Noe av det verste jeg vet er at folk blir satt i bås, på grunn av at ting liksom må være slik og slik. Fordi du er jente må du bruke rosa, og fordi du er gutt må du bruke blått. Voksne må gjøre sine ting, og barn må gjøre sine ting. Det er på en måte blitt normer. Normer som setter begrensninger for hvordan vi mennesker kan utrykke og utfolde oss. Personlig liker jeg å bryte litt om i gamle mønstre, og skape mine egen verden. Da vi var på Europris tidligere denne uken gikk mamma til innkjøp av plastikkegg, og det helt ut fra hennes eget initiativ. Jeg antok at det var broren min og jeg skulle male, for det er jo ikke sååå lenge siden vi var små. Men neida. Planen var at hele familien skulle male på egg. Og slik ble det. Mamma, pappa, sønn og datter satt i halvannen time og koste seg med en aktivitet vi ikke har bedrevet på 15 år (!) Underveis smilte og lo vi, og eggene ble til gjennom flere prosesser og malingstrøk. Pappa gikk for en variant med å blande fargene i hverandre, mamma gikk for den mer barnslige polkadotten, Aleksander skapte mesterverk med kyllinger og diverse, mens jeg var ute etter å lage egg som stilmessig kunne passe inn som interiør. Alle hadde vi hvert vårt preg, og jammen ble de ikke fine. Så fine at de kommer til å pryde hver eneste påske fremover! Konglene var bare et spontant påfunn fra da vi gikk på tur i Botne, men de ble også veldig dekorative…
#gladefarger #meksikanskpåskekylling
Selv om jeg har totalt manko på kreative evner, så betyr det ikke at jeg skal bure meg inn og være tilfreds med det jeg ellers mestrer. Neida. Estetikeren i meg må prøve. Jeg skal utenfor komfortsonen min. Jo mer jeg tar i bruk disse evnene, jo dyktigere blir jeg jo. Og ikke minst; tålmodig. Noe som virkelig kommer godt med i mitt liv. Jeg som stresser så mye, da jeg stort sett setter effektivitet foran det meste. Et såkalt negativt stress som ikke er bra for meg overhodet. Det er ikke meditasjon og den type ting som hjelper for å få bukt med stresset, men heller; kreative oppgaver. Der jeg får brukt den andre hjernehalvdelen min. Den halvdelen som krever nøyaktighet, tid og ro. Jeg burde kanskje tenkt på det før, men sannheten er at jeg hatet kunst og håndverk på skolen. Jeg fikk alltid høre at jeg ikke var bra nok, og det er greit det. Men jeg fikk på mange måter en angst for alt som hadde med håndverk å gjøre nettopp på grunn av denne bedømmingen og disse surmaga karakterene. Jeg måtte jo la Aleksander gjøre innleveringsoppgavene mine kun for å ha en motivasjon til å gjennomføre faget. Det sier litt. Og det sier også hvorfor jeg kanskje ikke har prioritert å gjøre slikt igjen. Det å slippe bekymringer for å få dårlige resultat er bare så utrolig deilig. I familien min så roser vi hverandre uansett, og ser heller på kunsten som abstrakt, spesiell og unik. Det eneste som betyr noe er at det er vi som har laget det…
Altså har vi fått ganske mye ut av påsken allerede, og jeg er så glad for at den Stockholmsturen (sender alle tanker dit) jeg planla å overraske mamma med i påskeferien (på terrordatoen eksakt) ikke ble noe av. Takk og pris for at jeg begynte med studier isteden og min sjette sans ble stanset (apropo studier; den siste semesteroppgaven er ferdig!!!). Straks står baking av soloboller på planen, og et lilla gigantisk påskeegg ligger gjemt et sted i huset. Jeg har en mistanke om innholdet, og kan med garanti si at det er 100% sunt (sunnere). Slik jeg liker det. Påskeegg kan jo lages på alle mulige måter – noe som er veldig fint. Jeg er så takknemlig for at mamma i år igjen gir et til meg. Snille mammaen min. Selv har jeg vært litt påskehare. Jeg vant et egg fylt til randen med marsipan, sjokolade og diverse i Cmore sin påskekonkurranse – lett avgjørelse hvem som skulle få det. Faktisk hadde jeg bestemt før påsken at jeg skulle kjøpe inn og lage et eget til brodern, så det var egentlig bare flaks at jeg vant. Lillebror er ikke bare broren min, men også min beste venn. De siste årene har vi fått en helt utrolig kontakt, og jeg føler at vi nå er på et nivå der vi setter umåtelig stor pris på hverandre. Det er noe med all den motgangen vi har vært gjennom – ingen tvil om at den har gjort oss sterkere. Ja, hele familien. Jeg er så takknemlig for at jeg har dem. De gjør at jeg føler meg uovervinnelig til enhver tid!
Mine kreasjoner…
