Det er her tale om det offentlige, og ikke det private.

Det er over 7 år siden jeg selv ble tvangsinnlagt på lukket avdeling med anoreksi. Allikevel har lite skjedd på denne lange tiden. Daglig får jeg tilbakemeldinger fra jenter som er desperate og fortvilte. Flere av dem ønsker faktisk ikke leve. Fordi behandlingen kun handler om vektoppgang, medisiner, trusler og tvang. Ikke om menneskene som skal bli friske. De blir oversett i hverdagen til disse som skal tjene penger, og blir således bare en del av statistikken. De er verdt null og niks. Det gjør vondt. Vondt å vite at flere skal oppleve hva jeg erfarte. Vondt å vite at det ikke fokuseres på fremtiden og på en enkelte. Istedenfor blir man satt i  bås, som en fengselsfange. Med fullstendig mangel på autonomi og frihet. Plassert i en ny hverdag der det er viktigere å bruke belter, makt og vold, fremfor samtaler og empati. Det er viktigere at pleierne får strikket ferdig kjolen til sitt nye barnebarn, og at nattevaktene får blundet mens de er på jobb. Det er viktigere å tenke seg og sitt, enn å tenke på pasientens behov. Paradoksalt nok er det slikt det offentlige tenker at folk skal bli friske. Sånn ila en tiårs periode. Noe slikt vil, og kan jeg ikke støtte oppunder. Verken om det er med min egne lommebok eller stemme ved stortingsvalget. Likeså vil jeg heller ikke oppfordre andre til det. Misforstå meg rett. Psykisk helse er selvfølgelig kjempeviktig, men kun når ressursene brukes på rett måte. Til forebygging og rehabilitering. Det skjer først når mørketallene går ned, og folk ikke lenger flyr inn og ut av psykiatrisk som jojoer.

Endringer må skje. Det nytter ikke å gi ros og støtte til noe/noen som ikke vet å verdsette den. Det nytter heller ikke å skrive side opp og side ned om egne erfaringer for å spre kunnskap i håp om at det skal virke preventivt. Fordi alt til syvende og sist bunner i et tungrodd system. Et system der mennesker blir sett i lys av diagnosen sin. Der alt man møter er en kald skulder og et hardt iskaldt blikk. Et blikk som kunne skremt vannet av de fleste. Der mor og far blir kastet ut på dagen. Der internett og mobil er bannlyst. Der glede ikke finnes i annet enn et usselt kryssordblad. Mulig jeg virker veldig forbannet her jeg skriver, og det er jeg nok. Forbannet (og sinnablogger) har jeg lov å være. Det til tross for at mye er på avstand, og at dette er en del av min sorte fortid. En fortid som få utenfra forstår, fordi den er så hinsides og uvirkelig. Selv for meg. Derfor sliter jeg ikke nevneverdig med det lengre. Det jeg derimot sliter med er at andre skal oppleve det samme marerittet som jeg selv måtte overleve i 6 hele måneder. Jeg skulle så gjerne kjempet for en mer rettferdig behandling omkring anoreksi, men det går ikke. Fordi det er ikke opp til meg å ta de første stegene med å inkludere pasienten og de pårørende. Alt jeg kan er å vise at det nytter. Jeg kan vise at det er livsfarlig å være syk, og jeg kan vise at det er superviktig å kjempe. Men selvsagt er ikke det ”så enkelt”. Tillit er ikke bygd på en dag, særlig ikke hvis den først er nedbrutt. Dermed er tålmodighet, lytting og tid avgjørende i en slik behandling. Pluss et fremtidsrettet fokus med positive elementer. For uansett hvor mørkt det ser ut der og da, så vil det nytte å rette oppmerksomheten mot delmålene, og ikke bare den seieren som skal oppnås til syvende og sist!

Bildet er brukt tidligere.

Men jeg lover dere en ting. Jeg skal aldri slutte å heie fra sidelinjen eller besvare henvendelser på en optimistisk måte. Anoreksi er muligens ikke min hjertesak med tanke på behandlingen, men jeg har allikevel et brennende ønske om at alle som lider, skal bli friske. Derfor ønsker jeg fremdeles å være et forbilde og en inspirasjon. Kanskje aller mest nå som jeg faktisk har vist at det umulige er mulig. Legene hadde nemlig gitt meg opp allerede i Mars 2010. De sa jeg var et umulig tilfelle, og at jeg aldri kunne bli frisk. Harde ord for en som nettopp hadde bikket atten. Allikevel ble jeg værende på psykiatrisk. På oppbevaring. Hjem kunne jeg ikke reise. De mente jeg var farlig for meg selv og andre, og at det var ”bedre at jeg døde der enn hjemme”. Enda jeg ikke hadde skadet en sjel. Enda jeg samarbeidet så godt det lot seg gjøre, på min måte. At jeg nå har motbevist dem alle, føles godt. Hvis jeg kan, så kan alle. Fordi jeg var så langt nede som det var mulig å komme. Samtidig forstår jeg at tillitt ikke er bygget på én dag. Især ikke hvis den først er nedbrutt. I slike tilfeller er tid og tålmodighet desto viktigere. Pluss et fremtidsrettet fokus med positive elementer. Man må arbeide seg delmål for delmål, og ikke jobbe for å oppnå den endelige seieren. Fordi det målet er for langt vekke. Det handler i første omgang om å finne (nok) motivasjon til å leve. Og den motivasjonen? Den må en finne selv.

Lik gjerne siden min: https://www.facebook.com/maadeleen/

Advarsel: kan være triggende bilder!

Da jeg gikk til jobb i går skjedde det noe som satte en ubehagelig følelse i meg. Jeg kjente meg både kvalm og skrekkslagen om hverandre. Uten at jeg skal henge ut noen mennesker, så skriver jeg om hendelsen så anonymisert jeg kan. Det var nemlig denne damen. Jeg har sett henne flere ganger, men tidligere har jeg bare fått henne i sidesynet. I går greide jeg ikke ta øynene mine fra henne. Henne og kroppen. Da jeg krysset veien holdt hun først på å krasje i meg. Hun gikk liksom skrått over veien på en måte som gjorde at bilene måtte stoppe før gangfeltet. Jeg tenkte ikke nevneverdig over det, så jeg fortsatte fremover på venstre side. Plutselig kommer hun på siden av meg i et forrykende tempo med armene i en kraftig og nesten provoserende marsjbevegelse. Så raskt at jeg ikke greier holde følge (og jeg går ganske fort!!) Det er da jeg ser skjelettskikkelsen. De tynne beina, det likbleke ansiktet og den hengslete kroppen. Slik jeg engang var. Hun er helt i sin egne verden. Jeg prøver å si hei, og vil helst få til en prat (fordi jeg bryr meg!!!), men hun strener videre. Hun må bare gå. Hele tiden. Det gjør vondt å se hvordan de tynne stilkene stadig forsvinner lenger unna meg. Hadde jeg vært syk, hadde jeg blitt trigget. Nå derimot trakk jeg pusten dypt. Jeg valgte heller se ned på mine egne ben og juble over at de ikke var i nærheten av hennes. Og istedenfor å sette opp farten, sakket jeg ned, fordi jeg hadde fem minutter ekstra å gå på. Og plutselig ble jeg tatt igjen av en pensjonist. Det var mer latter enn nedtur. Jeg kunne bare ikke åpne opp for noe eventuelle tvangstanker, og derfor valgte jeg heller motsatt taktikk. Noe som gjør meg stolt. Fordi jeg sammenlignet meg med henne ut fra et friskt perspektiv. Jeg ble satt på en utfordrende prøve. En prøve som lett kunne gjort at jeg feilet. Som lett kunne gjort at jeg løp resten av veien til jobb og droppet resten av måltidene for dagen. Når jeg da ikke gjør det, så må det jo bety at noe riktig har skjedd.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har ikke konkludert med om denne kvinnen hadde anoreksi med tanke på kroppen hennes, men jeg så på hele væremåten at det måtte være noe slikt. Tynn kan man fint være uten å være syk, men det er sjelden man er så lukket for omgivelsene og så besatt av mosjon, uten at det ligger noe sykt bak det. Jeg mener. Få mennesker går sjelden rett ut i veien uten å se seg for, avviser ikke andre som sier hei, og tar gjerne forbehold om farten når det er såpass isete føre som det nå er. Det tenker i alle fall jeg er naturlig. Samtidig får det meg også til å innse hvor galt det jeg holdt på meg var. Da jeg løp rundt som en rakett, ikke stoppet for bilene, så ned i bakken mens jeg gikk, samt måtte gå på en eksakt tid hver gang. Og også dette med at jeg måtte trene hver dag. Det kunne være alt fra klokken 5 om morgenen til klokken 00 på kvelden. Galskap. At jeg kunne fortelle pappa om denne historien er nok et steg i riktig retning for frøkna. Den avsky jeg følte var derfor et sunt tegn. Misforstå meg rett. Jeg føler ikke avsky med tanke på kvinnen, men med tanke på hva hun går gjennom og hvor ille denne sykdommen er. Jeg håper bare så inderlig at det ender godt for henne. Dessverre er det lite folk rundt kan gjøre når en person er så låst. Å bli frisk fra en anoreksi handler om vilje, og den må komme fra en selv. Det nytter verken med makt eller mat dersom en alltid havner tilbake i samme spor. Alt man kan gjøre er å krysse fingrene og håpe at personen snur av seg selv – før det er for sent…

