Å begynne på skolen var ikke smertefritt, og det skulle jeg fort få merke. En kalte meg dauhørt. En annen bet meg, mens den tredje ødela favorittlua mi. Slike hendelser gjorde at jeg trakk meg unna folk. Den nedsatte hørselen og usikkerheten gjorde ikke ting bedre. Jeg gjemte meg bak huset og nektet å gå på skolen. Det tok to år før vi flyttet og jeg byttet skole. Det var på alle måter en lettelse. Det var også da jeg kom i gang med fotball. Samt friidrett. Noe å gjøre på fritiden, men ingen nye bekjentskap. Jeg kom i en klasse der jeg ble ivaretatt av både lærer og elever, men ikke noe mer. I begynnelsen var det gøy å være ny. Jeg ble bedt i bursdager, fikk være med folk hjem, osv. Dette pågikk et par år. For i realiteten hadde jeg bare tre bestevenner i løpet av de fem årene jeg gikk der. Først en guttevenn. Deretter to jentevenner, og vi var sammen flere dager i uken. Faktisk var det slik at jeg nektet å gå på skolen hvis begge de to ikke var der. Jeg var livredd over tanken på ”at jeg måtte sitte på utstilling foran i klasserommet” eller at jeg måtte stå for meg selv i frikvarteret. Mer livredd var jeg for om folk snakket til meg og jeg misforsto hva dem sa, og dermed svarte ”feil” på noe. Bedre ble det ikke av at vi skulle skilles ved ungdomsskolen. Det var mitt verste mareritt. Tross dette skulle vi kontakten, og dermed var jeg nokså innstilt på å begynne på ungdomsskolen. Koste hva det koste ville. Ja, for det skulle også her bli tøft. Dessuten kom jeg i en klasse der læreren praktisk talt overså meg, og elevene (ikke alle) understreket hvor ”dauhørt” jeg var. Bemerkelsene gikk så det sang hver gang jeg misforsto. Jeg lo med, samtidig som det tærte på meg innvendig. Framføringene mine var ikke akkurat et boost for selvtilliten for å si det sånn. Uansett hvor vanskelig det var så greide jeg på en eller annen merkelig måte å skli inn i miljøet. Hvordan? Ved å være snill. Jeg lot folk snike før meg i kø. Jeg lot dem skrive av leksene mine. Jeg lånte bort penger. De pengene jeg selv skulle ha til lunsj, vel og merke. Men det fungerte. Folk smilte til meg, og slo av og til en setning eller to. Om det var på grunn av snillheten min vet jeg ikke, men jeg fikk aldri noe tilbake. Hadde jeg glemt penger en dag måtte jeg vente med frokosten til jeg kom hjem. Hadde jeg glemt leksene måtte jeg ta til takke med en anmerkning. Hadde jeg dårlig tid fikk jeg ikke komme foran i køen. Ikke at jeg spurte heller. Å bli avvist var på en måte verre enn sekundet der jeg håpet på et nytteløst ”ja”.
Jeg ble aldri en ”del” av klassen, men jeg klarte i det minste å skaffe et par-tre venninner slik at jeg ikke gikk rundt alene på skolen. På ettermiddagene var jeg stort sett hjemme. Mamma og pappa så hvor mye skolehverdagen slet på meg, og etter 10 måneder var det rett før jeg gikk i bakken. En kombinasjon av læreren, ensomheten og at jeg ikke mestret gjorde til at jeg fikk bytte klasse. Selv om dette innebar at alle elevene var nye, så var det verdt et forsøk. Jeg gjorde det med tanke på behovet for en ny lærer og med tanke på at jeg måtte prestere på skolen. I denne klassen fikk jeg respekt for mitt ”hørselstap”, og dermed turte jeg også å være frampå. Både i friminutt og skoletimer. Jeg hadde kontakt med ei jente, men utover det hadde jeg gitt opp det vennemessige for lengst. Pappa var ikke enig der. Han mente at jeg trengte folk rundt meg, så derfor gjorde jeg mine forsøk. I løpet av sommerferien hadde jeg dessuten anskaffet min første jobb som telefonselger, så jeg brukte det som unnskyldning den lille tiden jeg ”dessverre” måtte være usosial hjemme. Det var også her jeg kom i gang med fast trening. Når jeg ikke jobbet trente jeg. Når jeg var for sliten til det gjensto skolearbeid. Mer hadde jeg ikke tid til. Det var for mye å forlange. Mer stress enn givende. Samtidig så levde jeg i en boble. Tiden fløy forbi og jeg tok meg ut maksimalt dag for dag.
