Jeg blir forfulgt av fortiden min. Selv 12 år etterpå. Det som en gang var en uskyldig Piczo-hjemmeside utviklet seg til fort til noe mer. Jeg har alltid vært en klok unge som aldri har postet noe særlig mer hud enn det som vises i en singlet. Jeg forstod nemlig tidlig betydningen av nettvett. Det jeg derimot ikke forsto var hvor lite som skulle til for å avvike den. Hjemmesiden min var åpen for hvem som helst, fra hvor som helst. Det var ingen grenser for hvem som kunne se bildene mine og lese tekstene mine (eller oversette dem i Google translate) – ei heller kommentere. Når det kommer til gutter som gir komplimenter sier jeg takk, men når det kommer til gutter som utfordrer det, og går over terskelen for hva som er ok eller viser litt for mye interesse, er jeg rask med å avvise. Alltid. Dere kan jo tenke hvordan det gikk den gangen. Jeg trodde jeg var flink til å beskytte meg selv med hjemmesiden min, men det kan jeg den dag i dag innrømme at jeg ikke var. På framsiden stod det nemlig ”messi92” (ja, jeg var stor messifan) – mitt nettbynavn. Egentlig burde det vært veldig harmløst. Nettby bestod tross alt kun av norske brukere. Trodde jeg. På nettby fremkom deler av etternavnet mitt og byen jeg bodde i, og jeg tenkte jo at det var en harmløs ting. Lite visste jeg at en fyr jeg avviste i gjesteboken på hjemmesiden min, faktisk skulle gå så langt som opprette en bruker på nettby, kun for å komme i kontakt med meg. Fyren var ikke norsk en gang. Og jo mer jeg avviste han, jo mer tok han kontakt. Han begynte etter hvert å bli så slitsom at det forekom meldinger fra han daglig. Det begynte med at jeg var søt, snill, pen og sexy til at jeg skulle flashe puppene mine og møte han for å gjøre bla bla. Meldingene tok jeg med en klype salt helt fram til han begynte å sende meg HJEMMEADRESSEN min i innboksen. Han skrev at han skulle komme på døra mi og at han skulle drepe meg. Hvis jeg prøvde å rømme, skulle han finne familien min. Det er mulig jeg aldri har vist antydning til redsel, men jeg husker at jeg var en smule påvirket av dette den perioden det pågikk. Jeg var ikke nødvendigvis redd for å møte han face to face, men jeg var redd for at han skulle skade familien min. Er det noe jeg frykter her i verden så er det å miste mamma, pappa og Aleksander. Jeg klarer ikke se for meg et liv uten dem.
Tross drapstruslene fortsatte jeg å gå på skolen, og jeg latet som ingenting. Jeg fikk også fyren utesperret fra nettby. Og mer hørte jeg ikke fra han før i 2008 – da jeg opprettet Facebook. Meldingene strømmet på. Han skrev noe sånt som at han bare tullet og at han gjerne ville vi skulle møtes fordi jeg var så pen, søt, snill og alt det der. Jeg blokket han utallige ganger, men tross dette så opprettet han nye profiler og la meg til på nytt. Det tok ikke slutt før i 2011, for da byttet jeg etternavn. Jeg fjernet også mye av det offentlige som lå ute på profilen min, og opprettet kun tilgang ”for venner”. Jeg slettet også meg selv fra alle nummeropplysninger, dels på grunn av egen sikkerhet, og dels fordi journalister ringte 24/7. Ja. Jeg burde svelget stoltheten min den gang, og anmeldt han. Det var idioti at jeg lot fyren holde på som han gjorde. For hva vet jeg? Kanskje gjaldt det flere? Dette er imidlertid ikke enden på historien. Her om dagen oppdaget jeg igjen at han hadde lagt meg til på facebook. Det har nå gått 6 år. Fyren har altså funnet ut hva jeg nå heter, og han vil trolig også enkelt kunne søke opp hvor jeg bor. Jeg tror egentlig ikke at det er en drapsmann det er snakk om, men heller en som er ensom og desperat. Jeg greier bare ikke tenke det verste om folk uten videre. For meg er ikke slike meldinger nok bevis. Ja, han ville skape en frykt i meg da jeg var ung, og det er totalt lavmål. Jeg kjenner at jeg er sint for at jeg måtte oppleve det, men ikke noe mer enn det. Redsel finnes ikke. Det er ikke det at jeg må være så tøff hele tiden, men jeg ser bare ikke noe poeng i å la meg skremme av det. Redd kan jeg være i et annet liv. Jeg kan nevne at jeg i denne alder gikk gjennom slottsparken i Oslo en novemberdag klokken 23 – alene (noe mamma og pappa selvfølgelig ikke visste om) og det var ingenting skummelt med det. Jeg stiller heller spørsmålet: hvorfor skulle det være det? Det handler ikke om å oppsøke risikoer, men det handler om å leve et liv uten frykt. Sånn ser jeg det i alle fall. Når det kommer til denne fyren her, tenker jeg litt det samme. Selv om jeg uansett er veldig klar på at jeg skal anmelde han hvis han våger å komme med de dumme truslene sine igjen. Det er overhodet ikke greit å holde på sånn med folk. Og bare for å ha en ting klart: denne hendelsen har på ingen måte vært medvirkende til å utløse min anoreksi, men den har nok bidratt til en viss skepsis på kjærestefronten. Noe som helt klart har ødelagt en del!