2014. Her var jeg ikke på mitt tynneste engang, men allikevel synes jeg dette er grufullt! Da jeg tok disse bildene husker jeg at jeg syntes rumpa og magen var for stor, så det er tydelig at tankegangen er noe snudd.

De siste tre-fire årene har jeg ikke spist mat hos besteforeldrene mine overhodet. Jeg har heller ventet til jeg kom hjem, eller kom ut i bilen. Det var ikke det at jeg ikke kunne spise med han, men jeg orket bare ikke tilbakemeldinger på maten, eller spørsmål om hva det var. Ei heller tilbud om mer når jeg satt der med den gedigne samvittigheten ved endt måltid. Selv etter to knekkebrød med sukkerfritt syltetøy. Det ble bare for mye! Sist jeg spiste middag hos besteforeldrene mine var julen før jeg ble syk, så det er vel 10-11 år siden. De gangene jeg har vært der i ferier etter det, med sykdommen, har det gått i fiskekaker som regel. Det har ikke blitt særlig godt mottatt. Besteforeldrene mine sitt største ønske var å se meg frisk. Dessverre fikk verdens fineste bestemor aldri oppleve det, men jeg kjenner på meg at hun vet det. Akkurat som at hun vet at jeg nå studerer jus. Er det noe hun sa til meg før jeg dro fra pleiehjemmet, så er det at jeg ville klare hva enn jeg bestemte meg for. Og det var sant. Staheten min har jeg arvet etter bestemor. Og der kom det visst noen tårer på tastaturet. Jeg må samle meg når jeg skal skrive dette merker jeg, og noen ganger blir det bare for mye. Selv for en tøffing som meg. Jeg skulle så gjerne sagt til bestemor at jeg faktisk greide det. Det at hun vet det er vel og bra, men det er liksom ikke nok. Uansett så får jeg ikke gjort noe med det nå. Fortid er fortid, og jeg må fokusere fremover. Det som er viktig nå er at bestefar vet det. Han så den nye Madelén med former og større rompe (hans ord). Han kjente på henne at det var mer ”å ta i”. Han så at Madelén spiste av middagen der kyllingen var stekt i smør og badet i saus. Han så at Madelén tok i mot alle de skrukkete eplene, og han fikk telefonen om at hun hadde laget 4 store frysepakninger med eplemost (som hun for øvrig spiser av hver bidige dag). Han fikk oppleve det. Ja, jeg vet at oppleve er et sterkt ord, men det er realiteten. For saken er den at man ikke kan ta for gitt hvem man har rundt seg. Særlig når en trenger folkene som mest!

Jeg har snakket med bestefar på telefon flere ganger siden jeg kom til Hønefoss, men jeg har ikke hatt mulighet til å besøke han før Søndagen som var. Det skal sies at jeg ikke har vært hjemme i Horten mer enn tre dager heller, så det har rett og slett dreid seg om tid og prioriteringer. Men igjen så viser det bare at jeg trives, og det er bra. Gang på gang har jeg fortalt bestefar hvor bra det går, og hvor langt jeg har kommet, og det var bare så sabla godt å vise han at det stemte. At det ikke bare var tomme ord og lovnader. Det var som å se han boble over av glede. Bare det har gjort at jeg har fått det enda bedre med meg selv. Jeg er så stolt, tilfreds og ufattelig lettet. Jeg har ikke bare bevist for meg selv at jeg har greid dette, men også for en av mine største skeptikere. Slik gjør noe med en!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bedre enn det ser ut…

