Jeg lærte tidlig å erfare smerte. I ung alder var det full fart på alt som var. Jeg satt sjelden stille, og jeg lot sjelden utfordringene stå på vent. Jeg skulle utforske verden. Jeg skulle opp i det treet. Jeg skulle sykle så fort jeg kunne. Jeg skulle bruke sparkesykkelen selv om jeg ikke fikk lov. Jeg skulle ake i den bratteste bakken. Og det gav konsekvenser. Knall og fall. Skrubbsår, kutt, og arr den dag i dag. Men om jeg angrer? Nei. Jeg er glad for knærne og albuene mine ikke er plettfrie. Jeg er glad for at jeg har et nydelig HarryPotter-symbol i panna. Jeg ser tilbake på alt med et smil om munnen. Fordi jeg husker så innmari godt da jeg ramlet ned fra fjellknausen, da jeg tryna med sparkesykkelen, da jeg sklei i trappa hos bestemor og bestefar, da jeg klemte fingrene i døren på SFO. Jeg husker alt. Og det er ikke bare smerte. Det er også minner. Fine minner. Fordi jeg elsket stundene. Uansett så er jeg glad jeg lærte å erfare smerte tidlig. Jeg er glad foreldrene mine lot meg være et barn. At jeg slapp å bli polstret inn fra topp til tå eller tracket med gps. Jeg er så takknemlig for barndommen jeg hadde. Har ikke ord. 

For på den måten har jeg lært å takle fremtiden. Som en hardhaus. Fordi jeg er/var forberedt på det meste. Jeg merker sjelden om jeg kutter meg med brødkniven, eller om jeg tryner ned trappa. Like brutalt som det virker. Har flere ganger stått på jobb, laget middag eller jogget videre, blodig og fin. Fordi jeg opp gjennom har bygd opp en smerteterskel utenom det vanlige. Og den trodde jeg var holdbar i alle situasjoner. Det var inntil jeg ble syk. Inntil jeg fikk føle på virkelig smerte. Smerten ved å hate seg selv. Smerten ved å føle at man kun ser døden som eneste utvei. Smerten der selvskading hjelper som ”avlasting”. Smerten der alt føles håpløst. Den smerten var jeg overhodet ikke forberedt på, og det er umulig å forklare den godt nok til de av dere som selv ikke har vært ”der”. Som ikke har kjent på følelsen av å være konstant mislykket. Som ikke har kjent på fristelsen etter eget blod. Som ikke har planlagt sin egne begravelse, og som ikke har hatet livet så mye at man valgte å sove 20 av 24 timer. En slik uutholdelig smerte som bare gnager seg gjennom marg og bein. Som aldri tar slutt. Som ligger og gnisser mot alle kroppsdeler. En slik smerte taklet selv ikke jeg. Fordi den ble for mye. Altfor mye. Jeg vet faktisk ikke hvor lenge jeg hadde holdt ut den smerten, skal jeg være ærlig. Hva om jeg aldri hadde tatt ex phil? Hva om jeg aldri hadde begynt med jus? Hva da? Hadde jeg fremdeles lagt meg klokken 6 og stått opp klokken 22? Hadde jeg fremdeles levd på brente lomper? Hadde jeg fremdeles lagt meg i sengen, hver kveld, full av smerter? Smerter som verket i hvert eneste ledd. Jeg vet ikke. Men jeg tror ganske sikkert at jeg snudde i tide. At det er begrenset hvor lenge jeg kunne holde ut med meg selv. At jeg før eller siden ville fått en skikkelig knekk. Eller så hadde jeg bare levd i de gamle sporene, og vært fornøyd med det. Fornøyd med mitt ensidige kosthold, sovetider, ekskludering av familie og en koselig deltidsjobb. Det kan også hende. Men det var et slit det også. En daglig smerte, fordi det var en påminnelse om at jeg stod fast. Stagnerte. Jeg kom ikke videre. Nå som denne smerten er borte, er alt fint. Klomsingen min, døden og fremtidig kjærlighetssorg, skal jeg alltids takle. For det må jeg bare…