Halvåret etter arrangerte jeg klassebursdagsfest, men det var kun guttene som kom. Jeg tok hintet med andre ord. Å være god venn med guttene var hyggelig det. Jeg har alltid sett på gutter som venner. Aldri noe mer. Ingen forhold eller kjæreste her i gården. Jeg slet jo med å få innpass blant jentene. De hadde liksom ”tatt sin plass”, mens jeg kom diltende etter. Det var kanskje like greit. Ble ikke så masse drama og styr, da. Tross dette var klassen generelt mye bedre. Jeg fikk aldri ordentlige venner som jeg var med på fritiden, men dog pratet faktisk folk til meg. Bare det hjalp betraktelig på humør og motivasjon til å komme gjennom skolehverdagen. Og innimellom hang jeg med folk i andre klasser også. Et av de øyeblikkene jeg husker best var da J hadde kjøpt tilbudspepperkaker på Rimi. Alle flokket seg rundt henne, mens jeg sto litt i bakgrunnen. Jeg kjente henne jo ikke, så jeg synes det var frekt å spørre. Plutselig sier hun; ”vil du ha”? Jeg har ikke ord for hva jeg følte der og da. En blanding av takknemlighet og lykke. Ja, for lykken kan jo ikke måles i penger. Bare at noen tenkte på meg. Det var hva jeg hadde savnet. Så kom konfirmasjonstider og jeg tok mitt viktigste valg noensinne. Humanetisk konfirmasjon gav meg alt jeg kunne drømt om. Til tider kunne man nesten trodd det var jeg som var kursleder, så engasjert som jeg var. Jeg fikk dessuten et par venninner utenom. De ba meg i bursdager, med på fester, på strandturer, osv. Da møtte jeg naturligvis på flere og flere, og slik utviklet jeg stadig et nytt kontaktnett. Jeg merket hva bedring i det sosiale liv gjorde med meg, og hvor godt jeg hadde av å slutte med jobb. Den hadde til en viss grad gjort meg altfor selvstendig, uavhengig og voksen – og det litt for tidlig. Selvfølgelig er det bra å klare seg på egen hånd, men aldri i den grad at ”egoismen” går utover livskvalitet og ungdomstid. Jeg lot meg vel litt påvirke fra alle kanter. Jo mer jeg fikk innpass, jo mer følte jeg for å ”bli bedre”. Ja, for da kunne jeg jo få enda flere venner og være enda mer populær. Noe gikk galt. Alvorlig galt. Mitt uskyldige ønske skulle vise seg å bli fatalt. Ortoreksi var resultatet. Resultatet av perfeksjon, overtrening og underernæring. Folk så det ikke. De visste ikke at jeg slet. For dem var jeg bare en attraktiv jente og en langt forbedret utgave enn tidligere.
Jeg trodde jeg hadde tid nå. Jeg håpet jeg kunne yte alle mine ressurser til å være ungdom. Alle mulige folk ville jo være venn med meg. De sendte meg meldinger. De spurte om vi skulle treffes. Om jeg ville bli med på fest. Ingen skjult agenda. Ingen utnyttelser. Jeg følte meg bra. Bedre enn noensinne. Bedre enn alle andre. For første gang hadde jeg det godt med meg selv. I alle fall for en liten periode. ”Hvordan kan du være så flink på skolen?” ”Hvordan orker du å trene så mye?” ”Hvordan klarer du å spise så sunt?” Jeg elsket å høre deres ”misunnelse”. Samtidig preget den meg ekstremt. Jeg kunne alltid bli litt bedre, prestere litt bedre og spise litt mindre. Det var bare tid det sto på. Tiden som burde blitt prioritert til venner. Den kunne jeg ta av. Jeg takket nei på meldinger og fant på unnskyldninger for at jeg ikke kunne møte opp. Folk måtte jo bare forstå. Dum som jeg var lot jeg dette pågå. Jeg skjøv vennene lenger og lenger unna. Så langt unna at det til slutt hadde føltes teit å ta kontakt.