I dag har jeg vært med en venninne i flere timer, samt en tur på treningssenteret. Som sagt er jeg ikke noe fan av det, men det trengtes noe mer treningsrelatert annet enn anstrengt gåing på is. Og dessuten er det viktig å bruke formiddagene, slik at de ikke går bort til soving eller den slags. Nå er det lunsj som står på programmet (må bare føne gjennom håret) Selvfølgelig er eplemosten involvert. Deretter jobb. Tenke seg til at det er 7 Desember. Bare 13 dager til jeg fyller mitt kvarte århundre, og bare 14 dager til jeg reiser hjem. Spenningen er til å ta og føle på. Neida! Men det skal bli fint å komme til Horten igjen…

Jeg blir forfulgt av fortiden min. Selv 12 år etterpå. Det som en gang var en uskyldig Piczo-hjemmeside utviklet seg til fort til noe mer. Jeg har alltid vært en klok unge som aldri har postet noe særlig mer hud enn det som vises i en singlet. Jeg forstod nemlig tidlig betydningen av nettvett. Det jeg derimot ikke forsto var hvor lite som skulle til for å avvike den. Hjemmesiden min var åpen for hvem som helst, fra hvor som helst. Det var ingen grenser for hvem som kunne se bildene mine og lese tekstene mine (eller oversette dem i Google translate) – ei heller kommentere. Når det kommer til gutter som gir komplimenter sier jeg takk, men når det kommer til gutter som utfordrer det, og går over terskelen for hva som er ok eller viser litt for mye interesse, er jeg rask med å avvise. Alltid. Dere kan jo tenke hvordan det gikk den gangen. Jeg trodde jeg var flink til å beskytte meg selv med hjemmesiden min, men det kan jeg den dag i dag innrømme at jeg ikke var. På framsiden stod det nemlig ”messi92” (ja, jeg var stor messifan) – mitt nettbynavn. Egentlig burde det vært veldig harmløst. Nettby bestod tross alt kun av norske brukere. Trodde jeg. På nettby fremkom deler av etternavnet mitt og byen jeg bodde i, og jeg tenkte jo at det var en harmløs ting. Lite visste jeg at en fyr jeg avviste i gjesteboken på hjemmesiden min, faktisk skulle gå så langt som opprette en bruker på nettby, kun for å komme i kontakt med meg. Fyren var ikke norsk en gang. Og jo mer jeg avviste han, jo mer tok han kontakt. Han begynte etter hvert å bli så slitsom at det forekom meldinger fra han daglig. Det begynte med at jeg var søt, snill, pen og sexy til at jeg skulle flashe puppene mine og møte han for å gjøre bla bla. Meldingene tok jeg med en klype salt helt fram til han begynte å sende meg HJEMMEADRESSEN min i innboksen. Han skrev at han skulle komme på døra mi og at han skulle drepe meg. Hvis jeg prøvde å rømme, skulle han finne familien min. Det er mulig jeg aldri har vist antydning til redsel, men jeg husker at jeg var en smule påvirket av dette den perioden det pågikk. Jeg var ikke nødvendigvis redd for å møte han face to face, men jeg var redd for at han skulle skade familien min. Er det noe jeg frykter her i verden så er det å miste mamma, pappa og Aleksander. Jeg klarer ikke se for meg et liv uten dem.