Det mest frustrerende med å være syk, var ikke det å være syk i seg selv. Det var det at alle andre hadde et ord med i laget. Ikke fordi de kommanderte meg til det eller det, men fordi de mente de visste hvordan jeg hadde det. Det var liksom ikke så ille. Man så jo ikke osteoporosen. Man så ikke at organene var tynnslitte eller at blodverdiene var fullstendig ute av kurs. Få visste at jeg daglig frøs i hjel 24/7. Fåtallet visste at det handlet om noe inni meg. De så kun utsiden. At jeg var regnbuefarget og tynn. Syltynn. Langt utenfor normalen, men det… Det var en grei sak å fikse. Det var bare å legge på seg med mat. Næringstett mat. Spise når man var sulten og stoppe når man var mett. Det var bare å spise det som ble servert, eller kjøpe det som var tilgjengelig ute. Det var bare å legge bort kjøkkenvekt, glemme kalorier og gi f i alt det sunne. For selvsagt skulle man legge seg i sengen etter endt ”arbeidsdag” uten dårlig samvittighet og angst. Det var en selvfølge. Man la seg tross alt, eller hadde tross alt ikke noen tvangstrøye på seg. I gåseøyne i alle fall. For en anorektiker er det nettopp en tvangstrøye som er definisjonen. Illusorisk sett. Det er noe som tar kontroll over kroppen. Noe man ikke kommer ut av, samme hvor hardt man prøver. Samme hvor sulten man er eller hvor fristende noe virker. Samme hvor mye man har lyst, og samme hvor mye man prøver. Det går bare ikke. Dette forsto aldri folk rundt. De skjønte ikke at noe som enkelt som mat, også kunne være så vanskelig. Og de skjønte ikke at det til syvende og sist ikke handlet om mat, men om følelser. Angst, redsel og frykt. Frykt for hva maten ville gjøre med kroppen. Angst for hvordan jeg ville takle følelsene etterpå. Redsel for det ukjente. Også var det selvhatet på toppen av det hele. At jeg i bunn og grunn ikke fortjente å ha et verdig liv, men et liv i fangenskap. Et liv i en avmagret kropp med et deprimert hode og et forvridd sinn. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I Hønefoss her forleden spiste vi tikka masala på City Fusion. Det var det jeg ville ha på menyen, fordi jeg var nysgjerrig på de indiske smakene, og fordi det ikke var noe kresenheten min kunne motsi. Pluss for null grønnsaker. Haha. Og vi fikk ris til. Hvit ris. Selv om det ikke er det beste jeg vet, så gikk det jo ned sammen med alt det andre. Madelén i høst hadde ikke smakt, og i hvert fall ikke spist opp. Tanker om hvor mye stekefett kyllingen hadde fått, hvor ”rensket den var”, hvor mye fløte det var i sausen, mm, hadde lett dominert. De tankene streifet meg ikke engang. Angst, redsel og frykt. Jeg vet ikke hva det er. Det føles unaturlig å tenke i de baner. Unaturlig  føle frykt eller få dårlig samvittighet for et måltid. Et måltid som mamma har spandert med sin lommebok. Jeg skriver ikke dette for å briefe, eller fordi jeg er stolt, for det er jeg ikke. At jeg nå kan spise hva pokker jeg vil, er ikke noe wow i mine øyne, selv om mange vil tenke det på bakgrunn av hvordan ting var. Sannheten er at jeg nå ser mat som normalt. 110 prosent. Å omtale det som seier, blir derfor noe snodig. Derfor briefer jeg heller med at jeg er kvitt min psykiske lidelse. På en måte blir da det jeg nettopp skrev, en form for stolthet, selv om jeg ikke vil si det direkte. Det handler mer om at jeg har gått denne veien, fra fryktfull til fryktløs. At jeg gir f, og gjør som jeg vil. Det er det jeg egentlig vil understreke. For selvsagt kunne jeg dratt på restaurant som syk og bedt om en tørr kylling uten tilbehør, men det er ikke et besøk på restaurant i mine øyne. Det er heller ikke noe vits å dra på restaurant om man skal angre etterpå. Ei heller om man skipper andre måltider. Jeg følte derfor at tiden var inne nå. Og bare for å ha det klart. Jeg kan telle på fingrene hvor mange ganger jeg har vært på restaurant ila mitt 25 årige liv, så det sier sitt. Når man er såpass selektiv i matveien som meg, så er det mer håpløst enn det er gøy, nettopp fordi jeg ender med å lage en helt ny rett på menyen. Slik ønsker jeg ikke gjøre det når jeg drar ut, og det er vel derfor valgmulighetene begrenser seg. Men de begrenser seg i alle fall ikke av en dum sykdom, lengre. Herregud. Jeg blir nesten flau av å tenke på hvordan jeg var, til tross for at jeg ikke kunne styre eller kontrollere adferden min. 

Jeg håper med dette at jeg kan (fortsette å) spre litt optimisme på bloggen. Vise at det nytter. Det finnes et liv etter anoreksi. Et liv med restauranter, studier, alkohol og en rekke sosiale ting. Uten at man planlegger til det fulle. Uten at man dveler ved kalorier. Uten at man blir frustrert. Uten at man lever etter klokka. Der man kun lever i nuet. Nyter øyeblikkene og ikke stresser seg gjennom dem, men heller ser tilbake på dem med et smil om munnen. Fordi det er gode stunder. Stunder man vil ta vare på. Jeg har brukt for mye tid på å forberede opplegg, løpe etter viserne og angre på den fine dagen jeg har hatt. 99% av turene jeg har vært på, med anoreksien på slep, har jeg blitt sliten. Ikke godsliten, men dausliten. Slik at jeg har hatt et behov for å hente meg inn. Det har jeg ikke lenger. Jeg kan kjøre milevis, være ute i timevis og møte på haugevis av mennesker, og enda går jeg ikke tom. Hvorfor? Fordi kroppen har det bra. Fordi jeg spiser når jeg skal, i store nok kvantum. Fordi jeg psykisk trives, og fordi jeg elsker alt livet har å by på. At jeg noensinne kunne se det som et ork, eller at jeg i det hele tatt holdt på å ende det? Galskap. Men. Heldigvis kunne den galskapen forsvares, og jeg er lykkelig over at den tid er omme. Og om jeg noensinne skal angre på noe igjen? Nei. Livet er for kort til det. 

En ting jeg synes er synd er at så fort det er tale om proteiner så er man automatisk på bodybuilderen. Hvorfor skal det være sånn? Både jeg, og også alle andre, kan innta cottage cheese, proteinbarer, proteinpulver og mat med ekstra proteiner. Det er bare fint, såfremt det ikke er enten eller, men kun en del av et naturlig kosthold. Det jeg nemlig finner skremmende, og som enda sitter i meg, er den gang jeg tok utvidede blodprøver og fikk vite at jeg hadde et faretruende lavt proteininnhold i kroppen. Så faretruende at det var med på å fremprovosere osteoporosen. Etter den dag ble jeg opptatt av ekstra proteiner – i alle mulige former. Som et tillegg. Fordi jeg er laktoseintolerant, svært kresen og har liten magesekk. Sistnevnte gjør at jeg for eksempel ikke har sjans til å å trykke i meg 200 gram kjøtt eller 3 brødskiver på rappen. For meg har derfor proteintankegangen vært redningen. Redningen for å få et mer styrket skjelett og bygge muskler nå som alt er på det normale. Litt ekstra proteiner i hverdagen, helt enkelt. Da jeg var innlagt var det motsatt. Det var ingen magre og mer proteinrike pålegg, ingen proteinbarer eller grøter tilsatt proteinpulver. Neida. Det var næringsdrikker, karbohydrater og fett all the way. De hadde nada fokus på proteiner. Jeg husker godt jeg nevnte dette med proteiner, men da fikk jeg til svar at det ikke var viktig. Det viktige var å få i meg raske karbohydrater og mye fett. Det var brød med 40% grovhet, overdrevne mengder baconost og fiskekaker som badet i smør. Det var tillegg av ”noe søtt” – hver eneste dag. Melk var ikke så farlig, for jeg kunne jo få juice eller nektar. Sukker igjen. Jeg kunne dessuten velge syltetøy fremfor ost. Sukker igjen. Skulle jeg velge skinke måtte jeg ha 4 skiver på en brødskive. Da blir en gjerne litt umotivert. Og det var ikke snakk om soyamelk med b12, d-vitamin og kalsium – for jeg hadde jo ingen reell allergi mot melkeprodukter. Kostnader og sparing i helsenorge altså. Det er bare synd. Greit at de gjør det, men ikke på slike ting. Ikke når innkjøpene samsvarer med kostlistens kalorier. Ikke på mennesker som har angst for mat og må forholde seg til det 5 måltider ala dagen. Håper det har skjedd noe der siden min tid…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men det er jo noe med at helsevesenet er livredde for at unge jenter skal bli beinskjøre når de samtidig ikke gjør noe med problemet. Det gjør meg faktisk litt redd. Jeg tror at dersom kostholdet mitt på sykehuset hadde vært mer rettet mot ekstra proteiner, så kaloriene kom i rett antall, så hadde ikke kroppen blitt så skjør på så kort tid. Men de motarbeidet meg. Ikke bare spiseforstyrrelsen. Og selvfølgelig gav jeg da opp når jeg ikke ble hørt. Når det å være kresen var å være syk. Når det å være intolerant var å være syk. Når det å ha reflux syndrom var å være syk. Orker ikke. Orket heller ikke den gang. Det var derfor valget ble næringsdrikker i 4-5 måneder. En ting var at det var vanskelig å forholde seg til tallene jeg fikk på listen hengt opp på rommet, men en annen var at jeg med maten ikke fikk i meg noe bedre næring enn næringsdrikkene. De var faktisk mer komplette med tanke på det kroppen min hadde behov for. 

Aldri legger eller knær uten blåmerker og skrubbsår… #barndomsminner

Slik ting er nå, så styrer jeg. Det har jeg gjort siden jeg ble utskrevet, og fordi noen lurer på dette omkring osteoporose og slikt, så gir jeg et lite innblikk i mine daglige rutiner. Dette er ingen oppskrift på noe som helst, men noe som fungerer for meg og min kropp. Hver dag tar jeg fast kalsium + d-vitamin. Jeg spiser alltid yoghurt skyr eller cc gjennom en dag – gjerne flere ganger. På maten bruker jeg som regel philadelphia vanlig eller light med eller uten kjøttpålegg, og i grøtene bruker jeg proteinpulver. Jeg inntar også en bar hver dag + en del soyamelk. Middagene er dessuten veldig proteinrike. En del av det ekstra sponses hjemmefra, noe jeg er supertakknemlig for. Dette er bare en brøkdel for å ha det sagt. Kort oppsummert vil jeg nok si at jeg kanskje et noe større fokus på proteiner enn folk flest, men sånn må det være. Fordi jeg gjennom 9 år har brutt ned skjelettet mitt, og fordi jeg nå merker at kroppen er sterk og at vondtene veldig sjelden kommer. Jeg knekker aldri lengre (verken når jeg går i trapper eller småtryner), og jeg kan sitte stille i timevis uten et ubehag etterpå. Jeg kan trene med stor intensitet, og jeg kan løfte tunge ting igjen (men jeg tar ikke alltid sjansen!) Det har skjedd endringer, men de skjer ikke uten byggesteinene på laget, for ”proteiner er byggesteinene i kroppen”, slik jeg lærte tidlig på barneskolen. For å få en sunn og sterk kropp. Hvorfor er det plutselig ikke så viktig dersom man skal opp i vekt? Da er det heller bedre med en potetgullpose eller et ekstra sjokoladekakestykke pr dag. Nei. Den tankegangen forsto jeg aldri, og derfor valgte jeg også å gå mine egne veier både den gang jeg la på meg, og også nå under vedlikeholdsarbeidet. Især fordi jeg trener en del, og dermed spiser en del. Jeg får i meg alt jeg skal, og mer til. Å ta igjen det forbrente er viktig for meg. I motsetning til før. Dermed opprettholder jeg muskelmasse og går heller ikke ned i vekt. Ikke at jeg veier meg, men man ser jo forandringene. Det har dessuten blitt en rekke langturer (Stavern kyststi, Verdens Ende kyststi, Bjerkøya rundt, Husøy rundt, Horten-Åsgårdstrand, mm) med mamma i Juni-Juli, og flere skal det bli! Mer aktiv sommer enn dette skal man helt klart lete lenge etter. Jeg nyyyter den!

Og en liten belønning – lite proteinrik, men god.

Når solen steker blir det kjole og joggesko. Funker fint!

Enda en belønning – glad i saftis! Når jeg ser dette bildet så ser jeg virkelig verdien i å bygge kropp, sånn seriøst. Men det har tatt, og det tar tid. Først var det kiloene, og nå er det fordelingen av disse. Forme den kropp jeg vil ha. Jeg tar ting i mitt tempo, og det er helt ok! Fordi jeg vet så innmari godt hva jeg har jobbet meg opp fra. Om jeg angrer? Tanken har ikke streifet meg en gang. Jeg har prøvd å lete etter ”den dårlige samvittigheten” flere ganger, men jeg finner den ikke. Samme hvor lite jeg har trent eller hvor mye uregnede kalorier jeg har stappet i meg. Jeg lever på denne godfølelsen visst nok. 