Jeg tok et valg i Mars 2013, og jeg tok et valg nå i September. For fire år siden var ikke dette valget like klart som hva det var nå. Jeg takket ikke ja til tilbudet der og da, men utsatte det og sa jeg måtte tenke. Fordi jeg måtte se om jeg orket å rippe opp i historien langt tilbake i tid. I flere uker satt jeg og skrev. Det ble mange sider. Godt over hundre. Jeg fikk tilbakemelding på hva som var bra, og hva som burde endres på. Jeg skulle akkurat ta fatt på korrigeringen, da det plutselig sa stopp. Jeg ble kvalm, kroppen begynte å skjelve, og tårene trillet. Jeg ville ikke taste ned en bokstav til. Det var for sårt å grave i det vonde som hadde vært, og jeg taklet ikke gjenoppleve det lenger. Ei heller orket jeg å opprettholde offerrollen som jeg så fint hadde pådratt meg. En blogg er kanskje offentlig, men den er mer midlertidig enn hva en bok ville blitt. Dessuten ville jeg gå for drømmen. Det var jo ikke forfatter jeg skulle bli, men advokat. Og uansett hvor usikkert ting var i 2013, så valgte jeg å ta sjansen. Jeg takket nei til å utgi en bok. Dette er noe få vet, og som jeg har holdt tett til brystet. Fordi det den gang (da jeg ikke hadde stort annet liv), ville vært et fornuftig valg. Nå derimot kan jeg forsvare valget, og jeg kunne nå takke nei til en tilbud med god samvittighet. Kanskje er det helt bak mål at jeg nå har avvist to forlag, men for meg var det slik det måtte bli. Jeg orker ikke å bli forfulgt av fortiden min, især ikke når den nå har blitt så fjern. Beslutningen var også nært tilknyttet skammen og hvordan jeg ville bli oppfattet av andre, også etter sykdommen. Jeg vet det er feil å skamme seg over at man har en psykisk lidelse, og det er vel ikke direkte det jeg sikter til. Mer det at jeg skammer meg ovenfor alle de mennesker jeg har såret. Særlig familien min. Å gi ut en slik bok ville være en slags påminnelse til familie og venner om hvor ille jeg hadde behandlet dem, og for min egen del ville den opprettholdt offerfølelsen. Selv i tiden etterpå. Nå er det ikke sikkert mine umiddelbare tanker ville stemt overens med virkeligheten, men så lenge jeg ikke har gitt avkall på noe, så var dette et riktig valg for meg. På den annen side har jeg full respekt for de som faktisk skriver en såpass personlig bok. Det var bare ikke ”min ting”.
Hadde jeg fått tilbudet et år tidligere, så er det godt mulig at jeg hadde grepet muligheten. Da jeg kom ut av sykehuset var jeg nemlig veldig besatt av tanken om å dele marerittet offentlig (mest fordi jeg var forbannet, redd og frustrert på alt og alle), og jeg tok bloggen til nye høyder. Litt ufrivillig. Saken var nemlig ikke at bloggen måtte bli så stor som den ble, men mer det å spre et viktig budskap. Og det gjorde jeg. Jeg medvirket i kortfilm, jeg takket ja til utallige avisintervjuer, jeg bidro i en rekke skoleoppgaver, var med å skrive masteroppgave med en som gikk medisin, og jeg holdt foredrag på videregående. Tilbakemeldingene har ikke latt vente på seg, og jeg blir like rørt hver gang jeg leser ordet ”forbilde” og ”inspirasjon”. Da vet jeg at jeg har gjort noe riktig. Å bidra er alltid godt, men med offentlighetsopplegget ble det bare for mye. Jeg følte at jo mer jeg gav, jo mindre fikk jeg tilbake og jo mer mistet jeg meg selv. Merkelig nok. Målet med bloggen var aldri fast plass på topplisten, ukentlige oppringninger fra journalister eller en forfatterutdannelse – det var snarere tvert i mot: å bli frisk. Et mål jeg anser som nådd, selv om jeg vet at det er litt småpirk før jeg faktisk er der. Slik vil det nok være en god stund. En anoreksi kan henge igjen lenger enn man skulle tro. For meg er uansett det viktigste at jeg kan leve et liv som ungdommer flest, og faktisk skape den fremtid jeg ønsker – selv om jeg nå begynner å bli eldre. Det har enda ikke streifet med å legge ned bloggen, selv om jeg ikke er den mest aktive på det punktet. Dette henger sammen med at jeg ikke vil produsere daglig gossip, men heller gjennomtenkte og kvalitetsbaserte innlegg. Så får det være opp til folk å bedømme om det er tilfellet. Saken er uansett at dette alltid har vært, og også fremover, skal være en tematisert blogg og informasjonskanal med litt innblikk fra min hverdag. Jeg er ikke ute etter å øke lesertallet eller tjene penger – kun spre historien min. Litt det samme som en bok, bare at bloggen blir mye mer uskyldig i mine øyne. Dessuten er den mitt lille fristed. I flere år har jeg hentet styrke og motivasjon i å skrive, og også lese opp setninger fra tidligere innlegg. Nå derimot bruker jeg å titte tilbake for å minne meg selv på hvor langt jeg har kommet – og jeg blir like overrasket hver gang….
Buksen jeg arvet av lillebror, som han brukte på barneskolen…
I alle fall ser jeg en utrolig forskjell på disse bildene (3 års mellomrom), og det gjør mer godt enn det gjør vondt for å si det sånn!
