Hvorfor ble du syk?

Hver gang folk spør om hvorfor jeg ble syk, så langer jeg ut med livshistorien min. Hvorfor? Jo, fordi jeg ikke har noe bedre ”svar”. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble syk. Det finnes ikke en traumatisk opplevelse jeg kan peke på, og det finnes ikke en negativ ting med den oppvekst foreldrene mine gav meg. Ingenting. Alt er plettfritt. Så hvordan kunne det skje? Hvordan kunne jeg bli syk? Jeg. Jeg som var så sikker på at jeg aldri skulle bli ”hun syke”. Jeg som gjorde alt for å holde meg frisk og sunn. Vel. Sykdommen er sammensatt og det er flere faktorer som gav utslag. Kresenheten hører ”hele livet” til, så det faktum at jeg alltid har vært småspist, ensidig i kosten og gjerne hoppet over måltider – har ingen innflytelse på sykdommen. Men. Det er jo andre ting som kan vurderes. Jeg har nevnt en rekke ting; nedsatt hørsel, lite venner, oppmerksomhetsbehov, perfeksjonisme, bli best, skoleflink, trening, modellbransje, media, og nå til sist; ormen lange. Dette er trolig ikke bare faktorer som gjorde meg syk, men også faktorer som har formet meg til den personen jeg er i dag. Jeg ble selvsikker nettopp fordi jeg hevet meg over hørselstapet. Jeg ble mer selvstendig fordi jeg ”hadde tid for meg selv”. Jeg ble sterkere og mer rustet til å takle avvisninger nettopp fordi jeg hadde få venner rundt meg. Dermed var det enklere å skille de ekte fra de ikke fullt så ekte vennene. Helt klart til min fordel. 

 

Jeg har oppnådd gode resultater fordi jeg presset meg selv. Både på skolen og treningen. Og hvis disse gode resultatene uteble, så var det enklere å legge inn alle ressurser fordi jeg var interessert, eller fordi andre så at jeg lykkes. Modellbransjen og media har jeg verken positivt eller negativt å si om. Jeg har selvfølgelig lært om hva som er bra og ikke bra. Hva som er realistisk og hva som ikke er det. Jeg har fått en langt bedre selvfølelse fordi jeg har erkjent mine feil, nettopp fordi jeg vet at jeg ikke er alene om dem. Alle er vi misfornøyde med noe, og kanskje gjør vi best av å leve slik. Det trenger for så vidt ikke å bety at andre mener det samme. Mitt siste innlegg om ”ormen lange” er foreløpig den faktor som kun var negativ. Jeg hadde nok blitt syk uavhengig av den eller ei, men det er mulig at utslaget ikke hadde blitt like stort, eller at ting hadde skjedd like fort. Som nevnt er det så mange ting jeg kan sette fingeren på. Faktorer som var negative, har også vært positive, men allikevel utslagsgivende for sykdommen. Det er også derfor jeg bruker ordene ”lærdom” en del i bloggingen. Jeg tror på alle måter at det var en mening med sykdommen. At den skulle lære meg noe. At jeg skulle bli kvitt mine minussider, og bli en langt mer styrket person. Uansett hvor rart det måtte høres ut. For det er jo slik; ”en velger ikke sykdom, den velger deg”. Derfor sier jeg at psykisk sykdom som anoreksi er på høyde med for eksempel kreft, eller lignende. Livsfarlig. Googler dere dødeligheten så forstår dere beklageligvis hva jeg mener…

 

Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne fokusere på en ting for å bli bra, og kun det. Jeg mener. Hatt bare en ting som måtte ”forbedres” slik at jeg kunne bli frisk. Men den glede ei. Å bli frisk fra en spiseforstyrrelse krever så mye mer enn graving i fortid og fokusering på ”hva som kunne vært gjort” (= dårlig samvittighet) eller at jeg skal stå på randen til bulimi fordi jeg stresser livet av meg. Jeg er ikke en person som lar meg presse. Det er derfor jeg avsluttet/ble gitt opp av psykologen i 2011, og aldri har jeg vurdert den type terapi siden. Jeg satt meg dog opp på en venteliste, men det var mer for å blidgjøre legen. Jeg avslår lett innkallelsen. Det er ikke noe vits i å bruke tid og krefter på noe man er overbevist om ikke fungerer. Enda en person som skal ha livshistorien min på et sølvfat. Enda en person som skal finne feil og mangler med meg og oppveksten. Enda en som skal gjøre meg mer utålmodig. Hallo depresjon. Hallo dårlig samvittighet. Hallo lav selvfølelse. Nei takk. Den trenger jeg ikke. Coaching derimot er noe jeg er svært optimistisk til. Jeg må jo se fremover. Se på alt som har blitt bedre, og alt som kan bli bedre. Hvorfor jeg ble syk har ingenting å gjøre med hvordan jeg kan bli frisk å gjøre. Det er i alle fall slik for mitt vedkommende. Ting tar tid uansett. Noen ganger er tiden min beste venn – andre ganger min fiende. Det kommer an på hvordan jeg angriper situasjonen, og hvilke forventninger jeg legger til resultatet. Ja, for det er jo kun til syvende og sist jeg som avgjør dette her….

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg