Påsken da hun spiste på ekte!

Det er ikke noe stor sak lenger hvorvidt det er snakk om lammelår eller kylling, hvorvidt det er snakk om juice eller vann, hvorvidt det er snakk om fullfett eller mager kremost, hvorvidt det er snakk om smaking underveis eller fullstendig porsjonskontroll etterpå. Kaloriene, fettet, karbohydratene – det betyr ingenting lenger. Så lenge det er mat jeg LIKER. Jo lengre tid jeg har vært frisk, jo mer fjernt, tåpelig og idiotisk blir den tankegangen om telling og kontroll for meg. Her om dagen skulle jeg stå med vekta for å veie boller, og jeg tenkte bare: hva driver jeg med nå? Det føltes helt feil, selv om det ikke var det, for boller må jo få lik steketid. Og nei. Jeg spiste ikke boller, men det er en historie om IBS, glutenintoleranse og dobesøk som jeg ikke går mer inn på da det lettere fremstår som en dum unnskyldning enn en saklig grunn. Og ja. Jeg hadde et påskeegg med sukkerfritt og proteinrikt som anorektikeren også hadde, men det var i tillegg til alt jeg spiste. Ikke som en erstatning. Fordi jeg kun liker og (magen) tåler to ting: New Energy, popcorn og gelé. Jeg droppet ikke et eple for å spise en pakke lacerol, som i fjor. Jeg tok fremdeles den mat jeg skulle ha, og også litt til. Litt ekstra kremost på skiva er bare fint. Litt spekeskinke til å maule er nydelig. En smak her og en smak der. For resten av familien er det en annen verden hjemme. Som natt og dag. At jeg kan kokkelere en ny gryte med kylling og søtpotet som bader i kokosmelk eller et lammelår (som de hadde kjøpt inn før jeg kom) gnidd inn i olje oppi stekepose med juice og hvitvin. Ja, jeg fikk den jobben i går. Ikke fordi jeg må ha kontroll, men fordi mamma mente jeg fikk det til. Hun kunne like gjerne gjort det. Faktisk var det bare en fryd å stå der med låret etter pappa hadde beinet det ut, og jeg har på ingen måte angst for blodårer, slintrer og fett. Den tanken om flyvende kalorier har for lengst forlatt panneskallen min. Det skal også sies at jeg aldri har smakt lammelår før, kun lammestek én gang, og det likte jeg ikke ettersom mamma eksperimenterte seg fram med honning og sitrusfrukter. Ergo var forventningene lave, men det betød ikke at jeg skulle gi meg etter første bit. Resten er en solskinnshistorie familien inklusive meg selv, sent vil glemme.

 

Nok matprat. Påsken har vært helt nydelig. Pappa hadde kjøpt et nytt skrivebord til meg så jeg har virkelig fått utnyttet (litt av) tiden til lesing mens de andre gjorde sitt. Ikke like mye som i Hønefoss, men en del. Nok til at jeg føler jeg har kontrollen og kan gjøre mitt beste på eksamen. Ellers har vi spilt mye spill, øvelseskjørt litt, gått fine turer, vært på besøk, ordnet påskeegg, bakt boller, handlet inn en del mat (spons spons – me like!) og generelt hatt det altfor bra. Men hverdagen venter, og jeg er glad for det. Å leve i en rosa boble er fint for en periode. Nå er jeg superklar og gira på skole i morgen, og derfra venter siste innspurt av første år på jusen. Et år som har gått fort. Hva skjedde? Ellers kom jeg hit for en stund siden. Supersjåføren Aleks kjørte meg, og fikk samtidig gjort klar sykkelen min for sesongen. Gleder meg til å tråkke litt igjen. Bagen er delvis pakket ut og en mil tilbakelagt. Årets første joggetur. Det er helt nydelig ute nå så det gjelder å gripe alle de solstrålene en kan. Har lest litt, men vurderer ta fatt på kofferten også. Er litt deprimerende å se den ligge der uåpnet med alle klærne. Ironisk ment. Noen har nemlig en tendens til å vente noen dager…

Dette er bare 1/3 av alt jeg fikk. Snill mamma <3

 

Noen ganger er det bare umulig å slå storesøster…

 

 

 

Så godt du ser ut

Er det en ting jeg aldri har tatt meg nær av så er det når mennesker har ment jeg ser godt ut, enten det var da jeg veide null og niks, var på vei opp i vekt, eller nå. Tvert om har denne typen ”komplimenter” alltid vært positivt for meg uavhengig av om vedkommende faktisk har ment det, eller har sagt det for å vippe meg av pinnen (en mistanke jeg ikke har bedrevet) Nettopp fordi denne kampen for meg har handlet om mestring, og denne mestringen har jeg underveis opparbeidet med bekreftelser fra folk rundt meg. Uavhengig av vekten på tidspunktet. Jeg har trengt bekreftelse på at kampen ikke er forgjeves, og at en frisk kropp må til. Hvorfor det er en uting å si dette til en anorektiker, har jeg aldri forstått – men jeg antar at det har med individualitet å gjøre. Jeg vil tørre å påstå at jeg, positivt sett, alltid har vært en annen person enn ”de fleste anorektikere”. Ikke sånn typisk syk. Noe jeg ofte har fått høre: ”Hæ? Har du anoreksi?” En setning folk gjerne sa til personen som veide like mye som et barneskolebarn. Selv til tross for at jeg har vært døden nær, bokstavelig talt, med det eneste ønsket om å være tynn, så nådde jeg aldri et punkt der komplimenter påvirket meg negativt. Aldri. Kanskje har det noe med tidligere å gjøre. At jeg gjennom 25 år aldri har fått negative komplimenter på kropp eller utseendet (sånn utenom at jeg var penere med anoreksi) – at jeg derfor har et såpass ok forhold til det, og derfor er hardhudet samme hva? Jeg vet ikke. For samtidig har jeg også slitt med å ta fine komplimenter til meg, ved at jeg har vært litt nevermind – ikke trodd på dem, og latt som jeg ikke hørte. I dag er situasjonen annerledes, fordi jeg er annerledes. Kall meg hva du vil. Enten så blir jeg lykkelig og glad, eller så bryr jeg meg ikke (sistnevnte om noen skulle komme med kritikk på mitt ytre – hva har det å si?)

 

Jeg virkelig digger når folk sier at jeg ser godt ut, bra ut, sunnere ut, at de ser jeg er frisk – ja, hva enn folk måtte lire av seg. Jeg digger det, fordi det viser at det ikke bare er en dum fantasi jeg sitter inne med. Dette har skjedd på ordentlig. Ja, det innebar mer fett på kroppen, en rumpe med polstring og en rekke av ”ulemper”. På den annen side har det gitt meg alt. Det har gitt meg en tro på livet, fordi jeg har fremtiden i sikte og er i gang med advokatdrømmen. Jeg får trene som jeg vil og bygge markerte muskler. Jeg får spise som jeg vil. Jeg får reise dit jeg vil. Jeg kan dra til legen når det passer meg – og det er ikke ofte. Jeg har rett og slett selvbestemmelsesrett i livet mitt. Livet som hver dag formes til noe jeg før bare kunne drømt om – og det er det jeg digger. Mer enn noe annet. Og de dagene jeg føler at kroppen er tung. Ja, de forekommer. Men de er sjeldne. Og de koster egentlig ingenting. Jeg spiser som jeg skal, trener ikke noe mer, og er ikke i selvskademodus. Kanskje går det med et par tårer, men så fort jeg blir påminnet den virkelighet jeg lever i, så er alt fint. Det er derfor jeg ikke lar meg påvirke av ordene. De har ikke makt på meg. De har aldri hatt det, og vil aldri få det. Noen kaller det styrke – jeg kaller det overlevelsesinstinkt. Snakkes!!!I morgen bærer det hjemover for påskeferie…. 

Foto: candomedia.no – artellierverkstedet 2 juledag.

Køene hindrer behandling av psykiske lidelser!

Jeg har lett for å bli litt revet med, og ofte følelsesmessig involvert. Er det noe jeg ikke takler, så er det urettferdighet. Jeg taklet det ikke før jeg ble syk, og jeg takler det i hvert fall ikke nå. Mye har med hva jeg selv har opplevd, og i den anledning kommer det en liten historie. Et par måneder før jeg ble tvangsinnlagt måtte pappa ta tak og nærmest presse BUPA til å søke RASP, Modum eller CAPIO. De var motvillige, og mente jeg bare skulle gå der ”for å se hva som skjer”. Jeg vet godt at de visste hva utfallet kom til å bli, men de greide rett og slett ikke å svelge stoltheten da pappa kom med et forslag som burde vært fremmet. Istedenfor så de ned på foreldrene mine, og aller mest ned på meg. Vi ble bare enda mer rådville i en situasjon som få av oss hadde kjennskap til. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Vi kjempet ikke en kamp for å få meg frisk, men vi kjempet en kamp mot systemene. Om å bli tatt på alvor. Jeg skal ikke dra dette videre, for hele greia er rett og slett en så stor katastrofe at jeg kunne skrevet en bok om det. Og den muligheten har jeg frasagt meg to ganger. Uansett. Jeg ble som de aller fleste vet tvangsinnlagt på Post 3, og det var under dette oppholdet at innleggelse på RASP ble godkjent. Post 3 var bare en 3 måneders mellomstasjon. Totalt tok det 5-6 måneder i ventekø. 5-6 måneder! For en person som er døende og avhengig av hjelp. Riktig hjelp. På Post 3 var det pleiere som knapt hadde hørt om anoreksi, og det var pasienter som var ute av stand til å fungere. Fra 50 år og oppover. Jeg var konstant redd og urolig. På RASP var det pleiere som hadde kompetanse om spiseforstyrrelser, og det var jenter som slet med samme problemet. Klart jeg ville dit fort som fy når jeg allikevel måtte innlegges. Nå vet de fleste at også dette var en traumatisk tid for meg, men det hadde nok vært annerledes om jeg hadde startet opp på RASP. Det er jeg bombesikker på. Eller barneavdelingen som var for de UNDER 18 år, og som lå 20 m unna Post 3. 

 