Vi reiste hjemmefra rundt klokken 10:15 og derfra var det strake veien via E18 og Ring 3 mot Ullevål. Grunnen? 1. Jeg liker bedre å kjøre bil enn tog og buss og 2. Vi hadde lyst til å oppleve Oslo i finværet. Beklager på forhånd til alle som muligens trodde at jeg hadde havnet på kjøret igjen. Den var litt slem. Uansett: Noe innleggelse kommer aldri til å skje for mitt vedkommende. Det er jeg 110% sikker på. Denne jenta er alt annet enn anorektisk, og i går gikk det i ”offentig spising” av både Pascal marshmallows (ikke sukkerfri) med pasjonsfrukt, pinneis med mango, ”bananpotetgull” og subway med skinke – for å nevne noe. Jeg har ikke tellingen, og ikke har jeg tenkt til å dra frem kalkulatoren heller. Bryr meg null og niks. Og hvorfor jeg skriver ”noe” er fordi jeg ikke poster daglige inntak som noen oppskrift til de som evnt lar seg inspirere. Kropp, forbrenning og inntak er så individuelt, og sammenligning er det dummeste vi mennesker tyr til. Men nok om det. Jeg gidder ikke bable så mye mat her på bloggen akkurat, nettopp fordi angsten er borte, og dermed også utfordringene foruten kresenheten. Det gjør at mat ikke lenger er seier, men bare noe normalt. Normale kalorier. Godt for min kropp. Og veldig godt for mamma. Kan ikke huske sist vi spiste noe som var kjøpt ute, samtidig. Det er litt for ille. Glad de dagene er over.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi hadde planlagt turen bra, og alt ble som vi tenkte. Muligens bedre. En tur med litt av alt. Shopping var ikke avgjørende, men det måtte nesten bli et par belønninger nå som jeg ikke lenger drukner i xs’en. Klær var for meg i flere år et hat. Vel. Uansett. Hele målet med turen var at mamma skulle få teste en av de fancy kakene og makronene på Pascal, og det fikk hun jaggu meg gjort. Var heldig med trafikken til Oslo, og kom fram 11:33. Da var det bare å finne en ledig plass hvor jeg kunne rygge inn, betale ved en automat og deretter ta fatt på vandringen til Pascal på St. Hanshaugen. Det ble en innholdsrik tur der jeg for første gang så hvor fin by Oslo egentlig er, samt alle disse stedene som han fyren i Boligjakten nevner hele tiden. Haha. Det er tydelig at Oslo er ganske mye mer enn turistfylte Karl Johan og Ullevål Hageby. Vi ble vel på Pascal i hele 2 1/2 time før vi tuslet vi tuslet videre mot Karl Johan, Aker Brygge og Tjuvholmen. Frøken stedsans finner alltid frem. Trikken tok vi hjem på kvelden fra Oslo S, for da hadde vi tross alt gått over 1,2 mil (++) totalt fordelt på 9 1/2 time. Så ja. Det var godt å hvile føttene noe. Men om jeg var sliten? Godsliten. Ikke noe mer. Det blir jeg sjelden. Hadde heller ingen vondter eller problermer med leddene, slik jeg ofte fikk da jeg var undervektig. Derfor tok jeg med mamma på en real kjøretur i Oslo etterpå. Kanskje mest for egen nysgjerrighet, men også fordi det er hyggelig. Jeg bare elsker å kjøre på måfa i byer. Helst storbyer, og gjerne i sentrum, men det er også særs gøy med smågater. Det var min favoritt da jeg øvelseskjørte i blant annet Asker, Lillestrøm, Skien, mm. Jeg har også øvelseskjørt mye i Oslo, men da i sentrum, og ikke i omegn – slik som i dag. Når jeg tenker på det, så er det utrolig at foreldrene mine lot meg kjøre alle disse stedene der de selv ikke var lommekjent, og knapt hadde hørt om. Kanskje er det forklaringen på hvorfor jeg er så vågal med Aleks, og lar han lede vei når vi er på tur.

Det måtte nesten bli et lite besøk bortom bygget til RASP – mitt gamle ”bosted” i Oslo. Skal innrømme at det gir meg blandende følelser, men klumpen i halsen er borte. Ikke-eksisterende. Fordi jeg vet at det er fortid. Jeg skal aldri tilbake. Det tok lang tid for meg å forstå. Flere år faktisk. Etter Mai 2011 drømte jeg daglig om at jeg måtte tilbake i fengselet (Sorry – fengsel er mer frihet!) Tilbake til vektkontroller med sonde, næringsdrikker og belteseng. Der folk snakket til meg og ikke med meg. Der jeg ble ignorert, men likevel kontrollert. Der jeg aldri trodde livet ville bli et liv igjen. Ja, det var et mareritt. Det er den beste beskrivelsen. Derfor er det på en måte en lettelse å kjøre bort til bygget igjen. Se hva jeg har jobbet meg opp fra. Se hvor langt jeg har kommet, og hva jeg har mestret. 

Apropo det. Da vi var i Oslo fikk vi ordnet Vervenbilletter til neste år, og ikke nok med det: resultatet på eksamen i ex fac var plutselig tilgjengelig. Jeg hadde et håp, og kanskje en noe urealistisk forventning, men samtidig var jeg redd også. Redd for å bli skuffet, nettopp fordi godfølelsen kan lure. Problemet er at jeg blir lett skuffet. Altfor lett. Denne gangen var det ikke tilfellet. Ingen lurerier. Jeg fikk det jeg trodde. Om jeg er glad? Vel. Det er nettopp det. Jeg vet ikke helt. Jeg er ikke overrasket, fordi jeg hadde sånn på følelsen at jeg hadde prestert 110. Satt liksom med ex phil notater parallelt under lesingen. Jeg skjønte dessuten ikke hva jeg eventuelt kunne gjort annerledes. Samtidig er det digg å gjennomføre skoleåret med karakterer jeg er stolt av også. Og jo, det er en mestring. Mestring det var umulig å oppnå den gang i 2010-2011, og det er det jeg må minne meg selv på. Kjenne litt på hva jeg faktisk greier, fremfor at jeg bare skal prestere og prestere. Da glemmer jeg litt disse følelsene, og de er jo så viktige. 

Det gikk akkurat opp for meg at jeg aldri har vært feit. Nå forstår jeg faktisk at helsesøster mente jeg var litt tynnere enn normalen, selv før jeg fikk anoreksi. Nå forstår jeg hva hun mente med at min BMI var under normalen. Jeg ser det. For første gang. Ja, jeg hadde lår. Jeg hadde også rumpe. Jeg hadde også valpefett. Men det er ikke den størrelsen anoreksien sa. Overhodet ikke. Tvert i mot så liker jeg den jenta jeg ser. Jeg synes hun er kjempefin. Tenke seg til at jeg trengte et helt liv på å innse det. Tårene som renner nedover nå stopper ikke. Jeg er rørt. Jo mer jeg ser på bildene, jo mer glad blir jeg i den person jeg ser. Jeg tror dette er noe av det sykeste jeg har vært med på. At alt bare plutselig har snudd. Fra hat til aksept. Uten å bli for selvgod her. Det er ikke poenget. Men med 9 års selvhat og attpåtil selvskading og selvmordsforsøk, så klarer jeg ikke annet. Ikke nå. Det var på en måte dette som manglet. Den siste brikken for at jeg kan leve 110% med meg selv.

