivasjonen er på topp – ja, da er jeg frisk. Da kan jeg ta en joggetur, bestille utenlandsreise og invitere venner på en kjempestor grillfest. Helt på måfå. Listen med muligheter virker endeløs. Så vet jeg en ting, da. Mulighetene blir ikke mulig før begrensningene forsvinner. Og vel. Disse begrensningene forsvinner ikke før utfordringene gjennomføres. Alle som en. Mestring på mestring. Delmål på delmål. Tross at det kun er små steg, så er det steg. De får være små så lenge det er hva jeg trives med og hva som opprettholder min gode tilstedeværelse. Jeg er kanskje ikke den tynneste lenger (noe som ikke er meningen heller), men tynn nok til at det gjør noe. Og som jeg sa; ingen fremgang kommer på 1-2-3. Jeg kan like gjerne holde tålmodigheten oppe, framfor å ty til håpløse desperate løsninger. Jeg vet jo godt (av erfaring) hvor stress fører meg….

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg