Jeg smiler og ler, for sorgen i hjertet er ikke her. Ikke en eneste antydning til depresjon. Ikke et fnugg av negativ holdning, og ikke noe nedlatende tone eller humør. Tilværelsen er topp, og jeg kan ikke si det er noe som slår dette. Hånden på hjertet. Da snakker jeg ut i fra hvordan situasjonen er i forhold til sykdommen. Hva som er tryggest. Broren min er virkelig flink til å backe opp. Når foreldrene våre er på jobb så trår han til. Vi går tur i øsregn, skravler og spiller FIFA med ”lys og varme” på stereoen i bakgrunn – selv om det er og forblir en utholdenhetstest på hvem som sprekker først av latter… Alle måltidene er en seier for meg. Jeg klarer dem. Jeg kan kose meg og nyte maten, for det er alltid noe jeg har lyst på. Det blir sånn når jeg kan få være med å velge menyen. Jeg takler lettere å prate om mat. Jeg kan prate kalorier, energi- og fettinnhold ut i det uendelige, og jeg tåler også et spørsmål om jeg vil ha mat eller skal ha påfyll. Før kunne alt annet enn taushet før, under og etter måltider rase en hel Madelén ned til bunnen. Det kunne sperre henne totalt. Fraværende. Øynene ble speilblanke med fokus på en ting; dårlig samvittighet. Understreket tre ganger. Det kunne også bidra til sinne, protester og mye usikkerhet knyttet opp til selvskading. Det hører fortiden til. Her hjemme skal jeg satse for å overvinne anoreksien! Det er denne tilværelsen verdt. 110%.
Lekekamerater siden dag 1
Jeg fortsetter å sende tomler opp! 🙂
Det er en ting jeg tenker på.. Headeren din, og teksten på høyresiden? Kanskje har du kommet ditt at det ikke lenger handler om “et liv med anoreksi”, men heller “kampen ut av anoreksien”? Bare en tanke^^ Det vil helt klart ta tid og krefter. Men planen og ønsket er vel å bli frisk, heller enn å leve med sykdommen?
🙂
Gjør meg i alle fall veldig glad å lese at du virker så mye mer innstilt på å klare det! Det er gull verdt, og det tror jeg kan være selve koden til låsen 😉
Heia heia!