Bildene jeg nå blar gjennom er bilder som lenge har vært usett. Skjult for familien i en gruppe lagt innunder næringsøkonomi. Jeg har ikke taklet å se på dem, da hatet har vært for sterkt. Men det er en tilfeldighet at jeg i dag roter i dem, og det er fordi jeg leter fram til festen med ungdomsskolegjengen. Og bare så det er sagt. Det å publisere bilder av beina mine er så mot hva jeg føler meg komfortabel med. Men jeg gjør det. For å vise at sykdommens tid endte i fjor. For å vise at ingenting lenger kan påvirke eller knekke meg. For å svare flere av dere på etterspørselen etter gamle bilder. Her har dere 2006-2009. Bilder jeg tidligere har hatet. Jeg brukte å se på disse bildene for å besvare mitt eget spørsmål om hvorfor jeg aldri hadde hatt en kjæreste. Jeg var jo for stygg og feit, og da var det liksom greit. Da godtok jeg å være den single jenta som kun var venn med guttene. Da godtok jeg å ødelegge henne og sulte henne ned til hun nesten døde. 

Skulle noen på disse bildene kalle meg feit eller mene at jeg hadde ”litt lår” så er det intet jeg bryr meg om. Det er sånn som kommer med puberteten og er kvinnelig, så det så. Det eneste jeg bryr meg om, er at jeg er denne jenta igjen, bare i en forbedret versjon. 

Hvorfor så jeg deg ikke? 

Jeg ser det hun gjør, og jeg vet at det er feil. Så feil, så galskap, så idiotisk og så ekstremt vanvittig. Faktisk har jeg ikke ord. Men kan jeg si det? Kan jeg gripe inn? Kan jeg fortelle at de totusen hun nå bruker på godteri ikke er verdt 3 timer med oppkast? Kan jeg fortelle at de to timer hun bruker på å lese varedeklarasjoner ikke er verdt tiden? Kan jeg det? Nei. Fordi dette til syvende og sist gjør større skade enn det er positivt. Fordi jeg har vært der selv. Jeg var en gang jenta som ingen fikk bry seg med. Med spiseforstyrrelser; ortoreksi, anoreksi som jeg hadde, pluss bulimi som også regjerer, så er den syke opptatt av kontroll. Den kan ikke fratas samme hva. Det nytter ikke at en vilt fremmed forteller hva en skal gjøre når en selv ikke er villig. Det nytter ikke at jeg sier fra til den stakkarslige jenta når det ødelegger dagen hennes, eller gjør at hun flyr inn i en ny butikk. Det er trist, det er vondt, og det smerter. Alt jeg vil er å gå bort, si at jeg bryr meg og fortelle at et liv utenfor murene er verdt det. At pengene og tiden bør investeres annerledes. Men jeg kan ikke. Fordi det ikke er min business. 

Mange mener jeg har et ansvar. Noen trekker dette ansvaret dithen at jeg alene skal fjerne alle former for spiseforstyrrelser som pågår ute i samfunnet. Det kan jeg ikke, og det vil jeg ikke. Det er ikke min sak. Skal jeg gripe inn, så må jeg ha tillatelse. Noen må komme til meg og si at de vil høre på det jeg har å si. Uten en baktanke om at jeg skal oppgi en oppskrift eller min laveste vekt. Når de ikke gjør det. Vel. Først da kan jeg hjelpe. Først da vil jeg hjelpe. Men ikke før. Ikke når jeg ser en person som åpenbart må dyrke sine ”syke” sider. Jeg er bare en person. En person i en verden befolket av milliarder. Min stemme veier lite, men det til tross så bruker jeg den for det den er verdt. Når jeg får desperate mailer, så svarer jeg. Så godt jeg kan. Jeg bruker av min fritid fordi jeg vil. Mailer der folk vil ha meg med på sin proana besvarer jeg kort: ”Beklager. Dette kan jeg ikke hjelpe deg med, men jeg håper du kommer i kontakt med noen som kan få deg på rett vei. Hilsen Madelén”. Det er ikke hensynsløst. Skal jeg hjelpe, så er forutsetningen at vedkommende vil bli frisk. Vil, som i vilje. Ikke vil som i: ”Ja, jeg kan bli frisk, men jeg skal ikke opp i vekt”. Den tankegangen levde jeg på, og den fungerte særdeles dårlig. Heldigvis innså jeg det før det var for sent. Det trenger ikke å bety tjukk. Selv er jeg fremdeles tynn, men sånn tynn som min kropp tåler. Ikke sykelig. Det er ikke noe særlig forskjell på min kropp nå og den jeg hadde før sykdommen. Jeg har høy forbrenning, gode gener, spiser sunt og trener mye (fordi jeg elsker det!). Det er alt. Om BMI sier undervektig eller normalvektig bryr meg null. Det er bare noe tull helsepersonell opererer med, og det er sikkert greit når man virkelig trenger fett på kroppen, men ikke ellers. Fordi det handler om den kropp man ser, og ikke den man kan vekte. Jeg kjenner folk som er normalvektige, men som ifg BMI er overvektige, og jeg kjenner folk som er sykelig tynne, men normalvektige på BMI. Det er ikke noe fasit på kropper. Jeg hater at samfunnet skal tro det.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg må forresten le litt av en historie jeg hadde på butikken her forleden. Med anoreksi kjøpte jeg sukkerfri brus, og uten anoreksi kjøper jeg sukkerfri brus. Jeg har venner som er friske som kjøper sukkerfri brus, og det er en slager på jobben. Altså. Ingenting sykt ved det. Men jeg er opptatt av e-stoffer og den slags. Her om dagen så jeg Grans hadde kommet med en ny champagne så jeg snudde flasken, fordi jeg var nysgjerrig på hva den ”egentlig” inneholdt. En eldre herremann kom bort: ”Jaså, leser du på kaloriene du da?” Da var frøkna rask, og helt uten hemninger: ”Nei, du. Det er det siste jeg gjør etter 9 år med anoreksi. Men jeg er nysgjerrig på nye varer, og jeg er fremdeles opptatt av det jeg får i meg, sånn uten at det er en kalkulator som konstant står på”. Det kan like gjerne være lett som fullfett. Jeg bryr meg ikke, men velger etter smak. Eksempelvis er cottage cheese mager bedre på smak enn original, og sist jeg sjekket (for moro) så var forskjellen 20 kalorier på 100 g, så hva gjør vel det? Og jeg digger taffelosten til Tine feks. Den er full av fett. Altså handler det om balanse i livet mitt, og det gjør det også hos alle andre friske folk. Uansett hva man velger. Men tilbake til denne mannen. Han unnskyldte seg straks, og vi hadde faktisk en koselig prat på intet mindre enn 45 minutter. Etter jobb på 9 timer. Jeg har en greie med å tilnærme meg mennesker kan man si, og for meg er det godt å prate litt nå som jeg ikke har familie og venner i umiddelbar nærhet. Det jeg imidlertid er litt skeptisk til er det at fremmede kommer med slike bemerkninger. Det er litt de situasjonene jeg nevnte over. Er det ok å gripe inn? Hadde jeg vært syk, så tror jeg at denne mannen hadde fått en rasende Madelén i retur, og trolig en Madelén som hadde gått tomhendt ut av butikken full av tårer og skam. Poenget mitt er derfor at vi må være forsiktige. Ja, vi skal bry oss, men vi kan ikke overgå det en spiseforstyrret ser som sin uavhengighet, selvstendighet og råderett. Det er faktisk ikke opp til oss, men til den spiseforstyrrede selv med støtte og hjelp fra andre kanter. 