Problemet med helsenorge er at de lar folk bli dårligere enn de trenger. Istedenfor å gi meg en plass på RASP da jeg hadde hodet delvis på plass, forvandlet jeg meg selv til noe ugjenkjennelig. Jeg fikk beskjed om at det stod på tid hvorvidt jeg overlevde, og jeg ble kastet inn på psykiatrisk i full desperasjon. Jeg kunne jo ikke vente i 5-6 måneder. Av den grunn at jeg hadde rukket å bli for ”syk”, og jeg ble sykere for hvert minutt som gikk. Og hvorfor det var så lang ventetid? Få sengeplasser. Jenter såpass syke at de måtte være der lenger enn antatt. Og hvorfor blir folk så syke? Jo, fordi de ikke ble tatt på alvor da de skulle blitt det – noe som har medført at de har fått kjøre seg ned. Nesten til bunn. Fra bunn tar det tid å bygge seg opp. Det vet jeg alt om. Min opplevelse er riktig nok noen år gammel, men bedre blir det ikke. Det er ikke akkurat slik at færre blir rammet. 40 prosent økning var det på psykiske lidelser i følge tall fra NTB pr Januar 18. Det er mye. Det verste er at vi ikke har nok kapasitet til å behandle alle tilfellene, og køene øker i takt med underkompetansen. Norge forstår ikke at det må flere og mer tilspissede behandlingstilbud inn i bildet, og det er hele tiden en tankegang basert på der-og-da fremfor veien-videre. Hvorfor skal det snakkes om at vi vil forhindre tilfeller av psykiske lidelser når vi står på stedet hvil? Når vi ikke setter i verk tiltak? Og da snakker jeg ikke bare om nødvendige, men tiltak som tar sikte på forbedring og vedlikehold med mennesket i fokus. Jeg blir bare helt matt av å tenke på at flere skal opplevde det jeg opplevde. Det er virkelig ikke greit!

 

Det finnes de som er motiverte for behandling, selv om det er tøft. Hva slags signal sender det ut til denne personen? Du er ikke viktig nok for samfunnet? Du må klare deg på egen hånd? Gjør dette personen noe motivert til å bli frisk? I don’t think so.

Det er ødeleggende

Jeg må si jeg blir en (stor) smule bekymret for hvilken retnig samfunnet er i ferd med å ta. Enten så handler det om å gjøre som man vil, fordi man har friheten til det. Eller så handler det om å ta de som bruker ”friheten”, fordi man føler seg berettiget til å si at noe ikke er greit. Ja, jeg så debatten på Torsdag. En usaklig smørje som bar preg av helsejakt og forsvarsmekanismer ut av en annen verden. Det var null overveid og gjennomtenkt argumentasjon, noe som var urovekkende. Å se det ekstreme møte det ekstreme. Uten respekt for hverandre. Det er mye makt hos bloggere og influencere, og det er dette som uroer meg. Ikke fordi folk risikerer å utvikle spiseforstyrrelser, eller enklere tar valget om å legge seg under kniven. Det jeg tenker på er det at rettigheten man har til å være fri strekkes for langt, og at veien til mobbing stadig blir kortere. For ja. Det er mobbing å snakke ned andre mennesker når det skjer gjentatte ganger. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke og mene helt ærlig, fordi mye av dette bare var fjas. Rett og slett. Jeg har stor respekt for andre mennesker, og det har på ingen måte noe med det å gjøre, men det er innholdet i argumentasjonen som jeg kritiserer. Ikke menneskene bak det. De vet kanskje ikke bedre. Og det er også greit. Som Sokrates sa: ”Jeg vet at jeg ikke vet”. Men så er det dette med å si at man ikke vet, og veien dit er lang. Foreløpig ser det ut som bloggere og influencere har inntatt sin høye trone der de kun har full tiltro til seg selv og sine meninger. Særlig fordi ytringene i det offentlige rom ikke har særlig med begrensninger. Og det er skummelt. Fordi det får innvirkning på langt flere. Fordi de gode verdiene utfordres, og til en viss grad ødelegges. 

 

Samtidig så er jeg også en del av bloggsamfunnet med skribleriet mitt, og det er jeg fullt klar over. Jeg er fullt klar over at jeg har en viss påvirkningskraft på mine lesere, og det har jeg hele tiden i bakhodet. Jeg tenker nøye gjennom det jeg publiserer, og jeg presiserer ofte at jeg ikke vil bli misforstått. Ja. Jeg tar valg. Noen populære. Noen upopulære. Av og til provoserer jeg. Av og til trigger jeg. Av og til skaper jeg mening. Av og til fremkaller jeg glede. Det er en sammensatt rolle å være blogger, men jeg tror at jo mer det er ”din hverdag”, jo enklere er det å gå utenfor det som er ok. Fordi veien dit blir kortere, og bevisstheten på en måte drukner litt i dette jaget etter oppmerksomhet, penger og popularitet. Egentlig var det alt jeg ville skrive om debatten, fordi jeg som eks-anorektiker bør mene noe om den. Men det skal sies: vi trenger slike debatter. Fordi det klargjør hva som mangler. Det klargjør hva vi må kjempe for, og hva som er viktig. Problemer skal ikke ignoreres. De skal frem i lyset. Problemer som ignoreres, forsvinner ikke. De blir bare større. Større enn hva vi til slutt kan ta hånd om. 

Foto:Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten Foto.Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten
Mor og datter

Foto brukt tidligere – tatt av fotograf for Norsk Ukeblad.

Vi skal snakke om kalorier!

I alle år jeg var syk, var kalorier en uting. Med tanke på meg. Med tanke på alle andre i familien omtalte vi kalorier som folk flest. Og veldig ofte med galgenhumor: ”Nå ruller du snart ut på grunn av alle kaloriene” – ”Nå har du fått i deg så lite at vi fint slenger oppi en fløteskvett i sausen”. At dette har forekommet i min familie, og også fra meg, har aldri vært noe negativt. Det negative var meg. Min kaloritelling. At jeg hver kveld lå 1 time i sengen for å planlegge inntaket for neste dag. At jeg regnet meg fram til alt som skulle med i regnskapet. At denne regningen gikk ut på å finne 100 g for så å gange vekten av varen. At jeg for å få til dette skar bort biter av fiskekaken, proteinbaren eller la bort to-tre biter av eplet for å matche tallene. At jeg ikke kunne lage marsipan på grunn av 3 kalorier sukrin gold i oppskriften, eller at jeg ikke kunne ta en tyggis ekstra på 2 kalorier, fordi det ødela dagsregnskapet. Tanker de færreste visste at jeg satt med. Og aller minst mine foreldre. De vet bare at jeg bestemt unngikk matvarer i alle år, og at jeg sammenlignet varer hjemme. Det var utingen. De kjente ikke til hvor omfattende virksomheten faktisk var, fordi jeg aldri veide, la bort mat eller telte foran dem. De så ikke hva som foregikk inni mitt hode, og aller minst i praksis. Vi spiste aldri måltider sammen. I så fall sjelden. 