Tross drapstruslene fortsatte jeg å gå på skolen, og jeg latet som ingenting. Jeg fikk også fyren utesperret fra nettby. Og mer hørte jeg ikke fra han før i 2008 – da jeg opprettet Facebook. Meldingene strømmet på. Han skrev noe sånt som at han bare tullet og at han gjerne ville vi skulle møtes fordi jeg var så pen, søt, snill og alt det der. Jeg blokket han utallige ganger, men tross dette så opprettet han nye profiler og la meg til på nytt. Det tok ikke slutt før i 2011, for da byttet jeg etternavn. Jeg fjernet også mye av det offentlige som lå ute på profilen min, og opprettet kun tilgang ”for venner”. Jeg slettet også meg selv fra alle nummeropplysninger, dels på grunn av egen sikkerhet, og dels fordi journalister ringte 24/7. Ja. Jeg burde svelget stoltheten min den gang, og anmeldt han. Det var idioti at jeg lot fyren holde på som han gjorde. For hva vet jeg? Kanskje gjaldt det flere? Dette er imidlertid ikke enden på historien. Her om dagen oppdaget jeg igjen at han hadde lagt meg til på facebook. Det har nå gått 6 år. Fyren har altså funnet ut hva jeg nå heter, og han vil trolig også enkelt kunne søke opp hvor jeg bor. Jeg tror egentlig ikke at det er en drapsmann det er snakk om, men heller en som er ensom og desperat. Jeg greier bare ikke tenke det verste om folk uten videre. For meg er ikke slike meldinger nok bevis. Ja, han ville skape en frykt i meg da jeg var ung, og det er totalt lavmål. Jeg kjenner at jeg er sint for at jeg måtte oppleve det, men ikke noe mer enn det. Redsel finnes ikke. Det er ikke det at jeg må være så tøff hele tiden, men jeg ser bare ikke noe poeng i å la meg skremme av det. Redd kan jeg være i et annet liv. Jeg kan nevne at jeg i denne alder gikk gjennom slottsparken i Oslo en novemberdag klokken 23 – alene (noe mamma og pappa selvfølgelig ikke visste om) og det var ingenting skummelt med det. Jeg stiller heller spørsmålet: hvorfor skulle det være det? Det handler ikke om å oppsøke risikoer, men det handler om å leve et liv uten frykt. Sånn ser jeg det i alle fall. Når det kommer til denne fyren her, tenker jeg litt det samme. Selv om jeg uansett er veldig klar på at jeg skal anmelde han hvis han våger å komme med de dumme truslene sine igjen. Det er overhodet ikke greit å holde på sånn med folk. Og bare for å ha en ting klart: denne hendelsen har på ingen måte vært medvirkende til å utløse min anoreksi, men den har nok bidratt til en viss skepsis på kjærestefronten. Noe som helt klart har ødelagt en del!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Madelén 14 år (nettbybilde)

Tøff utenpå – alltid!