Så når dere spør om dere (pårørende, utenforstående, mm) bør bry dere, så nevner jeg ordet varsomhet. Vi må være forsiktige når vi trår frem. Dette er sårbare mennesker. Mennesker som helst vil kjøre sitt eget løp. Så når enkelte mener jeg bør bry meg langt utover det som er naturlig, vil jeg si: Jeg er selv bare et menneske. Dog ikke et særlig sårbart lengre. Jeg kan ikke redde verden. Men jeg kan gjøre den litt bedre for noen. Det vil si de som er klare for det. Det er mitt ærlige svar, og kun da kan jeg gripe inn. Dette sier hvor vanskelig denne tematikken er….

Jeg har mange ganger fått det inntrykk av at folk ser anoreksi som noe glamorøst, som noe som tiltrekker oppmerksomhet og som viser selvbeherskelse. Mye mulig det, men er det noe mer? Nei. Det er ikke det. For øvrig er ikke anoreksi særlig glamorøst heller, og den oppmerksomhet man tiltrekkes er negativ. Den går på at folk synes synd på deg. Den går på at folk er interesserte i din vekt. Den går på at du skiller deg ut, på en uheldig måte. Den kontroll du tilsynelatende tenker at du har, er kun en kontroll som ødelegger deg. Mye mulig du er tynn, men til hvilken nytte. Er det gøy med dunhår på kroppen? Er det gøy med en blanding av oransje og blå hud? Er det gøy å fryse når det er 25 pluss på sommerstid? Er det gøy med organer som kan svikte? Er det verdt å utsette skjelettet, som skal holde i mange tiår? Er det gøy å dra til legen 10 ganger så mye som alle andre? Er det fint å bli permittert eller få begrensninger på det daglige? Er det gøy å gå rundt med en kalkulator i hodet? Er det befriende å gråte seg i søvn fordi man tenker på dagens inntak og ”manglende trening”? Er det et mål å passe inn i bukser som er under 23 i tommer og beregnet på små kids? Er det kult å brekke et ribbein når du går på en dør? Er det verdt å bruke mer tid på sykdom enn venner? Er det verdt å droppe kjærligheten? Er det greit å stenge ute familien? Er det gøy når alle bekymrer seg? Er det populært å leve på NAV? 

Dersom dere kan svare JA på et eller flere av disse spørsmålene (forhåpentligvis alle) så har dere svaret: Det finnes intet fordelaktig med anoreksi! Den går både på det kroppslige (mentalt og fysisk), men også på det sosiale. Den griper inn overalt der den kan. Heldigvis kan mye bedres, men ikke alt. Det som imidlertid kan sies er at det er en fordel å bli frisk fra en anoreksi. Opplevelsen medfører en rekke erfaringer som til syvende og sist kun bugner ut i en enorm styrke. Jeg har alltid vært sterk, men etter dette her, så er det som om jeg har fått en slags ekstra superkraft (uten at jeg blir for høy på meg selv) Selvbildet mitt har ikke endret seg særlig (er fortsatt skeptisk til meg selv), men i motsetning til tidligere så har jeg lært å godta det. Det gjør at jeg kan leve med at jeg ikke er 180. Jeg kan leve med at ørene mine står mer ut enn ønskelig. Jeg kan leve med at jeg har en hoppbakkenese. Jeg kan også leve med at jeg har bollekinn. Det er bare sånn jeg er. Jeg tror ingen er 110% fornøyd med alt ved seg selv, og slik skal det bare være. Hardt og brutalt, men sant. Prosessen med å elske seg selv er jo en fin ting. Men, jeg personlig tror det må noen år til. Jo mer mestring og viktige mennesker en møter på veien, jo mer vil en sette pris på seg selv. Men inntil da: null stress.

Dette var like før jeg fikk diagnosen i 2010. Du ser ikke at jeg er syk, men skinnet bedrar. På denne tiden trente jeg intet mindre enn 28 timer i uken – på tvang. Jeg hadde synlige blodårer, og noen lår som lignet en fitnessutøver sine…. Allikevel er det et bilde jeg liker. Jeg sitter på fanget til broren min, og man kan se at han har et godt grep om meg – slik han alltid har hatt. 

