Ingen flere år uten mening!

Alle var vi veldig optimistiske da jeg en vårdag i mai 2011 ble utskrevet fra Ullevål, og for all del; det hadde vi god grunn til. 6 måneders fengsel var over, og jeg var klar til å ”møte hverdagen” mer motivert enn noensinne. Lærepengen hadde hatt en funksjon sånn sett. Sommerferien ble super. Vi reiste nedover i Danmark, og hadde det så bra som familie. Endelig ordentlig samlet igjen. Middagene gikk som så, men det positive var vel heller at de andre måltidene gikk bra. Jeg mestret nye ting og sto i nye utfordringer, uten å flippe totalt ut på grunn av endringer og spontanitet. Så kom hverdagen… Mamma og pappa skulle tilbake i jobb. Aleksander tilbake på full skole. Og jeg? Jeg hadde ingen planer, fordi jeg trengte et friår hjemme til å samle energi og mobilisere nye krefter. Vel; det var det jeg trodde, men til min store fortvilelse hadde jeg så feil som det var mulig å ta. Istedenfor å bygge meg opp, ble jeg trykt ned. Jeg ble sykere og mer deprimert dag for dag, og det stod på styrke hvorvidt selvskadingen skulle bli realitet igjen. Hodepine hadde jeg konstant. Jeg gadd ingenting og sov meg gjennom de dagene jeg hadde huset for meg selv, som så å si var over halve uken. Dørstokkmila var så tung at jeg heller lot være. På mange måter dannet jeg mitt eget fengsel her hjemme. Jeg gikk sjelden turer, og holdt avstand til venner. Jeg følte meg ikke klar. Det lille input utenfra ble de gangene mamma tok initiativ til å gjøre noe med meg. I og med at hun hadde en jobb i tillegg så sier det seg selv at det ble begrenset. Selv legen sa jeg så sykere ut. Ansiktet hadde liksom mistet den naturlige gløden, og håret var mer flisete. Til og med blodprøvene var forverret. Altfor ensidig kost. Vekta derimot, den forholdt seg som alltid. I frykt for hva som ville vente meg om den gikk nedover, turte jeg ikke å tulle noe der.

 

Aldri før har jeg angret så mye på et valg. Angret for at jeg ikke søkte videregående da jeg var på tvang. Angret for at jeg ikke forsøkte å overbevise legen om at jeg måtte jobbe. Angret for at jeg isolerte meg såpass sosialt da jeg var innlagt. Uansett hvor syk jeg var, så var det nettopp den slags rutiner jeg hadde behøvd. Noe å gå til, rett og slett. Jeg er en person som får mer energi av å jobbe/gå på skole enn jeg gjør av å ”late meg” hjemme. Psykisk helse skal en ikke spøke med. Jeg har lært av en dum feil jeg aldri noensinne kommer til å gjøre igjen. Til neste år står jeg igjen på bar bakke overlatt til meg selv. Dilemma, tja… Jeg er ferdig med videregående om bare få måneder. Disse tre ”ekstra” årene har gått så mye fortere enn antatt. Skal jeg være ærlig så håpet jeg jo at jeg var der hvor jeg kunne søke jussen. Tilnærmet frisk, selvfølgelig. Når det ikke er innenfor fornuftens grense og helsemessig korrekt så må jeg ty til andre løsninger. Etter en positiv samtale med sjefen tidligst i dag blir løsningen mest mulig jobb. Så enkelt, og så fantastisk. På et forsvarlig plan, selvsagt. Er det nettopp noe jeg har hatt dårlig samvittighet for, så er det det faktum at jeg har verdens beste jobb, men at jeg ikke har kunnet jobbe ofte nok etter jeg ble syk. Det er noe ekstra spesielt med Elkjøp Linden, fordi jeg var en av de få som ble ansatt og dermed var med på å bygge alt helt fra bunnen av. Jeg kjenner hver krik og krok, og den føles nesten som mitt andre hjem. Jeg ser sånn fram mot å komme ordentlig tilbake, og det gjør så godt å vite at jeg har en plan for det kommende året. Bare tanken gir meg en skikkelig godfølelse i hele kroppen!

 

 

  

0 kommentarer

Siste innlegg