I min kamp mot anoreksien så er det staheten som er hovedårsaken til at jeg enda står på beina. Den holdt en gang på å kjøre meg ned i grøfta, samtidig som den har vært med å dra lasset og få meg videre. Og en dag er det den som gjør at jeg blir fri. Rart å tenke på hvor stor påvirkningskraft den har hatt for mine handlinger og tanker. Allikevel så ser jeg på staheten som noe positivt. I min familie kaller vi det ”bein i nesa”. Hvor mange bein som egentlig finnes der er uvisst, men jeg vet at det er mange. Jeg gir meg aldri, og det er min absolutte styrke. Alt jeg vil, får jeg til! Et motto jeg har hatt siden barneskolen. Det gir meg tro og håp om at jeg kan lykkes. Uansett omstendigheter og utfordringer. Det finnes ingenting i verden som jeg ikke mestrer. Så lenge staheten er der, så er det i seg selv mer enn nok.