Lik gjerne siden min på FB: https://www.facebook.com/maadeleen

Jeg tok et valg i Mars 2013, og jeg tok et valg nå i September. For fire år siden var ikke dette valget like klart som hva det var nå. Jeg takket ikke ja til tilbudet der og da, men utsatte det og sa jeg måtte tenke. Fordi jeg måtte se om jeg orket å rippe opp i historien langt tilbake i tid. I flere uker satt jeg og skrev. Det ble mange sider. Godt over hundre. Jeg fikk tilbakemelding på hva som var bra, og hva som burde endres på. Jeg skulle akkurat ta fatt på korrigeringen, da det plutselig sa stopp. Jeg ble kvalm, kroppen begynte å skjelve, og tårene trillet. Jeg ville ikke taste ned en bokstav til. Det var for sårt å grave i det vonde som hadde vært, og jeg taklet ikke gjenoppleve det lenger. Ei heller orket jeg å opprettholde offerrollen som jeg så fint hadde pådratt meg. En blogg er kanskje offentlig, men den er mer midlertidig enn hva en bok ville blitt. Dessuten ville jeg gå for drømmen. Det var jo ikke forfatter jeg skulle bli, men advokat. Og uansett hvor usikkert ting var i 2013, så valgte jeg å ta sjansen. Jeg takket nei til å utgi en bok. Dette er noe få vet, og som jeg har holdt tett til brystet. Fordi det den gang (da jeg ikke hadde stort annet liv), ville vært et fornuftig valg. Nå derimot kan jeg forsvare valget, og jeg kunne nå takke nei til en tilbud med god samvittighet. Kanskje er det helt bak mål at jeg nå har avvist to forlag, men for meg var det slik det måtte bli. Jeg orker ikke å bli forfulgt av fortiden min, især ikke når den nå har blitt så fjern. Beslutningen var også nært tilknyttet skammen og hvordan jeg ville bli oppfattet av andre, også etter sykdommen. Jeg vet det er feil å skamme seg over at man har en psykisk lidelse, og det er vel ikke direkte det jeg sikter til. Mer det at jeg skammer meg ovenfor alle de mennesker jeg har såret. Særlig familien min. Å gi ut en slik bok ville være en slags påminnelse til familie og venner om hvor ille jeg hadde behandlet dem, og for min egen del ville den opprettholdt offerfølelsen. Selv i tiden etterpå. Nå er det ikke sikkert mine umiddelbare tanker ville stemt overens med virkeligheten, men så lenge jeg ikke har gitt avkall på noe, så var dette et riktig valg for meg. På den annen side har jeg full respekt for de som faktisk skriver en såpass personlig bok. Det var bare ikke ”min ting”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hadde jeg fått tilbudet et år tidligere, så er det godt mulig at jeg hadde grepet muligheten. Da jeg kom ut av sykehuset var jeg nemlig veldig besatt av tanken om å dele marerittet offentlig (mest fordi jeg var forbannet, redd og frustrert på alt og alle), og jeg tok bloggen til nye høyder. Litt ufrivillig. Saken var nemlig ikke at bloggen måtte bli så stor som den ble, men mer det å spre et viktig budskap. Og det gjorde jeg. Jeg medvirket i kortfilm, jeg takket ja til utallige avisintervjuer, jeg bidro i en rekke skoleoppgaver, var med å skrive masteroppgave med en som gikk medisin, og jeg holdt foredrag på videregående. Tilbakemeldingene har ikke latt vente på seg, og jeg blir like rørt hver gang jeg leser ordet ”forbilde” og ”inspirasjon”. Da vet jeg at jeg har gjort noe riktig. Å bidra er alltid godt, men med offentlighetsopplegget ble det bare for mye. Jeg følte at jo mer jeg gav, jo mindre fikk jeg tilbake og jo mer mistet jeg meg selv. Merkelig nok. Målet med bloggen var aldri fast plass på topplisten, ukentlige oppringninger fra journalister eller en forfatterutdannelse – det var snarere tvert i mot: å bli frisk. Et mål jeg anser som nådd, selv om jeg vet at det er litt småpirk før jeg faktisk er der. Slik vil det nok være en god stund. En anoreksi kan henge igjen lenger enn man skulle tro. For meg er uansett det viktigste at jeg kan leve et liv som ungdommer flest, og faktisk skape den fremtid jeg ønsker – selv om jeg nå begynner å bli eldre. Det har enda ikke streifet med å legge ned bloggen, selv om jeg ikke er den mest aktive på det punktet. Dette henger sammen med at jeg ikke vil produsere daglig gossip, men heller gjennomtenkte og kvalitetsbaserte innlegg. Så får det være opp til folk å bedømme om det er tilfellet. Saken er uansett at dette alltid har vært, og også fremover, skal være en tematisert blogg og informasjonskanal med litt innblikk fra min hverdag. Jeg er ikke ute etter å øke lesertallet eller tjene penger – kun spre historien min. Litt det samme som en bok, bare at bloggen blir mye mer uskyldig i mine øyne. Dessuten er den mitt lille fristed. I flere år har jeg hentet styrke og motivasjon i å skrive, og også lese opp setninger fra tidligere innlegg. Nå derimot bruker jeg å titte tilbake for å minne meg selv på hvor langt jeg har kommet – og jeg blir like overrasket hver gang….

Buksen jeg arvet av lillebror, som han brukte på barneskolen…

I alle fall ser jeg en utrolig forskjell på disse bildene (3 års mellomrom), og det gjør mer godt enn det gjør vondt for å si det sånn!

https://www.facebook.com/maadeleen/

Jeg var godt i gang med planleggingen. De fineste sangene til Coldplay var plukket ut. De vinrøde rosene var selvskrevne. Maten skulle bestilles fra en bestemt catering og lokalet hadde jeg også ”booket”. Alt av bordpynt, sanghefter og taler var planlagt. De skulle gjennomføres med så å så mange minutters mellomrom. Gjestelisten var ferdigskrevet, og også printet ut. Og et testamente forelå. Et testamente jeg startet å skrive på da jeg kom hjem fra sommerferie i 2010. Selv avskjedsbrev til familie og venner var skrevet. Fordi jeg visste at jeg ikke hadde krefter til å stå imot. Ikke fordi jeg planla å gjøre noe drastisk, men fordi jeg skjønte at jeg ikke kom til å holde ut. Det gikk så fort nedover – og jeg hadde ikke kontroll. Ikke så mye som et snev, engang. Jeg hadde på en måte innfunnet meg med situasjonen, og godtatt at jeg trolig skulle begraves før jeg fylte 18 år. At foreldre begraver sine barn må være alle foreldre sitt mareritt, og jeg hadde det ikke særlig bra med meg selv da jeg skjønte at det var på vei til å bli en realitet. Istedenfor å vise meg sårbar og redd, fremsto jeg heller som en kontrollperson ut av en annen verden. Jeg delte ikke mine tanker med noen. Det er derimot ikke sagt at den gnagende samvittigheten uteble, og min løsning på det var: 1) innfinne meg med situasjonen, og 2) ordne min egne begravelse. En gjesteliste der alle mine kjære var invitert, foruten om meg. En dag der alt var spikret til detaljene, uten at selve datoen var satt. Det skulle være min unnskyldning og ”betaling” for at jeg ble syk. Men sannheten er at den trolig aldri ville gjort opp for de skader jeg har påført, og den ville heller ikke gitt mamma og pappa noe annet enn fortvilelse og sorg. Alt annet enn de fortjente og fortjener! Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Å skrive dette innlegget gjør meg så skamfull, så sint, så frustrert, og også tom for ord. Jeg sliter virkelig med å forstå hvor syk jeg faktisk har vært. For det første var det ingenting i verden som tilsa at dette skulle skje meg. Jeg var (er) en livsglad jente med hårete mål og store ambisjoner. For det andre kommer jeg fra en familie der kjærlighet står høyt i sentrum, og oppveksten min har vært fullstendig upåklagelig. Da er det naturlig å sette et spørsmålstegn?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