Jeg var godt i gang med planleggingen. De fineste sangene til Coldplay var plukket ut. De vinrøde rosene var selvskrevne. Maten skulle bestilles fra en bestemt catering og lokalet hadde jeg også ”booket”. Alt av bordpynt, sanghefter og taler var planlagt. De skulle gjennomføres med så å så mange minutters mellomrom. Gjestelisten var ferdigskrevet, og også printet ut. Og et testamente forelå. Et testamente jeg startet å skrive på da jeg kom hjem fra sommerferie i 2010. Selv avskjedsbrev til familie og venner var skrevet. Fordi jeg visste at jeg ikke hadde krefter til å stå imot. Ikke fordi jeg planla å gjøre noe drastisk, men fordi jeg skjønte at jeg ikke kom til å holde ut. Det gikk så fort nedover – og jeg hadde ikke kontroll. Ikke så mye som et snev, engang. Jeg hadde på en måte innfunnet meg med situasjonen, og godtatt at jeg trolig skulle begraves før jeg fylte 18 år. At foreldre begraver sine barn må være alle foreldre sitt mareritt, og jeg hadde det ikke særlig bra med meg selv da jeg skjønte at det var på vei til å bli en realitet. Istedenfor å vise meg sårbar og redd, fremsto jeg heller som en kontrollperson ut av en annen verden. Jeg delte ikke mine tanker med noen. Det er derimot ikke sagt at den gnagende samvittigheten uteble, og min løsning på det var: 1) innfinne meg med situasjonen, og 2) ordne min egne begravelse. En gjesteliste der alle mine kjære var invitert, foruten om meg. En dag der alt var spikret til detaljene, uten at selve datoen var satt. Det skulle være min unnskyldning og ”betaling” for at jeg ble syk. Men sannheten er at den trolig aldri ville gjort opp for de skader jeg har påført, og den ville heller ikke gitt mamma og pappa noe annet enn fortvilelse og sorg. Alt annet enn de fortjente og fortjener! Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Å skrive dette innlegget gjør meg så skamfull, så sint, så frustrert, og også tom for ord. Jeg sliter virkelig med å forstå hvor syk jeg faktisk har vært. For det første var det ingenting i verden som tilsa at dette skulle skje meg. Jeg var (er) en livsglad jente med hårete mål og store ambisjoner. For det andre kommer jeg fra en familie der kjærlighet står høyt i sentrum, og oppveksten min har vært fullstendig upåklagelig. Da er det naturlig å sette et spørsmålstegn?
Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg i ferd med å miste mer og mer av meg selv. Det var skole. Det var jobb. Det var familie. Det var trening. Og innimellom var det også venner. Det var aldri Madelen. Kun plikter som måtte gjennomføres og krav som måtte innfris. Når jeg tenker tilbake på den hverdagen jeg levde i, så er det for meg ikke så rart at det ene tok det andre. At skolen gjorde meg til en perfeksjonist ut av en annen verden, at jobben gjorde meg til arbeidsnarkoman, at treningen bidro til ortoreksi, synlige blodårer og overdreven sunnhetstrang, at vennene fordunstet, og at familien til tider ble gjenglemt. Jeg har aldri klart å sette fingeren på når anoreksien kom inn i bildet, men jeg tror det var et sted mellom 1 og 2 året på videregående, uten at jeg skal si det for sikkert. MEN det jeg skal si nå er høyst kritikkverdig: faktisk så ble anoreksien på en måte redningen min. Alt som slet meg ut på ungdomsskolen ble på en måte samlet i en liten ball, og jeg fikk en slags kontroll og et fullstendig overblikk. Selv om denne kontrollen på sikt bidro til å omforme hele meg. Jeg fikk en ny identitet, og lenge, i flere år, har jeg vært redd for hvem jeg var uten denne identiteten. Om folk kunne se meg uten anoreksi? Hvem er jeg uten Tom (navnet på min lille ”venn”)? Identitetskrise. Oppgjøret greide jeg først å ta i våres. 8 1/2 år etter at jeg ble syk. Først da innså jeg at anoreksien var en hvilepute, og ikke bærebjelker for resten av livet mitt. For å gå tilbake til pappas berømte husprosjekt så var altså ikke anoreksien den grunnmuren som gjorde at huset kunne la seg bygge. Den måtte bort. Helt bort. Den var for ustødig, og kun noe jeg balanserte på mens den livsfarlige leken pågikk. Et slags skille mellom død og levende, eksisterende og ikke-eksisterende. Det skal derimot sies at jeg ikke er i mål. Jeg har hele livet på å utvikle og forbedre meg selv som person. Madelén er på ingen måte et endt kapittel, noe jeg er glad for, selv om det har vært et slit å komme hit. Endelig kan jeg konstatere at veien er langt mer synbar og innen rekkevidde enn tidligere. Uten falske identiteter og forstyrrelser. Jeg har nå funnet mitt utgangspunkt som jeg kan bygge videre på!
Når jeg skriver dette så merker jeg tårene kriger seg fram. Glade tårer og triste tårer. For det første er jeg uendelig stolt over hva jeg har fått til, og at jeg har greid å frigi meg fra det fordømte tvangsekteskapet. Fordi jeg vet at jeg nå er i ferd med å realisere det livet jeg drømte om før jeg ble syk. For det andre er jeg også redd fordi jeg nå er fullstendig overlatt til meg selv. Jeg vet at det vil gå bra og at jeg mestrer den friske hverdag, men det er noe med all denne friheten som noen ganger blir litt ”too much” – selv for meg. At jeg blir litt redd for å leve på en måte. Jeg står stadig ovenfor flere valgmuligheter der jeg må bevise at jeg kan ta valget på egen hånd. Uten anoreksien i bakhodet. Det er en stor forskjell. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke anorektisk, men da gjelder det å være selvbevisst og sette ned foten. Ikke stresse. Puste med magen. Holde fokus. Den type ting. Så har vi også skyldfølelsen. Det tredje punktet på Madeléns grineliste. For jeg har nemlig en utrolig sterk skyldfølelse hvis jeg kjenner ordentlig etter. Trolig vil den alltid følge meg. Det er også naturlig. Med tanke på hvor syk jeg har vært, og hvor mye jeg har utsatt mine kjære for. Hvorfor skulle det gå så lang tid før jeg innså hva venner, familie og lesere sa til meg? Jeg vet jeg ikke er gammel, men samtidig kan jeg ikke unnlate tankene om hvor jeg ville vært uten sykdommen. Jeg er ikke særlig emosjonell av meg, men på grunn av alt jeg har opplevd, skal det ikke mane tankene til, før kinnene er røde og våte av saltvann. Ofte glir dette også over i selvhat, og plutselig er jeg der hvor jeg ikke fortjener noen ting. Riktig nok skjer dette meget sjelden nå, men det hender at mine skikkelig dårlige dager eskalerer seg til det som verre er. Uansett er da hovedpunktet: NOK mat fortjener jeg alltid. Så får jeg heller jobbe med meg selv når det kommer til selvfølelse og aksept. Det skulle jo ikke være så vanskelig? Nei, for det er gratulasjonene som er. Når folk sier at de blir imponerte over hva jeg har fått til. Da blir jeg rørt. Sånn skikkelig. Nesten så det gjør vondt. Fordi jeg ikke greier å forstå det. Det er så uvirkelig. Som om jeg drømmer. En drøm som er så fin at jeg ikke greier å tro på at jeg er i våken tilstand. Jeg er en sånn person som må se ting for å tro på de, men uansett hvor mye jeg prøver å tro på dette her, så greier jeg ikke helt å fatte realitetene…
”Kan jeg låne penger av deg, Madelén? Ja. Kan jeg komme foran deg i køen, Madelén? Ja. Kan du sende meg oppgaven fra i går? Ja. Kan du jobbe ekstra etterpå? Ja. Kan du snakke med han/hun for meg? Ja.” Og slik kunne jeg fortsatt. Tidligere fantes det nemlig ikke en ting (innen rimelighetens grenser) som jeg ikke kunne takke ja til. At jeg selv helst ville noe annet, hadde dårlig tid, ikke hadde penger til egen lunsj om jeg lånte bort, måtte gjøre ekstra lekser eller jobbe ekstra selv om jeg var syk- betød liksom ingen ting. Det var jo for egoistisk å tenke sånn. For egoistisk å sette seg selv foran alle andre som trengte min assistanse, min tid og mine penger. En slik person ville jeg ikke være – rett og slett fordi jeg ville at alle skulle like meg. Ingen skulle kunne ”ta meg på noe” eller ha en negativ oppfatning av meg. Med disse tankene utviklet jeg meg til å bli den person jeg ønsket, men ikke den person jeg innerst inne var tilfreds med å være. Jeg satte meg selv til siden, og ble kun en reservespiller i mitt egne liv. En benkesliter. Folk så meg kun fordi jeg stilte opp når de trengte det – og ikke for noe annet. Jeg fikk ikke den anerkjennelse eller gjengjeldelse jeg følte jeg fortjente. Det var et sted i dette momentet at jeg begynte utvikle spiseforstyrrelser – og selv om jeg så hva som var i ferd med å skje, så stoppet jeg det ikke. Nå skulle nemlig Madelén få ta sin plass. Hun skulle nå bruke sin tid på trening og jobb. Hun skulle nå bruke penger på det hun ville, men helst spare det meste. Hun skulle nå jobbe knallhardt på skolen, og ikke dele det med andre. Hun skulle med andre ord ha kontroll. Jeg vil vel ikke si at jeg ble egoistisk, men jeg ble bare hakket for mye selvbevisst. Det var ingen mellomting. Jeg gikk fra å si ja til alt og alle, til at jeg nå skulle si nei til alt og alle. Utenom meg selv. Hvor ble balansen av?
I ettertid har jeg brukt tid på å løse opp i denne gåten. Ja, jeg vil være godt likt, men det skal ikke gå på bekostning av meg selv og mine interesser. Det er heller ikke så big deal om noen ikke liker meg, såfremt det ikke er snakk om noe urettferdig eller galt jeg har sagt eller gjort. Slike ting må rettes opp i på sekundet. Alltid. Jeg er ikke lenger definisjonen på et ja-menneske, men heller ikke motsatt. Fra tid til annen vurderer jeg den enkelte situasjon. Jeg sender over oppgaver til medstudenter, mot at de jobber med meg senere og gjør det samme tilbake om jeg selv trenger hjelp. Jeg låner bort penger, mot at jeg får dem tilbake, såfremt det ikke er småbeløp. Jeg jobber ekstra de gangene jeg ser jeg har krefter og tid. Jeg lar folk komme foran meg i køen, så lenge det ikke gjør at jeg selv må stresse livet av meg for mine gjøremål. Dermed beholder jeg også Madelén oppi alt. Jeg er på ingen måte egoistisk av den grunn – kun fornuftig. Etter mange år med mindreverdighetstanker, depresjon, angst og det som verre er, så har jeg innsett at jeg ikke kan legge meg selv bort. Det er jo tross alt jeg som er hovedpersonen i mitt liv. Når jeg omsider har innsett det har jeg også forstått at ting på alle måter blitt mer balansert, og at livet ikke lenger er et ork og mas, men noe jeg skaper. Så langt ser det veldig lovende ut!
Jeg personlig tenker ordet elske er et sterkt ord. Det handler liksom om mer enn bare følelsene – en skal også ha lidenskapen. Min far har hele veien sagt at det å bli frisk handler om å elske seg selv og kroppen sin. Jeg fant ut at han, som oftest har rett, tok feil der. For meg handler det som nevnt tidligere om motivasjonen, og om å elske denne motivasjonen. Jus er min motivasjon. Min lidenskap. Det skal derimot ikke trekkes to streker under svaret riktig enda, for jeg stopper naturligvis ikke der. Det kroppshatet jeg har levd med i snart ti år er vel nært sagt borte (litt hat vil alltid være der), da jeg aksepterer meg selv nå. Kroppen er ikke lenger en byrde. Jeg digger at kroppen fungerer, og jeg nyter synet av markerte muskler (tenk at jeg endelig har greid å bygge dem!) og ikke utstikkende ribbein. Å gå så langt som at jeg elsker den – det blir å ta i. Jeg vil aldri elske kroppen min, men jeg vil godta at den er blitt slik som den er. For meg var det en big deal med lår og legger før jeg ble syk, men av en eller annen merkelig grunn så kommer ikke de tilbake i lik form som sist. Det er fordi jeg har og kan ha fokus på ordentlig trening som gir meg lange og slanke muskler, uten at de ser stolpete ut. I tillegg har ”pubertetsfettet” lagt seg på andre steder ettersom utviklingen nå har fått gå sin gang – som i og for seg ikke er mer synlig enn at jeg har fått dekket til det anorektiske. Nå klarer jeg å passere speilet på vei til dusjen selv om jeg er halvnaken. Jeg klarer å skifte til undertøy før jeg skal legge meg, selv med lyset på. Jeg har ingen problem med å skifte foran andre heller. Jeg har ikke lenger angst for å kjenne at ”fettet” treffer hverandre eller at det er noe ”mer å ta i” på kroppen min. Og om klærne sitter strammere bryr jeg meg null. Det må bare bli sånn skal jeg mestre det livet jeg nå