Kresen VS anorektisk

21 år som superkresen. 6 år med anoreksi. Av og til lurer jeg nesten på hva som skulle bli verst. Ironisk nok. Her er et upostet innlegg jeg skrev høsten 2010. UA er en forkortelse for hva jeg tenkte før jeg ble syk, og MA er en forkortelse på hvordan jeg ble påvirket av sykdommen. Et nokså vrengt hode vil jeg si. Resten av innlegget ble fullført tidligst i dag…

 

* UA: Jeg liker ikke hvit fisk. MA: Jeg presser i meg hvit fisk, fordi det er det minst kaloririke middagsalternativet.

* UA: Jeg spiser ikke gryterett selv om jeg har plukket ut alle grønnsakene, fordi jeg enda kjenner løk- og paprikasmaken. MA: Jeg spiser ikke skolematen selv om jeg kastet osteskiva, fordi brødet enda inneholder spor av ost.

* UA: Jeg drar ikke på restaurant, fordi jeg kun ender opp med å spise proteinkilden da jeg verken liker saus, svært lite tilbehør og grønnsaker. Det samme gjelder også cafeer hvor jeg som regel ender opp med et tørt upåsmørt rundstykke. MA: Jeg drar ikke på restaurant, fordi jeg ikke vet hvordan maten er tilberedt.

* UA: Jeg drar ikke i selskap, fordi jeg ikke vet hva som blir servert. MA: Jeg drar ikke i selskap fordi det er så mye styr med å planlegge måltidene.

* UA: Jeg går ikke inn på McDonalds, fordi jeg brekker meg av lukta. MA: Jeg går ikke inn på McDonalds fordi jeg er redd for ”flyvende kalorier”.

* UA: Jeg er ingen søtmoms. MA: Jeg spiser ikke sukker, fordi det er gift for kroppen.

* UA: Jeg bruker karri, fordi det hører til fiskeboller. MA: Jeg bruker alle slags krydder for å overdøve mest mulig av matsmakene.

 

 

Det er like vanskelig å beskrive som det er å begripe/forstå. Jeg er fullt klar over at på grunn av min kresenhet og manglende smakssans kan jeg for mange minne om et lite barn. Er vel egentlig bare de som kjente meg før jeg ble syk som faktisk vet hva jeg snakker om. For alle andre er jeg bare ”hun med anoreksi” full av ”dumme unnskyldninger”. Jaja. La gå. Det er jo ikke synd på meg. Jeg bor i Norge og har alltid hatt alle muligheter til å smake og utforske matverdenen. Det at jeg er småspist og svært så kresen kan ikke jeg noe for. Men klart det er en påkjenning, og særlig fikk jeg merke det etter jeg ble syk. Ja, for da var det plutselig anoreksien som satt begrensninger, og justerte på det lille jeg likte fra før. Men, så skal en ting sies; etter jeg ble syk har jeg blitt enda litt mindre kresen, så faktisk der kan jeg si noe positivt om sykdommen. Hvorfor? Jo, fordi jeg har blitt tvunget til å like ny mat. Tilvenne, riktig nok. Knekkebrød, frukt og vann hadde jeg strengt talt ikke overlevd særlig lenge på. Som jeg eksempelvis skrev over; hvit fisk. Jeg elsker det ikke, men jeg kan fint spise det uten ubehag. Hadde det ikke vært for anoreksien ville jeg nok aldri vurdert å teste andre matvarer enn de jeg var vant med fra før, så da er det jo ekstra gledelig at noe har trumfet gjennom. Til min egentlig store overraskelse. Tross at det meste er sunne valg, da, men dog ganske normale vurdert i syn av en gjennomsnittlig person. Med denne forinformasjon og ved å fortsette lesingen forstår dere kanskje hvorfor jeg føler en såpass seier på dette plan. Jeg prøver som sagt å blogge minst mulig mat (da det er veldig skambelagt), men akkurat dette er en del av min reise, så jeg ser at den må med. Her fokuserer jeg for første gang på ting jeg liker, framfor ting jeg ikke liker. Det er alltid smartere å se muligheter framfor begrensninger – sa en gang en klok jente…

 

”Tidligere hadde jeg levd på knekkebrød og spekeskinke. Nå var jeg for tynn til å bestemme selv”

De mente jeg ikke kunne ta ansvar selv. BUPA altså. Jeg ble tidlig introdusert for brød. Det var såpass mye mer energitett i forhold til mengde, så det var jeg bare nødt til å lære meg å like. Utover det gikk det dårlig med å ”forsøke kostliste”. På hjemmefronten var det enklere. Jeg var jo allerede såpass styrt av anoreksien så de gode gamle middagene måtte vike til fordel for nye oppdagelser i butikken. Etter en runde med grillen ble jeg begeistret for ørret og scampi, noe jeg tidligere aldri hadde turt å teste. Det ble derfor ørretkoteletter til middag den dagen barnepleieren skulle overvåke oss. Også måtte jeg ha grønnsaker ved siden av, og et kokt brokkolihode senere var jeg overbevist. Brokkoli skulle det være. Til alle varme middager. 