 

Det var en ren tilfeldighet at temaet kom opp da jeg nå var hjemme. Vi hadde akkurat spist felles middag. Jeg satt med Spritebrusen min da jeg sa til pappa: ”Se her. Her står det at brusen inneholder så å så mye av dagsinntaket til et menneske på 2000 kalorier” mens jeg viste han tabellen med 1 kalori pr 100 ml. Litt unødvendig kanskje. Og derfra begynte vi å sjekke ulike matvarer for moro skyld. Jeg tror de fikk seg en overraskelse over funnene, og også at de skjønte hvorfor veien min til anoreksi var såpass kort som den ble. Da jeg introduserte meg selv for kalorier i matbutikken var det en ny verden. En ny verden som måtte utforskes, og en verden som måtte begrenses. Jeg husker mitt første møte med kalorier. Olje – 900 kalorier pr 100 ml. Jeg holdt på å svime av. Derfra var veien kort til å sjekke opp innholdet på de ulike brødene, de ulike påleggene, de ulike grønnsakene og fruktene. Jeg kunne være i butikken i 2-3 timer flere ganger i uken. Det ble min hobby, og også besittelse. Jeg hadde til og med tabeller på nettet. Den dag i dag vet jeg så å si innholdet på alle matvarer. Det er det som også gjorde det så vanskelig å frigi seg fra anoreksien. Jeg vet for eksempel forskjellen på næringsinnholdet i Norvegia og Jarlsberg, eller spekeskinken til Birkebeiner kontra Stranda. Jeg vet forskjellen på de ulike smakene på skyr og yoplait yoghurtene. Jeg vet forskjellen på kyllingen til Meny og den til First Price. Jeg vet forskjellen på eple og pære. Altså. Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Og bare for å si det slik. Disse forskjellene er det snakk om 2-5 kalorier pr 100 g. Skjønner dere at jeg ble gal til slutt? Den dag i dag blåser jeg i om skinkeskiven inneholder 11 eller 13 kalorier, eller om eplet er på 100g eller 110g. Jeg veier ikke lenger pålegg, frukt, baguetter, proteinbarer eller måler opp drikke. Men jeg bruker kjøkkenvek – og det er en grunn til det. Jeg har flere ganger prøvd å ta både havregryn og cottage cheese på øyemål. Resultatet? Jeg tar 1/4 av det jeg pleier. Altså er vekten kjekk å ha i noen tilfeller. Det kan jo få sine følger om jeg tar til meg alt for lite. Men, om jeg tar for mye? Null problemo.

 

Jeg er overbevist om at jeg ikke ville blitt like skadet om jeg hadde blitt introdusert for kalorier på et tidligere stadie, og kanskje allerede på barneskolen. Jeg skulle ønske en kompetent person fortalte om kroppen og hva den trenger, og også brukte ordet kalorier for å underbygge dette. Jeg skulle ønske jeg fikk vite at matvarer inneholder kalorier, og at det vil variere, men at det til syvende og sist er totalen som gjelder. Istedenfor har jeg hele livet fått servert tallet 2000 uten at jeg egentlig skjønte noe av det, før jeg selv ble fanatisk opphengt i kalorier. Da var det for sent. Jeg skjønner at det er vanskelig å få inn noe slikt i opplæringen, ettersom det kan virke ”krenkende” på noen, men jeg synes ikke det er et tungtveiende moment sånn egentlig. Allerede fra barns alder bør vi vite hva vi får i oss, men det behøver ikke bety at vi går i dybden av det. Jeg vet ikke. Jeg skulle bare ønske jeg hadde kjennskap til kalorier før jeg fikk ortoreksi og anoreksi. Da hadde jeg kanskje hatt et annet forhold til det, og trolig ikke etterlatt kroppen på inntaket til et barn (minus minus). Poenget mitt med innlegget er ikke å provosere (så jeg håper ingen misforstår), men komme med et ønske om at vi ikke må usynliggjøre kaloriene. Det blir som mat. Vi må ha det i oss. Derfor må vi også forholde oss til dem, og følgelig snakke om dem. Hvorfor dysse ned noe som er naturlig? Jeg sier ikke at dette innebærer tall, men mer kalorier på et generelt plan. Som kan være med på å støtte oppunder viktigheten av at man får i seg mat. Og jeg mener i den forbindelse at nei- og jamat er lov å si, men at dette verken ekskluderer det ene eller andre. Balanse, er nøkkelordet. Balanse mellom ja og nei, mellom sunt og usunt. Det er sikkert noen som føler seg truffet av en slik karakteristikk, og det er greit. Jeg står for det jeg mener, for jeg kan på ingen måte kalle en sjokolade sunn selv om den spises i liten mengde. Men jeg kan si at mengden er viktig for å opprettholde denne balansen – som består av ulike typer kalorier. Noe som er helt naturlig.