lever, og det som fremover venter meg. Tidligere var jeg sykelig opptatt av å kjenne på kroppen og føle at knokler og bein var like tydelige som dagen før. Slik pågikk det hvert minutt såfremt jeg satt og ikke hadde noe å gjøre. Som var mer enn 50% av døgnet. Kan tro jeg ble gal. At jeg nå har greid å rette fokuset over på noe annet enn kropp, er for meg utrolig befriende. Omsider har jeg innsett hva folk flest mente da de sa at jeg måtte fokusere på meg selv. Meg selv uten konstant kroppen i sentrum. Å være opptatt av utseende er en greit nok det, bare så lenge det ikke blir en besettelse. Det skal dog sies at jeg ikke er på stadiet med strand og bikini, og jeg avskyr sterkt (tillater ikke) at folk tar bilder av beina mine – men jammen har jeg kommet langt likevel. Det skal jo godt gjøres å snu en hjerne som har vært invadert av anoreksi i 9 år, på bare 2 måneder. I hvert fall er det hva jeg tenker, så får også fortsettelsen på denne ”reisen” bli opp til meg…
550 mennesker tar livet sitt i Norge (2015). Årlig. 137 av disse selvmordene er tilknyttet psykiatrien – pasienter UNDER behandling. Det er ca 25% det. Altså, jeg har ikke ord. Vi snakker daglig om å bevilge penger til helsesektoren, men aldri psykiatrien. Istedenfor legges det ned institusjon på institusjon, døgnplasser blir nedbemannet og tilbud innskrenket. Alt dette fordi penger er mangelvare. Samme dumme unnskyldningen som alltid dukker opp. Tidligere måtte det skje ting, før det ble satt i gang tiltak. Psykiatrien er ikke et eksempel på det. Her er det heller snakk om hvor mange flere dødsfall som må til? Kanskje ikke det en gang. For staten er disse dødsfallene bare et tall. Om det er 137 eller 10 spiller liksom ikke så stor rolle. For, hva er vel disse menneskene verdt? Det som skremmer meg er at psykisk syke blir sett sånn ned på. Jeg mener, hadde man hatt kreft hadde legene gjort alt de kunne for å redde deg. Er du psykisk syk og på randen til å ta ditt eget liv, så er det liksom ikke så farlig. Du får riktig nok beskjed om å skjerpe deg, men blir ikke tatt på alvor.
Vi må våge å hjelpe den som ikke vil ha vår hjelp, og vi må våge å se den som ikke vil bli sett. Ofte er den personen som gir uttrykk for at den trenger støtten minst, den personen som trenger støtten mest. Det synes bare ikke. Hvorfor må ting alltid være tydelig? Vi er i 2017. Å slite psykisk er helt vanlig. Det trenger ikke å være tabubelagt. I dag er det verdens selvmordsdag og det er en grunn til at denne dagen ble stiftet. Vi skal ikke lenger legge skjul på det som ikke finnes, og det håper jeg alle har i bakhodet. Selv har jeg aldri mistet noen i selvmord, men jeg har vært der selv. På stedet der alt føltes helt ulevelig. Jeg var innunder et system som ikke funket. Istedenfor gode ord og sympati fikk jeg kjeft og trusler. Istedenfor å føle meg trygg led jeg konstant av redsel. Redd for å leve, men enda mer redd for å dø. Jeg var rusa på noe jeg ikke hadde kjent før. For hver paracet jeg tok var jeg nødt til å ta en ny. Slik fortsatte det til esken(e) var tom. Det var noe uventet som skulle redde meg. Ikke helsevesenet, men en uventet telefon fra mamma som ante ugler i mosen. Sykepleieren i rommet ved siden av strikket babytøy til barnebarnet da jeg lå i sengen og knapt fikk puste. Lukket avdeling uten et snev av trygghet. Og jeg har hørt lignende historier. Folk som låses inne og tar livet sitt så fort helsepersonellet snur ryggen sin. Fordi de ikke følger med, er tilstede eller lytter. Et menneske er så mye mer komplekst enn ”hei, hvordan har du det”. Det er tanker. Det er følelser. Det er et behov for å bli sett. I dag er det 10 September og ”Verdens Selvmordsdag” – en dag å bry seg. Jeg har behov for å skrive dette innlegget av takknemlighet – for at jeg sitter her i en langt bedre forfatning dag i dag – og ikke bare ble en av mange på statistikken…
Det som har gått igjen hver gang jeg har vært under behandling, hos lege, snakket med andre anorektikere, lest i medier, med mer – er dette med at det ikke finnes noen fasitsvar på hvordan man blir frisk. I åtte år gikk jeg å trodde på den ”sannheten”, men greia er det at dette ikke er noen sannhet overhodet. Å bli frisk handler om kun én ting, og jeg har etter mye prøving og feiling funnet ut hva det er. Det handler ikke om masse kalorier, lite trening, innskrenking på livet, tvangsinnleggelser eller helsevesenets kontroll. Det handler om noe helt annet; nemlig motivasjon. Og da snakker jeg ikke om motivasjonen til å legge på seg og bli friske, for den er det ingen anorektikere som har. Okei. Så tenker mange at de vil bli friske, men de vil ikke gjennomgå hva det faktisk innebærer å bli frisk, og i mine øyne, så har man da ikke motivasjonen til å bli frisk. Jeg har hele veien påpekt at uansett om en er syk eller ei, så må en leve et liv tilnærmet som en frisk en, selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser. En må fylle det ”syke” opp med nye impulser og ting som gir en glede. Og løsningen, mine venner, den handler om denne ene tingen, nemlig den motivasjonen som overskygger alt. Den som gjør at du blåser i om du har fått i deg en pastill på 2 kalorier ekstra, eller om du har gått glipp av 3 minutter av den gangen du pleier ha per dag (satt på spissen!) Den som gjør at du lærer verdsette livet, og spesielt de små tingene. Og den som gjør at du drives fremover mot en fremtid som du knapt kan vente med å oppnå! Jeg skal være så ærlig å si at jeg visste jussen ville gjøre meg frisk, fordi jeg visste at det ikke var noe annet i hele verden som betydde mer. Når jeg tenkte på forsvarsadvokathverdagen var jeg ikke redd for noe, og alt jeg greide fokusere på var hva som måtte til for å komme dit hvor jeg kunne studere, og ikke bare det; men fullføre studiene. Jeg er en helt annen jente den dag i dag, og jeg sliter verken med psykiske eller fysiske plager – som har oppstått fra anoreksi vel og merke. Jeg valgte jobbe mot målet mitt, og den staheten som gjorde meg syk, var også den som fikk meg hit!