Det er ikke noe stor sak lenger hvorvidt det er snakk om lammelår eller kylling, hvorvidt det er snakk om juice eller vann, hvorvidt det er snakk om fullfett eller mager kremost, hvorvidt det er snakk om smaking underveis eller fullstendig porsjonskontroll etterpå. Kaloriene, fettet, karbohydratene – det betyr ingenting lenger. Så lenge det er mat jeg LIKER. Jo lengre tid jeg har vært frisk, jo mer fjernt, tåpelig og idiotisk blir den tankegangen om telling og kontroll for meg. Her om dagen skulle jeg stå med vekta for å veie boller, og jeg tenkte bare: hva driver jeg med nå? Det føltes helt feil, selv om det ikke var det, for boller må jo få lik steketid. Og nei. Jeg spiste ikke boller, men det er en historie om IBS, glutenintoleranse og dobesøk som jeg ikke går mer inn på da det lettere fremstår som en dum unnskyldning enn en saklig grunn. Og ja. Jeg hadde et påskeegg med sukkerfritt og proteinrikt som anorektikeren også hadde, men det var i tillegg til alt jeg spiste. Ikke som en erstatning. Fordi jeg kun liker og (magen) tåler to ting: New Energy, popcorn og gelé. Jeg droppet ikke et eple for å spise en pakke lacerol, som i fjor. Jeg tok fremdeles den mat jeg skulle ha, og også litt til. Litt ekstra kremost på skiva er bare fint. Litt spekeskinke til å maule er nydelig. En smak her og en smak der. For resten av familien er det en annen verden hjemme. Som natt og dag. At jeg kan kokkelere en ny gryte med kylling og søtpotet som bader i kokosmelk eller et lammelår (som de hadde kjøpt inn før jeg kom) gnidd inn i olje oppi stekepose med juice og hvitvin. Ja, jeg fikk den jobben i går. Ikke fordi jeg må ha kontroll, men fordi mamma mente jeg fikk det til. Hun kunne like gjerne gjort det. Faktisk var det bare en fryd å stå der med låret etter pappa hadde beinet det ut, og jeg har på ingen måte angst for blodårer, slintrer og fett. Den tanken om flyvende kalorier har for lengst forlatt panneskallen min. Det skal også sies at jeg aldri har smakt lammelår før, kun lammestek én gang, og det likte jeg ikke ettersom mamma eksperimenterte seg fram med honning og sitrusfrukter. Ergo var forventningene lave, men det betød ikke at jeg skulle gi meg etter første bit. Resten er en solskinnshistorie familien inklusive meg selv, sent vil glemme.

Nok matprat. Påsken har vært helt nydelig. Pappa hadde kjøpt et nytt skrivebord til meg så jeg har virkelig fått utnyttet (litt av) tiden til lesing mens de andre gjorde sitt. Ikke like mye som i Hønefoss, men en del. Nok til at jeg føler jeg har kontrollen og kan gjøre mitt beste på eksamen. Ellers har vi spilt mye spill, øvelseskjørt litt, gått fine turer, vært på besøk, ordnet påskeegg, bakt boller, handlet inn en del mat (spons spons – me like!) og generelt hatt det altfor bra. Men hverdagen venter, og jeg er glad for det. Å leve i en rosa boble er fint for en periode. Nå er jeg superklar og gira på skole i morgen, og derfra venter siste innspurt av første år på jusen. Et år som har gått fort. Hva skjedde? Ellers kom jeg hit for en stund siden. Supersjåføren Aleks kjørte meg, og fikk samtidig gjort klar sykkelen min for sesongen. Gleder meg til å tråkke litt igjen. Bagen er delvis pakket ut og en mil tilbakelagt. Årets første joggetur. Det er helt nydelig ute nå så det gjelder å gripe alle de solstrålene en kan. Har lest litt, men vurderer ta fatt på kofferten også. Er litt deprimerende å se den ligge der uåpnet med alle klærne. Ironisk ment. Noen har nemlig en tendens til å vente noen dager…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette er bare 1/3 av alt jeg fikk. Snill mamma <3

Noen ganger er det bare umulig å slå storesøster…

Er det en ting jeg aldri har tatt meg nær av så er det når mennesker har ment jeg ser godt ut, enten det var da jeg veide null og niks, var på vei opp i vekt, eller nå. Tvert om har denne typen ”komplimenter” alltid vært positivt for meg uavhengig av om vedkommende faktisk har ment det, eller har sagt det for å vippe meg av pinnen (en mistanke jeg ikke har bedrevet) Nettopp fordi denne kampen for meg har handlet om mestring, og denne mestringen har jeg underveis opparbeidet med bekreftelser fra folk rundt meg. Uavhengig av vekten på tidspunktet. Jeg har trengt bekreftelse på at kampen ikke er forgjeves, og at en frisk kropp må til. Hvorfor det er en uting å si dette til en anorektiker, har jeg aldri forstått – men jeg antar at det har med individualitet å gjøre. Jeg vil tørre å påstå at jeg, positivt sett, alltid har vært en annen person enn ”de fleste anorektikere”. Ikke sånn typisk syk. Noe jeg ofte har fått høre: ”Hæ? Har du anoreksi?” En setning folk gjerne sa til personen som veide like mye som et barneskolebarn. Selv til tross for at jeg har vært døden nær, bokstavelig talt, med det eneste ønsket om å være tynn, så nådde jeg aldri et punkt der komplimenter påvirket meg negativt. Aldri. Kanskje har det noe med tidligere å gjøre. At jeg gjennom 25 år aldri har fått negative komplimenter på kropp eller utseendet (sånn utenom at jeg var penere med anoreksi) – at jeg derfor har et såpass ok forhold til det, og derfor er hardhudet samme hva? Jeg vet ikke. For samtidig har jeg også slitt med å ta fine komplimenter til meg, ved at jeg har vært litt nevermind – ikke trodd på dem, og latt som jeg ikke hørte. I dag er situasjonen annerledes, fordi jeg er annerledes. Kall meg hva du vil. Enten så blir jeg lykkelig og glad, eller så bryr jeg meg ikke (sistnevnte om noen skulle komme med kritikk på mitt ytre – hva har det å si?)