 

Men jeg er delt når det kommer til bruken av kaloriene. Jeg mener ikke at varer som tilsynelatende er kalorifrie skal merkes, men at alt annet skal det. I dagens samfunn har vi et stort og også økende overvektsproblem, og folk skal ha mulighet til å ha en viss kontroll på hva de får i seg. Den lille andelen anorektikere veier ikke opp for det. Man skal vite at man ikke kan hive nedpå en hel boks med nøtter, eller dynke melken med oboypulver. Man skal vite at en hel grandis langt overskrider et middagsmåltid, og man skal vite at desserten fint kan erstatte det planlagte måltidet. I denne forbindelse er jeg heller ikke negativ til kalorimerking på restaurant. Igjen. Av hensyn til de mange mennesker som trykker i seg en kyllingburger eller en pastaporsjon flere ganger i måneden, og tror det er helt fint. I mange tilfeller er det opp mot et dobbelt middagsinntak. Jeg har derfor tro på at kalorier er viktig, som en greie for å bevisstgjøre. De som har anoreksi kan like gjerne regne seg fram til innholdet hjemme, som om de får vite det på restaurant. Jeg ser ikke forskjellen. Og jeg tror for øvrig ikke at restaurant er stedet for en anorektiker, heller.

 

Vel uansett. Praten med familien var viktig. Vi trengte å rydde opp. Dette er som nevnt et tema vi skal være åpne om, og som det på ingen måte er galt å dra frem nå lenger. Om vi så sitter ved middagsbordet og akkurat har spist, eller om vi går en tur. Tidligere løy jeg mye, dessverre. Og veldig ofte har vi nok hatt samtaler som bærer preg av det. Fordi jeg har vært redd for å åpne meg. Redd for hva de ville tro. Redd for konsekvensene aller mest. Nå derimot. Nå er det kun samtaler basert på ærlighet. Og merkelig nok føler jeg at disse samtalene ”gjør opp en del av fortiden”. Der er nok familien enig.

Mediene er ikke ansvarlig for våre problemer

Titler på ukeblader og tynne modeller – hvordan kan dette alene fremme kroppspress? Ofte gir vi media skylden for hvert bidige lille feilsteg vi tar. Feilsteg vi tar i dag. La meg minne om en ting: Det som fremgår av media i disse dager har vært der i flere år. Forstørring av bryster, neseoperasjoner, botox, slanking. Det er ikke noe nytt. Det er bare det at vi er mer bevisste på det i dag, samt har større tilgang til sosiale medier for å ytre oss og dele oppfatninger. Det er den dårlige måten vi takler dette på (især slankebiten), som skaper kroppspresset, depresjonen, den lave selvtilliten – og for å dra det ekstra langt: spiseforstyrrelser. Jeg har aldri sagt at media skapte den anoreksi jeg en gang hadde, men jeg sa at det påvirket meg til å tenke på en annen måte enn jeg burde ha gjort. Men det indikerer ikke at jeg ville unngått sykdommen om media ikke fantes. Det indikerer bare at media (sammen med en rekke andre faktorer) var med på fremskynde en allerede planlagt prosess. Det er min hjerne som var problemet. Ikke media isolert sett. Hvorfor skulle jeg da på død og liv legge skylden på mediene da? Eller samfunnet for øvrig? Og hvorfor skal andre gjøre det? Jeg har lest utallige artikler og meninger fra folk, der hovedfokuset er å ta den skyldige. Det er media sin feil at man føler man må være perfekt. Det er media sin feil at man får dårlig samvittighet for en julemiddag. Det er media sin feil at sommerkroppen eksisterer. Kanskje vil media i noen tilfeller ha et ansvar, men til syvende og sist beror det på styrke, og er helt og holdent ens eget ansvar om en vil følge ”retningslinjene”. Jeg synes det er feigt å legge skylden på mediene, skal jeg være ærlig.

 

Misforstå meg rett. Jeg forsvarer ikke media, for det er utvilsomt mye som ikke bør ploppe ut der i tide og utide. Det som imidlertid er mitt behov og poeng handler egentlig bare om selvbevissthet. Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva skal til for å nå dit jeg vil? Først og fremst egoisme. Du må sette deg selv i førersetet ved å legge nok av fokuset på deg selv (balansegang!). Ikke på media og samfunnet rundt. For det vil alltid være der. Det er dine mål som skal realiseres. Om det betyr sommerkroppen eller høye karakterer, så la det være et mål forut for mediene. Et mål som kommer fra deg. Dine egne ambisjoner. Det er lov å sette seg mål som er krevende fra eget hode. Og om du ikke lykkes? Skyld ikke på media. Skyld ikke på samfunnspress. Da er det du som har dummet deg ut, og ingen andre. Jeg nevnte feig. Feighet er for meg når man ikke tør å face at man har feilet, og at man død og liv skal skyve ansvaret over på andre eller noe annet. Kanskje går jeg langt i å skrive dette, men det er av en hensikt også: provokasjonskortet setter i gang tankevirksomhet. Tankevirksomhet som skal gi en indikator på hva man holder på med. Refleksjon er noe av det viktigste vi mennesker bedriver, og det er utrolig hvilke fornuftige tanker som kommer ut når man slutter å leke offer eller ignorerer problemene. Først og fremst var det denne gi-f-tankegangen som gjorde det mulig for meg å beseire monsteret!

Ønske seg syk?