Jeg er ingen guru eller leksikon, og jeg har på ingen måte sagt at dette er løsningen for alle – det er viktig å presisere. Anoreksi er en individuell greie. Samtidig vil jeg også påpeke en viktig ting; De aller fleste mennesker har en eller annen drøm her i livet, og jeg tror egentlig at dette med å bli frisk kommer an på hvem som tør å realisere den, og ikke. Vil du stå fast på ditt trygge beite, så greit, men da kan du ikke forvente fremgang heller. Velger du derimot å trå utenfor, og sikte oppover, er sannsynligheten ganske stor for at du vil oppleve økt livsglede og en friskere hverdag. Hvor enkelt dette er, skal jeg ikke gå inn på, men igjen; jeg har vært tvangsinnlagt, døende, så undervektig at det var fare for mine indre organer, hatt veldig varierende prøveresultater, fått beskjed om at jeg aldri ville bli frisk pga kronisk sykdom, osv, osv. Hvis jeg har greid å reise meg, tror jeg hvem som helst kan gjøre det samme!
Jeg har jobbet beinhardt og vist en vanvittig progresjon siden høsten 2016. Snart kan jeg med glede meddele at jeg er i mål på en forsvarlig vekt. Jeg var selvfølgelig så nysgjerrig på Lørdag at jeg bare måtte sjekke tallet. Som om det var et viktig resultat i en fotballkamp spilt av mitt favorittlag, eller et avgjørende tall på tippekupongen. Seriøst? Hvor kom dette uredde vesenet fra? Forskjellen på tidligere og nå, er at den gang var det anoreksien som forholdt seg til vekt og kropp, mens nå er det Madelén som gjør det. Før anoreksien hadde jeg ingen problemer med kroppen min. Aldri i verden om jeg skulle slanke meg, for jeg var jo en av de tynneste fra før av. Helsesøster lurte faktisk på om jeg hadde spiseforstyrrelser allerede i åttende klasse på grunn av en BMI hun mente var for lav og et matinntak som ikke lignet noe hun hadde sett før – men jeg bare bagatelliserte det, for den gang hadde jeg jo ikke problemer. Tanken om å klippe av puppene ble bare med tanken på barneskolen. Jeg utviklet ikke spiseforstyrrelser før i slutten av tiende klasse, men holdt det skjult i en god stund. ”Slankingen” kom som lyn fra klar himmel da trening og sunnhet i regi av ortoreksien, eskalerte fullstendig – og derfra overtok anoreksien. Det ble rett og slett for mye med skole, trening og jobb for frøken perfekt. Jeg hadde plutselig ikke tid til å være Madelén, og dermed ble også familie og venner skjøvet bak lyset. Så gikk tiden og plutselig var mine problemer offentliggjort. Jeg var innom leger, BUPA og psykologer, men ingenting hjalp. For hver uke gikk jeg ned i vekt. Da jeg omsider ble tvangsinnlagt var jeg døende og skrekkelig tynn. Det stod om timer, og selv om de greide redde livet mitt, var det der marerittet skulle starte. Månedsvis med tvang, trusler, vold, veiing, regimer og næringsdrikker. Jeg hatet det noe helt enormt. Det verste var vektoppgangene, men heldig (uheldig) for meg, gikk jeg kun opp noen få gram i uka, og neste uke hadde jeg gått ned dem igjen. Jeg fikk høre at jeg hadde så høy forbrenning og måtte derfor sitte i rullestol, selv de 10 meterne fra senga til doen. Men den egentlige sannheten var vel at kroppen min ikke greide ta opp næringsdrikkene, og derfor la jeg ikke på meg av dem heller. Og for en som kun levde på den type kalorier sier jo det sitt til at fremgangen uteble. Uansett. Timene før veiing var grusomme. Jeg lå som oftest våken og ventet, kun for å bli ferdig med det. Og selv om jeg visste at vektoppganger ville gi meg mer frihet, så taklet ikke ”kompisen” min den realiteten, overhodet. Noe han heller ikke har gjort i ettertid, og det er også årsaken til at jeg har stått veldig på stedet hvil i flere år. Tankene om å gå opp i vekt. Følelsen av å se mer fett på kroppen. Det har vært som å vente på en dødsdom. Ergo har det ikke skjedd. Mine foreldre kunne pushet meg, men hva godt hadde det gjort? Det prøvde de på før tvangsinnleggelsen, og det holdt jo på å ende skikkelig dårlig. Nei. Er man ikke klar for å gå opp i vekt, så vil man heller ikke holde seg der. Så enkelt. Det siste jeg ville var å være en svingdørspasient. Da var det heller mye bedre å fungere halvveis i et liv der jeg trivdes, hentet energi og hadde det bra – utenfor tvangsparagraf og sykehus. På veien har jeg prøvd å finne motivasjoner. Jeg trodde lappen i 2012 skulle gjøre meg frisk. Det skjedde ikke. Jeg trodde Klara (beetle) måneden etter skulle sende meg på Peppes. Det skjedde hvert fall ikke. Jeg trodde fullføringen av VGS skulle sende meg rett på jusstudiet. Noe som heller ikke skjedde. Jeg trengte tid. Jeg måtte summe meg, og finne ut hva jeg virkelig ville, og hvor mye jeg ønsket å leve livet mitt.
