Ormen lange

Skal jeg poste eller ikke? Tør jeg? Tja. Jeg får vel prøve. Det har seg nemlig slik at… jeg ikke har vært helt ærlig med dere, eller jo; jeg har det. Er bare det at jeg har holdt en del viktig informasjon tilbake. Dels fordi den er privat og personlig (kun nærmeste familie som kjenner til), og dels fordi jeg ”skammer” meg veldig. Det har seg nemlig slik at ukene før jeg ble syk (høsten 2010) var jeg kjempedårlig. Har aldri vært i så elendig form noen gang, og ei heller hatt slike smerter. Jeg lå på stuegulvet og klarte ikke rikke meg av flekken (for så vidt ikke spise heller) på nærmest en uke. Bastant og sta som jeg var ville jeg ikke til legen. Der hadde jeg ikke vært på årevis, så jeg viste knapt nok hvem som var fastlegen min. ”Hold ut” var mye lettere. Det skulle imidlertid ikke vise seg å bli bedre, men jeg drøyde det allikevel. Sta som jeg alltid har vært. Plutselig en natt ble jeg ekstremt uvel, fikk besvimelsestendenser og hadde en ilende smerte som sikkert kan sammenlignes med noe ala en fødsel. Slik hørtes jeg også ut. Da var det ingen som turte å vente. Ettersom dette skjedde på natten måtte vi rett på akutten. Mistankene var blindtarmsbetennelse. Selv var jeg langt mer dramatisk og fryktet jeg et liv med utlagt tarm. Jeg fikk i meg litt ulike medikamenter, tok diverse prøver og ble lagt på sykeseng. Det gjorde straks ting mye bedre. Legen klarte ikke å konkludere noe, så vi ble sendt hjem samme natten. Mamma var nok den mest urolige, nettopp fordi hun ikke ante hva som ”skjedde med barnet sitt”. Det var også da hun for første gang uttrykte redsel omkring at jeg hadde gått ned i vekt og knapt tok til meg næring. Legen syntes også jeg var tynn og slapp, men ikke noe bekymringsmessig foreløpig.

Legekontoret åpnet igjen på Mandag, og første time ble bestilt. Jeg kviet meg, men måtte bare gjennom det. Nye prøver skulle tas og praten bestod av en blanding mellom ”ja”, ”nei” og ”der er det vondt”. Legen antok det var forstoppelse og rådet meg til å drikke ekstra mye. Vel, så feil kan man ta. Svarene kom, og denne gangen tok det kort tid. Allerede et par dager etterpå kom svaret. I kroppen min vokste det orm. Akkurat slik som den man blir advart for på barnehagen om man spiser snø. Det var ikke akkurat snakk om en liten orm heller. Vanligvis skal slik oppdages på et tidligere stadie, men på meg hadde det gått så langt som at det svømte mm-lange skapninger inni reagensrørene med blod. Den hadde altså formert seg, og med tanke på hvor mye og tydelig den var så er det trolig snakk om 10-12 år. Lenge. En skulle tro noe slikt var ufarlig, men jeg fikk straks en resept på ormekur. Alle småormene utgjorde nemlig en stor orm. Denne store ormen hadde spist av næringen min i årevis, men hadde i det siste også begynt å gå løs på mine indre organer. Her stod det faktisk om å overleve eller ei. Jeg ble frisk av ormekuren, og kom meg tilbake til livet. Trodde jeg. Den småspiste Madelén var nå enda mindre apetittlysten. Skulle jeg spise måtte det dessuten være sånn og slik, samtidig som jeg hadde uendelig dårlig samvittighet over all tapt trening som gikk med til ”å ligge dårlig”. 1-0 til ortoreksien. Herfra skulle reisen bli tøff…..

 

 

 

  

0 kommentarer

Siste innlegg