Jeg fikk et spørsmål her forleden, og det var om jeg enda skulle ønske jeg var syk. Svaret er meget enkelt: NEI. Den gang jeg var syk så kjente jeg mer på at det både var negativt og positivt å være syk. Jeg valgte mer å fokusere på at jeg greide å fungere til tross for sykdom, og så nær sagt bort fra alt det skumle og grusomme den medførte. Enset ikke at jeg brakk ribbeina bare jeg gikk på en dør, at jeg holdt på å knekke sammen da jeg bar sekken, at jeg hadde mye hodepine og smerter i ledd, mm. Men jeg godtok det, fordi jeg visste ikke om noe annet. Jeg visste ikke at et liv uten sykdom kunne bli bedre. Jeg skjønte det ikke. Turte ikke håpe. Det ble for meg som å si at jeg skulle realisere en drøm – noe alle vet er rimelig vrient. Men jeg greide det. Jeg greide å overvinne kreftene. Om det ikke var min drøm den gang, så var det i alle fall det som måtte til for at jeg kunne drømme videre. Så når vedkommende spør om jeg savner å være syk, så er det for meg helt fjernt å i det hele tatt tenke i de baner. Fordi jeg kan sammenligne situasjonen før med nå, og da ser jeg at forskjellene er markante. Ok. Så hadde jeg familien rundt meg til alle døgnets tider, men jeg var aldri med dem. Jeg kunne jobbe det jeg orket, men jeg hadde ikke nok overskudd (og en slik 9 timers som morgendagen hadde jeg aldri taklet!) Jeg kunne studere, men kun et studie i omegn. Jeg kunne være med venner når jeg ville, men jeg benyttet meg sjelden av det. Jeg kunne kjøre med bilen 24/7, men jeg lot den allikevel stå mye av tiden. Jeg tok ikke i bruk de friheter jeg hadde, nettopp fordi sykdommen ikke gav meg tillatelse til det. Jeg skulle føle meg syk. Og da er det på en måte greit at jeg nå ikke bor hjemme og har tilgang på familien 24/7, ikke har bilen tilgjengelig (for øyeblikket), ikke ser venner så ofte, eller må jobbe noe mindre enn før. Fordi jeg føler meg ikke lenger syk. Og hvorfor gjør jeg ikke det? Jo, fordi jeg ikke lenger er syk. Og ønsket mitt? Aldri bli syk igjen. Var det svar nok? 

Fordi det skulle være en premie!

Jeg har ikke vært utenlands på flere år. Sist gang var i Rostock i Tyskland med familien, og før det Berlin med klassen. Reiser kombinert av bil og Color Magic/Fantasy. Sist jeg tok fly til utlandet derimot, er noen år siden. Det var i 2005, da jeg enda gikk på barneskolen. Året etter det hadde vært OL i Hellas (Aten). Jeg dro til Kreta med mor, tante, fetter og mormor. 14 dager med bassengmoro, kyllingspyd og donuts ble det. I ettertid har jeg savnet å reise, men jeg har ikke savnet syden og varmen. Jeg takler varme svært dårlig og ender ofte opp i skyggen når det er 25-30 grader om sommeren. Det å reise derimot. Det har jeg savnet. I Juni i fjor kom Aleksander med ideen om å se på Tour De France når de kommer i mål i Champs-Elysees i Paris. Jeg sa noe sånt som at det kunne være hyggelig og var veldig interessert, men egentlig bare tullet jeg. Fordi jeg visste at jeg ikke ville mestre en slik tur. Lite visste jeg at Aleksander var 110% seriøs. Han sjekket i flere dager opp omkring fly og hotell, samt mulige ting å gjøre. Han hadde til og med hentet ut kontantene sine for å be meg legge ut penger. Der og da var det vondt å svikte han, og han var sint på meg i flere dager. Ja. Kanskje måneder. Han kalte meg for ”syke unge” og sa at jeg aldri ville bli frisk. Det oppstod på alle måter en situasjon som jeg ikke greide å avverge. Med tiden gikk allikevel det meste seg til, og jeg tror Aleksander forstod at en slik tur innebar mer enn kun det sterke ønsket om å dra. Det innebar også at søsteren hans kunne takle turen. Pluss at det innebar at det måtte lages et opplegg. Det var også en grunn til at jeg avslo i siste sekund. Vi var så sent ute med å bestille at billettprisene var skyhøye, samt at jeg fikk for liten tid til å ordne et opplegg. For meg er hele vitsen med å bruke tusenvis av kroner på en tur, det at jeg kan oppleve. Jeg vil ikke bli sittende å ordne aktiviteter fra hotellfrokosten. Som jeg trolig den gang ikke hadde rørt. Og som igjen ville blitt en marerittreprise av Berlin: tørre knekkebrød og frukt. Jeg raste ned noen kilo på den turen.

 