Det har vært mye om og men, men fordi jeg nå begynner på juss i morgen, samt flytter til Hønefoss for godt, finnes det ingen vei tilbake. Det er derfor nå helt skjønt at jeg greier gi f og ikke lenger har noe depressivt anstrengt forhold til utviklingen, om man kan kalle den det (?) Jeg merker på kroppen at den blir sterkere dag for dag, at ribbeina blir litt mindre synlig og at lårene ikke lenger er pipestilker (!!!) Det kjenner jeg om jeg tar på dem. Plutselig har jeg 12 bukser i mitt nye skap, og ikke bare 2 – selv om de 2 også passer. Jeg trodde jeg skulle hate at mitt 30kilo+ skjelett forsvant, men det gjør jeg altså ikke. Ei heller griner jeg. Nettopp fordi hodet er et helt annet sted. Jeg har motivasjon nå. Nok til å knekke anoreksien 110%. Dessuten elsker jeg de fordelene min nye kropp gjør meg. Jeg trenger ikke å elske se kroppen av den grunn, men jeg kan love dere at jeg sjelden har hatt så god selvtillit som nå. Fordi jeg føler meg så uovervinnelig. Noe har altså alt dette ha gjort med meg. Spesielt fysisk. Nå kan jeg sovne på magen med hodet til venstre side, og ikke bare høyre, fordi nakken verker. Jeg kan løfte tungt eller springe uten å kjenne det i korsryggen etterpå. Jeg har ikke lenger ledd som verker 24/7 og knekker ikke i skulderakselen så fort jeg løfter opp overarmen. Men best av alt; jeg fryser ikke like mye, men er isteden veldig ofte varm og må ofte kle av meg istedenfor på meg. Det er for meg en helt annen verden. Jeg er jo så vant med å ha tights, joggebukse, singlet, trøye, fleece og jakke på meg, inne til alle årstider – så jeg rett og slett kler meg slik av vane. Ikke at jeg behøver det lenger. Og ikke bare det; Jeg drar på meg boblejakka når jeg skal gå tur, og jeg sover med vinterdyne ikledd flanell de varmeste sommernetter. En svett affære! Og jeg som trodde jeg alltid hadde vært frysepinn. Det er tydeligvis en forskjell på frysepinn og ekstrem frysepinn. Jeg fryser som mennesker flest, men jeg trenger ikke lenger vifteovnen når det er 27 grader ute. Ei heller trenger jeg en mugge med kokvarmt vann for å holde ut nede i peisestua. På vinterstid har det vært så håpløst så håpløst, og jeg har latt vifeovnen dure og gå i flere timer kun fordi jeg har måttet varme opp rommet. Og veldig ofte har jeg ikke orket å stå opp fordi jeg har vært for kald. Litt av et SYKT liv!
Når jeg kommer til mitt nye bosted får jeg ikke bruke vifteovn. Det er ikke direkte ulovlig, men fordi det er svært så brannfarlig så er det kanskje greit jeg ikke tar sjansen? Fra før er det en termostatstyrt panelovn som dekker opp kvadratene for det lille rommet, så trolig er ikke poenget særlig stort. Må si jeg er litt spent på hvordan dette skal gå, selv om jeg egentlig føler meg rimelig trygg på at jeg vil komme meg helskinnet gjennom høst- og vintermånedene uten pappas strømregning. At solen står rett på hver morgen hjelper MYE. Så skal det også sies at jeg skal tilbringe ganske mange timer i forelesning- og lesesal. Skulle det uansett bli for ille har jeg alltids et klesskap fullt til randen av ull, fleece og dun – og jeg er verken fremmed for å ta en dusj, en tekopp eller en ekstra treningsøkt om det må til for å få varmen i kroppen.
Jeg trekker forresten tilbake det med kroppstemperatur. Det beste er helt klart nå at jeg ikke har en kropp som lider. Jeg har nok komplikasjoner fra før, og det siste jeg vil er å forverre dem. Kanskje heller kroppen min nå kan reparere seg? Jeg er så lei av vondter, smerter og ubehag. Og ikke minst; av å engste meg. Det å leve med bekymringer er ingen god greie. Jeg har riktig nok vært flink til å ignorere dem, men det er begrenset hvor lenge man kan fravike tankekvernet. Vi snakker søvnløse netter, plutselige saltvannstårer og mindreverdighetstanker ut av en annen verden. Helt plutselig. Nå håper jeg bare så inderlig at den vekta jeg jobber meg mot også kan bli værende inventar i min hverdag. At jeg slipper ta denne kampen flere ganger. Jeg er så sliten og lei av alt som heter spiseforstyrrelser og anoreksi at dere aner ikke. Jeg har på en måte kommet til det punktet der jeg ikke, under noen omstendigheter, greier å se meg selv som syk lenger. Jeg er på en måte ferdig med å face spiseforstyrrelsen, og gidder ikke lenger bruke tid og ressurser på noe som jeg føler meg ferdig med. Det til tross for at jeg enda har noen kilo igjen. Poenget er at jeg er myyyye nærmere frisk enn syk. Heldigvis, takk og pris. Jeg prøver allikevel tenke på hva som kan vippe meg av pinnen, på faresignaler jeg må være obs på for ikke falle tilbake, men jeg kommer kun på én. Det må være stress og det at jeg glemmer å spise. Fordi jeg ikke eier sult- og metthet. Derfor gjelder det å legge en slagplan. En slagplan basert på durende intense alarmklokker, og penger eller nødmat i skolesekken eller vesken. Kanskje noen proteinbarer? Hvis ting ikke er tilgjengelig kan måltider lett la seg forskyve, og det er min største fallgruve pr dags dato. Jeg er en mester på å forskyve ting. Derfor gjelder det å ta seg pause når jeg skal, og heller bruke de minuttene som trengs på å få i meg kaloriene. Alt annet kan vente. Begynner jeg først å tulle, så er det alt for lett å havne i denne spiralen der alt skjer tilfeldig. Tilfeldigheter kan være vel og bra de, men ikke uten kontroll. Jeg skal riktig nok ikke ha noen kostliste, for det mener jeg bare er tull, da det for meg blir en greie om å bevise at jeg kan spise minst mulig av lista. Ja, jeg vet. Helt teit! Det jeg derfor skal gjøre er å saumfare produkter som jeg vet bidrar godt til vekta, og derfra planlegge måltidene mine. Tro meg; dette er jeg klar over!
