Den gang…

Hun satt igjen. Helt alene. Ensom. Ekstremt ensom. Neglene hadde hun spist opp sammen med redselen som konstant herjet. Det var kun stubber å snakke om. Det var kanskje like greit så rastløs og ukontrollert hun var. Ingen visste hva hun var i stand til. Ikke engang hun selv. Stadig kjente hun på trangen. Skadetrangen. Behovet, ønsket og nødvendigheten om å straffe seg selv. Spist for mye. Trent for lite. Kalorier inn overgikk kalorier ut. Ikke godkjent. Det gjorde så vondt. Det sved innvendig. Smerten var uutholdelig. Samvittigheten på grense til å drepe. Å holde ut var som å overleve verdenskrigen. Være trygg. Gjemme seg. Hvordan gikk det an når de allikevel fant henne? Hun satt seg i skapet. De to første nettene leet hun seg ikke derfra. De neste. De var utenfor hennes kontroll. Bundet med belter. Lenket fast i en seng. Overvåket 24/7. Frihet – den eide hun ikke. Skulle hun på do var det mer fristende å væte til sengen, enn å sette seg i en rullestol….

 

 

 

 

 

  

0 kommentarer

Siste innlegg