Men så er jeg jo frisk nå, og livet er et annet. Tross det så har jeg vært måteholden med å planlegge for mye. Rett og slett fordi jeg enda lever litt i denne: kan-jeg-boblen. Jeg oppdaget raskt at jeg med mitt snevre budsjett og ekstrainntekt, sparte rundt 3000,- hver måned. Enda mer nå som jeg har stått på fullt i Desember. Planen var at bufferen skulle gå til nedbetaling av lån. Samtidig så tenker jeg at jeg får mer enn nok tid til å nedbetale lån i fremtiden. Dessuten ser jeg ikke lenger på reise som et ork, men snarere som et ønske og noe velfortjent. Fordi jeg nå studerer 100% og jobber deltid ved siden av. I Oktober bestemte jeg meg for at noe av pengene skulle gå til ferie: Paris med lillebror. Mamma og pappa visste det i flere måneder. Aleksander fikk først vite det i November. Han ble helt stum. På en måte jeg aldri før har opplevd. Det tok flere sekunder før han svarte. Jeg hadde imidlertid noen krav til ferien, og gjorde han obs på de med en gang. Det var to ting. At vi skulle bestille i god tid, og at vi skulle lage en aktivitetsplan. Det var han denne gangen enig i. Nettopp fordi han ikke vil at jeg skal stresse rundt turen vår, men at vi begge skal ha en positiv opplevelse av den. Hva kan jeg si? Billetter er nå ordnet. Til fly og hotell. De ble fikset i natt klokken 01:45. Denne ferien skjer faktisk. Fra 24 Juli til og med 1 August. Nå har jeg nok et mål å jobbe mot, og det kjennes vidunderlig. Jeg gleder meg så mye til å dra, samt få oppleve storbyen med favorittgutten min. Og ikke minst; at han får oppleve Tour De France. Det er en guttedrøm han har. Syklisten min som triller 15 mil daglig. At jeg kan få være med på realisere hans drøm betyr enormt mye for meg, og at han får reise med en frisk søster, er desto bedre. Det kribler i kroppen. Nå har vi nådd friskusen, og har følgelig dette målet sammen. Jeg har jobbet beinhardt (med god støtte og hjelp fra familien), og belønningen er at jeg kan ta meg denne typen friheter. Det betyr at det ikke finnes begrensninger, men kun muligheter. Det var på alle måter viktig å vente med ferien, selv om det var kjipt å si nei i fjor. Men helt ærlig: en slik ferie ville jeg ikke ha. Å reise med Tom på ryggen er faktisk verre enn å bli hjemme. Derfor var det ikke et alternativ for meg å dra. Jeg har hatt altfor mye jobb med kaloritelling, alternative gåruter og dårlig samvittighet på de foregående feriene vi har vært på med familien. Det er noe jeg aldri har orket å dele her på bloggen, men som faktisk har vært rimelig tid- og ressurskrevende når jeg har kommet til nye matbutikker og hotellfrokoster. Nå er jeg jo fremdeles kresen og småspist, men jeg kan imidlertid spise som jeg gjorde før jeg ble syk. Sånn sett er variasjonene større, og dermed begrensningene mindre. Denne turen gleder jeg meg virkelig til!

Frisk fra anoreksi uten behandling -> 2018, jeg gleder meg!

Jeg var en bitteliten brøkdel av statistikken. Statistikken over hvor mange som hadde fått anoreksi. Jeg var med på å bevise at 7 års varighet var minimumet, og at anoreksi innebar en utmagret kropp på tredve blottet for både følelser og fornuft. Jeg var med på å bekrefte alt som man kunne lese på nettet om anoreksi, og mer til. En glad og positiv jente ble forvandlet til en deprimert, suicidal og humørsyk fremmed. Med tynnslitte organer, diverse sykdommer og plager som eldre får. Kun flyvende på stahet og 300 kalorier daglig. Noe måtte gå galt. Jeg ble tvangsinnlagt, og det holdt på å gå alvorlig galt. Etter utskrivelsen har jeg selvsagt spist ”nok”, men det er kun av frykt for å havne der igjen. Snakk om livsglede.

 

Jeg er en bitteliten del av statistikken. Statistikken over de som har overvunnet anoreksi. Jeg var med på å bevise at det går an. Man må bare ville det nok. Min vilje innebar en motivasjon som overgikk alt. Vinteren 2016 gikk jeg all in. Jeg var ved et veiskille. Jeg kunne satse, og håpe det gikk min vei. Eller jeg kunne fortsette å legge meg 5 på natten og sove til utpå ettermiddagen, fordi ingenting lenger ga meg glede. Jeg valgte å skape et liv. Jeg gikk for drømmen min. Målet var ikke å gå opp i vekt, men å bli frisk fra anoreksi. Jus var drømmen. En drøm som gjorde at jeg ble fri. Helt uten behandling. Det er mulig jeg er den første. Jeg har aldri hørt om at folk blir friske fra spiseforstyrrelser uten behandling. Ja. Jeg var i behandling i 2010-11, men tvert om gjorde det meg sykere. Jeg holdt jo på å ta mitt eget liv der inne. I mitt regnskap teller derfor ikke det som behandling. I alle fall ikke positiv behandling. Det var først da jeg selv tok takene, at noe skjedde. Og det at jeg hadde familien med meg hele veien, betydde alt. Folk er ulike, og mitt behov trenger på ingen måte være identisk en annen sitt. For noen funker det med innleggelse, helsepersonell og psykologi for å takle sykdommen. For meg gjorde det ikke det. Jeg trengte bare meg selv, motivasjon, tid og folk rundt meg Og det tenker jeg er helt innafor. Det er virkelig ingenting som kan knekke meg nå. Fordi jeg har bevist gang på gang at jeg er sterk nok til å takle nedturene. Hva kan jeg si? Et 9 års mareritt er over, og jeg ser fram til 2018. Fordi jeg har blitt sterkere, tryggere og mer selvsikker enn noensinne. Fordi jeg ikke finnes syk. Jeg er herved min største fan, og det vil jeg trolig alltid være! Godt nytt år, folkens 🙂

I år, vennen min.