https://www.facebook.com/maadeleen/

Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg i ferd med å miste mer og mer av meg selv. Det var skole. Det var jobb. Det var familie. Det var trening. Og innimellom var det også venner. Det var aldri Madelen. Kun plikter som måtte gjennomføres og krav som måtte innfris. Når jeg tenker tilbake på den hverdagen jeg levde i, så er det for meg ikke så rart at det ene tok det andre. At skolen gjorde meg til en perfeksjonist ut av en annen verden, at jobben gjorde meg til arbeidsnarkoman, at treningen bidro til ortoreksi, synlige blodårer og overdreven sunnhetstrang, at vennene fordunstet, og at familien til tider ble gjenglemt. Jeg har aldri klart å sette fingeren på når anoreksien kom inn i bildet, men jeg tror det var et sted mellom 1 og 2 året på videregående, uten at jeg skal si det for sikkert. MEN det jeg skal si nå er høyst kritikkverdig: faktisk så ble anoreksien på en måte redningen min. Alt som slet meg ut på ungdomsskolen ble på en måte samlet i en liten ball, og jeg fikk en slags kontroll og et fullstendig overblikk. Selv om denne kontrollen på sikt bidro til å omforme hele meg. Jeg fikk en ny identitet, og lenge, i flere år, har jeg vært redd for hvem jeg var uten denne identiteten. Om folk kunne se meg uten anoreksi? Hvem er jeg uten Tom (navnet på min lille ”venn”)? Identitetskrise. Oppgjøret greide jeg først å ta i våres. 8 1/2 år etter at jeg ble syk. Først da innså jeg at anoreksien var en hvilepute, og ikke bærebjelker for resten av livet mitt. For å gå tilbake til pappas berømte husprosjekt så var altså ikke anoreksien den grunnmuren som gjorde at huset kunne la seg bygge. Den måtte bort. Helt bort. Den var for ustødig, og kun noe jeg balanserte på mens den livsfarlige leken pågikk. Et slags skille mellom død og levende, eksisterende og ikke-eksisterende. Det skal derimot sies at jeg ikke er i mål. Jeg har hele livet på å utvikle og forbedre meg selv som person. Madelén er på ingen måte et endt kapittel, noe jeg er glad for, selv om det har vært et slit å komme hit. Endelig kan jeg konstatere at veien er langt mer synbar og innen rekkevidde enn tidligere. Uten falske identiteter og forstyrrelser. Jeg har nå funnet mitt utgangspunkt som jeg kan bygge videre på!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når jeg skriver dette så merker jeg tårene kriger seg fram. Glade tårer og triste tårer. For det første er jeg uendelig stolt over hva jeg har fått til, og at jeg har greid å frigi meg fra det fordømte tvangsekteskapet. Fordi jeg vet at jeg nå er i ferd med å realisere det livet jeg drømte om før jeg ble syk. For det andre er jeg også redd fordi jeg nå er fullstendig overlatt til meg selv. Jeg vet at det vil gå bra og at jeg mestrer den friske hverdag, men det er noe med all denne friheten som noen ganger blir litt ”too much” – selv for meg. At jeg blir litt redd for å leve på en måte. Jeg står stadig ovenfor flere valgmuligheter der jeg må bevise at jeg kan ta valget på egen hånd. Uten anoreksien i bakhodet. Det er en stor forskjell. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke anorektisk, men da gjelder det å være selvbevisst og sette ned foten. Ikke stresse. Puste med magen. Holde fokus. Den type ting. Så har vi også skyldfølelsen. Det tredje punktet på Madeléns grineliste. For jeg har nemlig en utrolig sterk skyldfølelse hvis jeg kjenner ordentlig etter. Trolig vil den alltid følge meg. Det er også naturlig. Med tanke på hvor syk jeg har vært, og hvor mye jeg har utsatt mine kjære for. Hvorfor skulle det gå så lang tid før jeg innså hva venner, familie og lesere sa til meg? Jeg vet jeg ikke er gammel, men samtidig kan jeg ikke unnlate tankene om hvor jeg ville vært uten sykdommen. Jeg er ikke særlig emosjonell av meg, men på grunn av alt jeg har opplevd, skal det ikke mane tankene til, før kinnene er røde og våte av saltvann. Ofte glir dette også over i selvhat, og plutselig er jeg der hvor jeg ikke fortjener noen ting. Riktig nok skjer dette meget sjelden nå, men det hender at mine skikkelig dårlige dager eskalerer seg til det som verre er. Uansett er da hovedpunktet: NOK mat fortjener jeg alltid. Så får jeg heller jobbe med meg selv når det kommer til selvfølelse og aksept. Det skulle jo ikke være så vanskelig? Nei, for det er gratulasjonene som er. Når folk sier at de blir imponerte over hva jeg har fått til. Da blir jeg rørt. Sånn skikkelig. Nesten så det gjør vondt. Fordi jeg ikke greier å forstå det. Det er så uvirkelig. Som om jeg drømmer. En drøm som er så fin at jeg ikke greier å tro på at jeg er i våken tilstand. Jeg er en sånn person som må se ting for å tro på de, men uansett hvor mye jeg prøver å tro på dette her, så greier jeg ikke helt å fatte realitetene…