Jeg virkelig digger når folk sier at jeg ser godt ut, bra ut, sunnere ut, at de ser jeg er frisk – ja, hva enn folk måtte lire av seg. Jeg digger det, fordi det viser at det ikke bare er en dum fantasi jeg sitter inne med. Dette har skjedd på ordentlig. Ja, det innebar mer fett på kroppen, en rumpe med polstring og en rekke av ”ulemper”. På den annen side har det gitt meg alt. Det har gitt meg en tro på livet, fordi jeg har fremtiden i sikte og er i gang med advokatdrømmen. Jeg får trene som jeg vil og bygge markerte muskler. Jeg får spise som jeg vil. Jeg får reise dit jeg vil. Jeg kan dra til legen når det passer meg – og det er ikke ofte. Jeg har rett og slett selvbestemmelsesrett i livet mitt. Livet som hver dag formes til noe jeg før bare kunne drømt om – og det er det jeg digger. Mer enn noe annet. Og de dagene jeg føler at kroppen er tung. Ja, de forekommer. Men de er sjeldne. Og de koster egentlig ingenting. Jeg spiser som jeg skal, trener ikke noe mer, og er ikke i selvskademodus. Kanskje går det med et par tårer, men så fort jeg blir påminnet den virkelighet jeg lever i, så er alt fint. Det er derfor jeg ikke lar meg påvirke av ordene. De har ikke makt på meg. De har aldri hatt det, og vil aldri få det. Noen kaller det styrke – jeg kaller det overlevelsesinstinkt. Snakkes!!!I morgen bærer det hjemover for påskeferie…. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foto: candomedia.no – artellierverkstedet 2 juledag.

Jeg har lett for å bli litt revet med, og ofte følelsesmessig involvert. Er det noe jeg ikke takler, så er det urettferdighet. Jeg taklet det ikke før jeg ble syk, og jeg takler det i hvert fall ikke nå. Mye har med hva jeg selv har opplevd, og i den anledning kommer det en liten historie. Et par måneder før jeg ble tvangsinnlagt måtte pappa ta tak og nærmest presse BUPA til å søke RASP, Modum eller CAPIO. De var motvillige, og mente jeg bare skulle gå der ”for å se hva som skjer”. Jeg vet godt at de visste hva utfallet kom til å bli, men de greide rett og slett ikke å svelge stoltheten da pappa kom med et forslag som burde vært fremmet. Istedenfor så de ned på foreldrene mine, og aller mest ned på meg. Vi ble bare enda mer rådville i en situasjon som få av oss hadde kjennskap til. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Vi kjempet ikke en kamp for å få meg frisk, men vi kjempet en kamp mot systemene. Om å bli tatt på alvor. Jeg skal ikke dra dette videre, for hele greia er rett og slett en så stor katastrofe at jeg kunne skrevet en bok om det. Og den muligheten har jeg frasagt meg to ganger. Uansett. Jeg ble som de aller fleste vet tvangsinnlagt på Post 3, og det var under dette oppholdet at innleggelse på RASP ble godkjent. Post 3 var bare en 3 måneders mellomstasjon. Totalt tok det 5-6 måneder i ventekø. 5-6 måneder! For en person som er døende og avhengig av hjelp. Riktig hjelp. På Post 3 var det pleiere som knapt hadde hørt om anoreksi, og det var pasienter som var ute av stand til å fungere. Fra 50 år og oppover. Jeg var konstant redd og urolig. På RASP var det pleiere som hadde kompetanse om spiseforstyrrelser, og det var jenter som slet med samme problemet. Klart jeg ville dit fort som fy når jeg allikevel måtte innlegges. Nå vet de fleste at også dette var en traumatisk tid for meg, men det hadde nok vært annerledes om jeg hadde startet opp på RASP. Det er jeg bombesikker på. Eller barneavdelingen som var for de UNDER 18 år, og som lå 20 m unna Post 3. 

Problemet med helsenorge er at de lar folk bli dårligere enn de trenger. Istedenfor å gi meg en plass på RASP da jeg hadde hodet delvis på plass, forvandlet jeg meg selv til noe ugjenkjennelig. Jeg fikk beskjed om at det stod på tid hvorvidt jeg overlevde, og jeg ble kastet inn på psykiatrisk i full desperasjon. Jeg kunne jo ikke vente i 5-6 måneder. Av den grunn at jeg hadde rukket å bli for ”syk”, og jeg ble sykere for hvert minutt som gikk. Og hvorfor det var så lang ventetid? Få sengeplasser. Jenter såpass syke at de måtte være der lenger enn antatt. Og hvorfor blir folk så syke? Jo, fordi de ikke ble tatt på alvor da de skulle blitt det – noe som har medført at de har fått kjøre seg ned. Nesten til bunn. Fra bunn tar det tid å bygge seg opp. Det vet jeg alt om. Min opplevelse er riktig nok noen år gammel, men bedre blir det ikke. Det er ikke akkurat slik at færre blir rammet. 40 prosent økning var det på psykiske lidelser i følge tall fra NTB pr Januar 18. Det er mye. Det verste er at vi ikke har nok kapasitet til å behandle alle tilfellene, og køene øker i takt med underkompetansen. Norge forstår ikke at det må flere og mer tilspissede behandlingstilbud inn i bildet, og det er hele tiden en tankegang basert på der-og-da fremfor veien-videre. Hvorfor skal det snakkes om at vi vil forhindre tilfeller av psykiske lidelser når vi står på stedet hvil? Når vi ikke setter i verk tiltak? Og da snakker jeg ikke bare om nødvendige, men tiltak som tar sikte på forbedring og vedlikehold med mennesket i fokus. Jeg blir bare helt matt av å tenke på at flere skal opplevde det jeg opplevde. Det er virkelig ikke greit!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det finnes de som er motiverte for behandling, selv om det er tøft. Hva slags signal sender det ut til denne personen? Du er ikke viktig nok for samfunnet? Du må klare deg på egen hånd? Gjør dette personen noe motivert til å bli frisk? I don’t think so.