Aleksander hadde et ønske i fjor. Et ønske. Det var at jeg skulle bli frisk. Selv visste jeg at det var urealistisk, fordi det umulig kom til å skje. Jeg hadde på det tidspunktet enda ikke innsett at jeg ville leve et liv uten sykdom. Hardt å si det. Saken var den at jeg ikke orket å ta opp kampen, fordi jeg visste det krevde så mye av meg. For mye. Mer enn jeg var villig til å ofre. Men så fikk frøkna et annet perspektiv på livet, og sykdom ble byttet ut med motivasjon i lange baner. I år fikk nemlig lillebror oppfylt juleønsket sitt. Jeg tror på ingen måte han er ergerlig for at det tok lenger tid enn han håpet. Bedre sent enn aldri, får vi si.  Det var trolig bedre at jeg fikk finne ut av dette i mitt eget tempo, istedenfor at jeg hadde tvangsskjorten på, og stresset meg i hjel. Hastverk fører ingen steds. I alle fall ingen bra steder. Til syvende og sist. Jeg tror det er den tankegangen som vi må holde på. Vi har hatt noen vidunderlige dager der vi har sittet felles ved bordet, og spist samme maten. I dette sekund står juleskinken inni ovnen og klargjør seg. Jeg har ikke spist juleskinke på over 10 år. Det skal sies at jeg i år ikke har handlet inn så mye som én spesialvare til meg selv. Selv ikke pinnekjøttet var noe stress. Jeg hadde riktig nok ikke den wowfølelsen omkring smaksopplevelsen, men jeg hadde ingen problemer med å få det ned. Sier hun som aldri skulle spise det igjen. Selv om hun ble frisk. Fordi det på en måte var en utfordring over the top. Et utsagn også Tønsbergs Blad dokumenterte i 2012. I år slet på ingen måte etter måltidet, og jeg sov som en stein i natt. Jeg våknet i dag like klar for frokost med gjengen og julefilm. 

 

Ellers har vi hatt en storslagen 25 års bursdagsfeiring med kaker, gaver og lutefisken til mamms, bakt (gulrot- og ananaskake, sjokoladekake, rocky road, kokosmakroner og brød), spilt masse spill, sett filmer, ledd, grått (av glede), sunget julesanger, handlet sammen, hatt tre lange og intense kjøredager (tenk at jeg har lært lillebror å kjøre bil!!!), vært på hyggelig familiebesøk (på julaften), vært på mange gåturer, og hatt flere dype samtaler. Så dype at tårene har trillet. Flere ganger. Alle har stått på som noen helter for å lage en fantastisk jul, og jeg føler at jeg ikke kan gripe til bøkene helt enda. Selv om jeg sikkert burde ha gjort det. På tre og en halv dag har vi nemlig utrettet mer som familie enn hva vi har gjort på 1 år. Samholdet har vært upåklagelig. Stemningen har vært upåklagelig. Alt har vært upåklagelig. Det føles som en drøm. En altfor fin drøm.

 

Jeg flyr dessuten rundt her i strømpebukse og skjørt nå, og jeg fryser på ingen måte. Det gjorde jeg heller ikke i kjolen med de halvlange armene i går. Tvert i mot var jeg varm, og det er jeg veldig ofte i dette huset. Ingen varmeovn står på 24/7 og jeg sover ikke lenger i ullundertøy. Forandringene merkes fysisk, og de synes tydelig på kroppen min. Generelt er alt helt annerledes. Jeg er en annen person. Med mer lår, legger, rumpe og det som hører til, og jeg har trent og formet kroppen til noe jeg kan leve godt med. Gløden er tilbake og ansiktsfargen 110% normal. Jeg spøker om mat, fett og kroppen på egen bekostning, stadig vekk. Det er ingenting som jeg tenker nevneverdig over, men som jeg heller synes er gøy. Det har også blitt ”uplanlagte” ord om fett og kalorier rundt bordet, men for meg er det liksom litt; ”hva så?” Den praten påvirker virkelig ikke meg. Ingenting påvirker meg. I alle fall ikke på en slik uheldig måte som den kunne gjøre før. Det at kjolen satt perfekt på kroppen i går, var for meg bare ren lykke. Herregud så fin jeg følte meg. Jeg blåser da i om jeg ikke har en anorektisk fasong eller kjenner knoklene like tydelig. Vektoppgang måtte til, men den måtte også vedvare. Jeg er frisk nå. Ferdig med anoreksi en gang for alle. Familien har fått tilbake en ny og forbedret Madelén, og Aleksander har fått tilbake rollen som lillebror. Vi har igjen blitt den familien vi har savnet å være, og det skal vi fortsette med. Ting er endelig bra for oss nå!

 

I år ante jeg ikke hva jeg fikk overhodet, men ble godt fornøyd. De har virkelig tenkt på meg. Jeg skal verken fryse, tryne på sykkel (fikk forlys, baklys og fancy gullringeklokke) eller se ut som en dass (maskarasett). Helt nydelig.

 

Høydepunktet med å komme hjem: Mammas grønnsakssuppe! Jess. Jeg har lært å sette pris på mat for første gang i mitt liv 🙂

 

Og særlig strømpen….

 

Innholdet skyldes at jeg personlig ikke er noe glad i det som er altfor søtt, og det har på ingen måte noe sammenheng med den tidligere sykdommen å gjøre. Og dessuten er ikke kaloriinnholdet særlig langt unna det ordinære godteri, og dette vet jeg fordi jeg sjekket det da jeg var syk (fordi jeg har spist dette før). Men det skal sies at jeg har smakt på en skumnisse, en sjokoladebit og noen Haribo i ny og ne. Og jeg tar også et potetgullflak om jeg føler for det. Det finnes liksom ikke begrensninger for meg lengre.

 

Et bilde for historiebøkene…

 

Her i huset kjører vi Ugly Christmas Tie. Noen bestilte fra AliExpress i September, og sånt blir det god stemning av.

 

MK smartklokke fra verdens snilleste lillebror <3

 

Gleden over å få kjøpe Slottsplassen! #daer2plassok