 

Vi ble sterkt frarådet å dra på ferie det året (2010), men for å bevare familiefreden (jeg har tross alt en bror også) så valgte vi en enkel uke på Sørlandet. På betingelsene av at jeg spiste minst et brødmåltid og minst en alternativ middag i løpet av dagen. Jeg visste før jeg dro at jeg ikke kom til å gå inn for det, og jeg tror innerst inne at foreldrene mine skjønte at oppdraget var dømt til og mislykkes. Det var bare det at vi var så slitne alle sammen, og en friuke kunne ikke passet bedre. I Lyngdal gikk det hardt for seg. Første dagen tok jeg med eget brød på hotellbuffeten, som dagen etter var mugnet i solsteken. Til min ikke så store fortvilelse, siden jeg hadde backup av knekkebrødpakker i bagen. Nå som brøddeealen var over skyldte jeg i det minste foreldrene mine å prøve ut middager. Ingen restaurantbesøk kom på tale. Helstekt fettete kylling – glem det. Jeg lette febrilsk i butikkene etter noe annet enn kalkunskinke, og vel; jeg bestemte meg for å teste fiskekaker. Innholdsfortegnelsen var som så, men kaloriinnholdet kunne jeg leve med. Fiskekaker ble innkjøpt, og det skulle vise seg å bli min nye livrett. Fra og med sommerferien og fram til innleggelsen i november var det så å si kun dette jeg spiste til middag.

 

Innleggelsen startet med sonde før den kunne tilnærmes et normalt kosthold. Kravet var flere type pålegg, og da måtte jeg også her svelge noen kameler for å ”innfri”. To pålegg jeg lærte å like var nøkkelost og smørbar skinkeost. Dermed hadde jeg noen pålegg å leve på de to ukene før jeg gikk over til næringsdrikker. Overflyttelsen til RASP gjorde også slik at jeg ”gav maten et forsøk”. I alle fall for et par dager. Jeg lærte meg å spise andre type smøreoster, også. Samt firkorn og soyamelk. I tillegg smakte jeg på bokstunfisken som var iblandet middagen, og vel; jeg likte det sånn ca. Stort mer samarbeidsvillig gane kan jeg neppe skryte på meg, så vi hopper fram et stykke i tid. Fram til utskrivelsen – lykkens dag! Da jeg kom ut fra sykehuset skulle man tro det nærmest stod ”fritid” skrevet i panna på meg. Søkeprosessen for et nytt vgs var utgått. Jobbe fikk jeg ikke lov til. Det ble mitt tøffeste år hittil. Mamma ble min beste venn. I et forsøk på å få tiden til å gå dro vi stadig på cafe. Jeg hadde aldri forstått meg på de som greier å drikke smakløst varmt vann (også kalt te), men akkurat nå måtte jeg også begynne; for kosens skyld. Og avhengig; det ble jeg. Av middager fortsatte jeg som før, men inkluderte nå tunfisken i diverse egenkomponerte retter. Også quorn ble et nytt tilskudd til ”liker-familien”. For ikke å snakke om min fantastiske grønnsakssuppe som gjorde at jeg fikk sansen for flere typer grønnsaker; deriblant blomkål og sellerirot. Brød var ut. Det spiste jeg ikke med mindre jeg virkelig måtte, så jeg lette febrilsk etter andre alternativer og supplement til lunsj. Skogsbærskyr ble en av dem. Jeg som var så opptatt av fitnessbloggere hadde lenge lest om den ”fantastiske cottage cheesen”. Jeg googlet meg opp og ned på bruksmetoder/oppskrifter samt kaloriinnhold. De første gangene minte smaken meg mer om noe som var utgått på dato, enn noe som var spiselig, men siden jeg var så desperat på å like det fortsatte jeg å plukke med meg begeret fra butikkhyllen. 5 uker skulle det gå til jeg spiste mitt første ordentlige måltid cc, og siden den dagen kan jeg ikke tenke meg et liv uten. Lomper var jeg også nysgjerrig på. Potetsmaken kunne jeg ikke fordra, så det ble en runde i ovnen. Til de var ekstra brente selvsagt. Jeg kan underskrive på at det beste jeg spiser til lunsj er ulike blandinger med cc eller stekte lomper med syltetøy/philadelphiaost. Og fordi jeg må få i meg ekstra salter koser jeg meg med saft utblandet i farris/taffel eller småposer med rischips. For så vidt kurert sukkerangsten en del også, da jeg blant annet er supersvak (og ei heller redd for å innrømme det) for New Energy-sjokoladen. Enda noen nye kryss på ”liker-listen” min.

 

Sprøtt å tenke på at jeg faktisk har tilvent meg en del nytt på 6 år. Hva blir det neste på matreisen? Kanskje ikke så mye. Nå er i grunn kostholdet bra nok ernæringsmessig. Det er bare kalorinivået som henger igjen. Derfor må jeg nok tilbake til tiden før anoreksien fratok meg livet. Ingenting er viktigere!

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg