Julaften blir egentlig bare bedre og bedre jo eldre jeg blir. Jeg føler på en måte at jeg år for år greier å nyte og verdsette den ekstra mye. Kanskje mest fordi jeg feirer den med de menneskene som betyr aller mest for meg, og kanskje også fordi vi ikke gidder å være så himla A4. Ei heller har barn å ta hensyn til. Årets julaften ble igjen med oss fire hjemme. Med Disney til godt utpå formiddagen, tredemølla nærmere fem og julemiddag en gang på kvelden. Med såpass lite omfang av gaver, der så å si alle visste hva de fikk, måtte vi bruke ekstra tid på å pakke opp , filme, ta bilder og teste ut. Først ved midnatt fikk vi i oss dessert og snurret en julefilm. Når det bare er oss så kan vi nemlig slippe alt stresset med klokketider. Like bra jul blir det selv om.

Jeg har med tiden vent meg mer og mer til at bestemor og bestefar ikke er her sammen, eller at vi er et sted og feirer

sammen med dem. At bestemor ikke er her lengre, er særlig en påminnelse som kommer nå i juletider.  Likevel så er jeg takknemlig for de fine stundene og juleaftener vi fikk feire med henne, og også for at jeg enda har bestefaren min. Å sette ekstra pris på mennesker, er noe jeg ble bedre på etter alt sykdomsstyret. Dessverre en del år for sent. Likevel må jeg leve i nuet og se fremover – ikke bakover. Det er mye fint som venter.

Jeg nevnte for et par dager siden at det var mange som gruet seg til jul, pga maten. Jeg vet selvsagt at det ikke er alle grunner til at folk gruer seg til jul, men føler at bloggens kontekst inviterer til å omtale matufordringer og ikke økonomiske, sosiale eller psykiske utfordringer. Der vil jeg ta med at jeg hvert år bidrar på min måte. Jeg kjøper gjerne noe av disse selgerne, vippser et beløp eller gir en gave. I år pakket jeg inn konfekt som jeg leverte personlig til en som stod utenfor matbutikken, mens en annen gave ble lagt i en sånn overskudds handlevogn på Rema. Det er ikke for å skryte meg selv eller familien opp, men for å komme med en viktig påminnelse om at det skal lite til for å glede andre.

Især er det en tanke jeg kjenner på nå som jeg selv vet hvor fin julaften jeg har hatt. Jeg har som nevnt feiret den med favorittene mine. Men vi har også hatt en real pinnekjøttmiddag på bordet og riskrem og gelé i stuen. Vi har kjøpt inn masse ny og fin julepynt, og har fylt opp kjøleskap og spisskammers til randen. Fordi vi har råd til det. Litt slik standarden er og har blitt. Det var faktisk skremmende å være vitne til alle de desperate kundene på matbutikken lille julaften. Familien har også gitt hverandre og mottatt gaver, som majoriteten. De gavene vi aller helst trengte og ønsket oss. Jeg fikk en del gavekort og penger – ting jeg alltid har bruk for, og derfor setter stor pris meget stor pris på. I tillegg til en liten trillekoffert, som jeg skal ha til mine mange reiser med Juristforbundet + et dashbordkamera av mamma og pappa. Av Aleks fikk jeg et gedigent LED-lysende sminkespeil som skal friske opp den knøttlille leiligheten min. Som om ikke jeg fikk nok til bursdagen den 20. Nei. Alle gavene er jeg veldig fornøyd med. Jeg er også veldig fornøyd med at maten ble bra, selv om jeg spiste meg så kvalm, sliten og uvel at jeg lå rett ut 1 time. Tror kroppen fikk litt sjokk. Mildt sagt. Men: Det er det ikke alle som kan, og der kommer poenget mitt.

Noen der ute har gruet seg til jul. Kanskje i flere måneder. Fordi de vet at de ikke har penger til den ordentlige julemiddagen. Ei heller presanger, overhodet. Selv om vi er et av verdens rikeste land, så er det ikke til å komme unna at det finnes de i Norge som faktisk går godt under normalen. Som strever for å få endene til og møtes. Jeg vier en ekstra tanke til disse menneskene, og ser helt bort fra at det var lite gaver eller at mitt egne studentgavebudsjett var på fem tusen. Jeg har ingenting å klage over, men alt å være takknemlig for. Slik tror jeg veldig mange av oss kan tenke. Kjøpepresset, forventningene og holdningene kan vi alle revurdere. De kommende dagene blir for meg og familien enda mer kos. Kanskje selskapeligheter også. Jeg skal vel også omgås litt venner går jeg ut fra, men dropper festlighetene 2 juledag. Det er ikke der jeg får snakket med venner jeg ikke har sett på lenge, uansett. I tillegg er det jo kjipt at jeg ikke kan drikke alkohol – enda. Bare venter på litt prøvesvar.  

Uansett hvor mange ganger jeg trykker enter og lager avsnitt, så blir det tydeligvis ingen avsnitt. Enn så lenge må teksten bare gå litt i hverandre.