Det er lenge siden. Så innmari lenge siden. 10 år er gått. Jeg har brukt tiden til å fortrenge. Late som at det aldri hendte. Glemme følelsene og tanke rundt det hele. Bare seile videre. På min egen sjø. Jeg fortalte det aldri til noen. Jeg var skamfull. Jeg var flau. Svak på en måte. For første gang i mitt liv. Jeg hadde for mye selvsikkerhet til å legge meg langflat. Selv den dag i dag. Etter alt jeg har gjennomgått. Etter alle tårer jeg har sluppet ut. Mamma vet ingenting. Pappa vet ingenting. Vennene mine vet ingenting. Ingen vet noe – bare jeg. Det koster mye å bære på noe innvendig – i så lang tid. Hele tiden har pappa sagt at det også måtte være noe mer. Noe mer som utløste sykdommen. Og ja. Det er sant. Det var det. Og endelig. Endelig tror jeg at jeg er klar til å fortelle han hele sannheten.. Han fortjener såpass!