Når jeg er på målvekta mi vet jeg ikke, men i dette tempoet er det nok ikke lenge til. I alle fall er det hva jeg håper. Og så lenge jeg da greier holde den vekta, som da forhåpentligvis er den jeg trives på, og som kroppen min ikke lider av, så er det mer enn godt nok. Da trenger jeg ikke gå rundt å virke syk eller stakkarslig. Ikke at jeg har gjort det før heller, men man har jo sett at jeg har vært litt ekstra tynn liksom. Nå skal jeg jo studere da og har ikke tid til å dvele ved fortiden min. Fordi den nettopp er; fortid. Fortid, fortid, fortid. Nå er det framover som gjelder og framtiden som er i fokus. Dessuten er dette den veien JEG føler er riktig å gå. Uansett om jeg på et sunt ståsted vil slite med mat og/eller tanker omkring kropp så vil jeg ikke at andre skal vite det. Ok, så vil jeg alltid være selektiv og kresen, men det var jo Madelén før anoreksien, så akkurat den biten bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg snakker mer om redsel for forbudt mat. Ikke avvisning av grønnsaker, eller dårlige dager. Folk sier at de fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige, men sorry, den gruppa vil ikke jeg være en del av. Da føler jeg at jeg håner de som faktisk sliter. Jeg vil aldri mer definere meg selv som spiseforstyrret med mindre det synes på kroppen min – og la oss håpe det aldri skjer etter jeg har fullført ”barneskirennet”. Dette betyr derimot ikke at jeg ser ned på de spiseforstyrrede (uansett vekt) som trenger hjelp og støtte. Jeg har full forståelse for at vi alle er forskjellige, og ulikheter trenger individuell behandling. Så enkelt, og så vanskelig!
Og der var nok et langt innlegg publisert! Jeg sliter rett og slett med å skrive kort når jeg først skal blogge, rett og slett fordi jeg har så mye på hjertet. Forandringer må jo dokumenteres og dette er en viktig del av min vei mot 110%. I morgen er dessuten den store dagen, og jeg er superspent. Bloggen blir definitivt ikke stående stille da heller, så følg med!
Osteoporosen fikk jeg påvist tidlig, rundt 18 år gammel, og den forsvinner dessverre ikke av seg selv. Til tider kjenner jeg at det verker i leddene, spesielt hvis jeg har stått eller sittet for lenge i en stilling. Uansett hvor flink jeg er så vil det ta tid før ting bedrer seg. Skjelettet er på sitt sterkeste mellom 25-30 år. Derfra går det bare nedover. Jeg har på ingen måte noen tid å miste. Jeg husker jeg i begynnelsen satt og studerte ex phil med konstant sviing i rygg, og det var ikke spesielt behagelig. Nå som muskulaturen har kommet seg mer får jeg ikke lenger de samme smertene, men det er klart jeg må passe på. Det skal ikke mye til før jeg kjenner antydninger til det ene eller andre. Jeg er derfor nødt til å prioritere gode sofaer, gode senger og gode kontorstoler i tiden som kommer. Får jeg først vondt et sted så tar det gjerne tid før det leger seg, og fordi jeg er litt sånn som innbiller meg at jeg har vondt, så går det gjerne ytterligere tid. Det er noe psykisk ved det. I Mars begynte jeg få alvorlige problemer med tommelen, og jeg slet tidvis så mye at jeg ikke greide skrive på dataen en gang. Mamma kjøpte derfor en støttesak til meg til rundt femhundre kroner. Intet mindre. Det hjalp noe, men ikke nok. Med støtten kunne jeg i det minste skrive på data, men ikke for hånd. For dere som lurer; Alle mine stensiler fra ex phil er skrevet for hånd. Rundt 10 utfylte ringpermer. Igjen slo det psykiske til, og jeg begynte google det ene og det andre. Kom til slutt frem til at jeg hadde artrose (slitasje i tommelen), og at dette virkelig kunne sette utdanningen min i fare. Legen trodde faktisk det samme, men røntgenen var heldigvis negativt. Trolig var det bare en god gammel ”mobiltommel”, slik venninnen min sa. Nå, etter, 4 måneder, er hånden rimelig normal. Jeg kjenner antydninger til at tommelen er vond, men det er nok mer på grunn av mobilbruk enn databruk og skriving for hånd. Jeg prøver derfor å minke litt på tekstingen og heller benytte meg av messenger her på pc’en. Samt at jeg prøver å anstrenge meg minst mulig. Har nemlig en tendens til å legge all min kraft på hver tast når jeg trykker. Så de gangene jeg høres ut som en stresset børsmegler stopper jeg opp. Da er det hakket for mye. Jeg fryktet virkelig at tommelen skulle ødelegge alt. Hadde den forholdt seg slik den gjorde, er jeg neimen ikke sikker på om jeg hadde orket studere så mye som planlagt. Krysser fingrene for at den forblir sånn.
Til slutt har vi senebetennelsen i høyre benet. Jeg som ikke kunne gå på en-to uker måtte jo ut i sykemelding til slutt, og selv om jeg ikke var 100% etter sykemeldingens slutt, så er også den tilbake der den skal være. Det jeg gjorde var å være i ro de dagene jeg hadde fri, droppet alt av gåturer i over to uker, og satt på stol konstant mens jeg var på jobb. I tillegg skrev legen ut sterke 600 ibux til meg, så også dem har tatt en del av betennelsen. Hvor mye bandasjen hjalp vet jeg ikke, men vil nå tro at det å holde benet i ro har vært viktig. Å gå på mølla er ingen fare lenger. Jeg greier også å hinke på et ben, og bære tyngre ting. Til og med gå på fjelltur i ulendt terreng. De begrensningene jeg hadde i slutten av Juni er helt borte.