På videregående var det på ingen måte endringer. Like lite sosial på fritiden som tidligere. Enda mer opptatt av å bli akseptert, og enda mer redd for å feile. Ny jobb ble dessuten mitt nye hjem, og jeg elsket (elsker) den. Ortoreksien utviklet seg faretruende raskt til anoreksi. Ingen la merke til det. Ikke før jeg ble tvangsinnlagt på bristepunktet mellom liv og død. Først da var anoreksien blitt tydelig….
Da jeg ble utskrevet fra sykehuset halvåret senere var jeg innstilt på å bli mer sosial. Etter en fantastisk russetid hadde jeg fått et helt annet forhold til folk jeg så vidt hadde hilst på i løpet av tre år. Kanskje var det medlidenhet og at de synes synd på meg, men det fikk så være. Jeg tror sjelden jeg har hatt det så gøy før. Det var selvfølgelig derfor jeg gikk med forhåpninger også. Samtidig som jeg gruet meg. Jeg visste hva som ventet. Jeg visste at de fleste 92’ere skulle reise hit og dit. Mens jeg; jeg skulle igjen omfavne ensomheten. Og slik ble det. 1 år hjemme. Omtrent ikke utenfor dørterskelen. Da jeg begynte på skole året etterpå kom jeg i klasse med folk jeg ikke kjente overhodet. Jeg tok meg selv i nakkeskinnet. Å fullføre var viktigst. Til min gledelige overraskelse ble jeg for første gang med i en jentegjeng, og vi hang en del sammen – både på fritid og hjemme. Jeg visste jo også at dette ikke ville vare for evig, så året etterpå var det ”på’n” igjen. Ut å skaffe nye venner. Ehm. Nei. Men det skal sies; sånn litt ut av det blå kom jeg i kontakt med mange, og det skulle vise seg at en av disse også ble min beste venninne. Vi har god kontakt og finner på ting støtt og stadig. Det samme året utviklet jeg også et annet nært og betydelig vennskap, og også her har jeg fått en venninne for livet.
Det er viktig å poengtere dette med ensomhet, og desto viktigere å sette ord på den – istedenfor at det blir noe man unngår. Ved å ”leke” psykolog har jeg prøvd å grave i min egen fortid. Fordi jeg vil forstå. Forstå hvorfor ting har blitt som de har blitt. Hvorfor jeg ble som jeg ble. Jeg kommer riktig nok fra et kjærlig hjem. En skikkelig kjernefamilie som er mer sammenspleiset enn familier flest. Mamma og pappa har gitt meg alt. Kjærlighet i lange baner ikke minst. Aleksander har vært verdens beste bror. Allikevel. Det har tydeligvis ikke vært nok. Nok i forhold til en god oppvekst og oppdragelse, ja. Nok i forhold til trygghet, ja. Nok i forhold til hvordan jeg så på meg selv, nei. Nok i forhold til å bygge selvtillit, nei. Hjemmekjær er vel og bra, men jeg hadde nok hatt godt av litt andre impulser. Litt mer sosial tid. Mine tider som skolebarn er tilbakelagt, og jeg finnes ikke sint eller bitter i ettertid. Bare litt lei meg. Lei meg for at jeg ikke tok mer initiativ. Lei meg for at jeg undervurderte meg selv. Lei meg for at jeg lot enkelthendelser skyve meg tilbake. Lei meg for…. Tja. Jeg skulle bare ønske jeg turte å slippe folk inn på meg, og jeg skulle ønske jeg hadde spurt to ganger istedenfor å svare på noe jeg antok jeg hørte. Jeg skulle ønske jeg ikke var så redd hele tiden. Hvorfor lot jeg meg vippe av pinnen? Hvorfor lot jeg hørselen sette en stopper? Hvorfor prioriterte jeg som jeg gjorde? Det var jo kun ene og alene min feil. Ikke utseendet mitt. Ikke personligheten min. Ikke hørselen min. Jeg var bare altfor redd for å satse. Tørre å ta stegene. Hvorfor? I fare for å bli avvist. Men hvem avviste jeg egentlig? Jo, meg selv.