https://www.facebook.com/maadeleen/

”Kan jeg låne penger av deg, Madelén? Ja. Kan jeg komme foran deg i køen, Madelén? Ja. Kan du sende meg oppgaven fra i går? Ja. Kan du jobbe ekstra etterpå? Ja. Kan du snakke med han/hun for meg? Ja.” Og slik kunne jeg fortsatt. Tidligere fantes det nemlig ikke en ting (innen rimelighetens grenser) som jeg ikke kunne takke ja til. At jeg selv helst ville noe annet, hadde dårlig tid, ikke hadde penger til egen lunsj om jeg lånte bort, måtte gjøre ekstra lekser eller jobbe ekstra selv om jeg var syk- betød liksom ingen ting. Det var jo for egoistisk å tenke sånn. For egoistisk å sette seg selv foran alle andre som trengte min assistanse, min tid og mine penger. En slik person ville jeg ikke være – rett og slett fordi jeg ville at alle skulle like meg. Ingen skulle kunne ”ta meg på noe” eller ha en negativ oppfatning av meg. Med disse tankene utviklet jeg meg til å bli den person jeg ønsket, men ikke den person jeg innerst inne var tilfreds med å være. Jeg satte meg selv til siden, og ble kun en reservespiller i mitt egne liv. En benkesliter. Folk så meg kun fordi jeg stilte opp når de trengte det – og ikke for noe annet. Jeg fikk ikke den anerkjennelse eller gjengjeldelse jeg følte jeg fortjente. Det var et sted i dette momentet at jeg begynte utvikle spiseforstyrrelser – og selv om jeg så hva som var i ferd med å skje, så stoppet jeg det ikke. Nå skulle nemlig Madelén få ta sin plass. Hun skulle nå bruke sin tid på trening og jobb. Hun skulle nå bruke penger på det hun ville, men helst spare det meste. Hun skulle nå jobbe knallhardt på skolen, og ikke dele det med andre. Hun skulle med andre ord ha kontroll. Jeg vil vel ikke si at jeg ble egoistisk, men jeg ble bare hakket for mye selvbevisst. Det var  ingen mellomting. Jeg gikk fra å si ja til alt og alle, til at jeg nå skulle si nei til alt og alle. Utenom meg selv. Hvor ble balansen av?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I ettertid har jeg brukt tid på å løse opp i denne gåten. Ja, jeg vil være godt likt, men det skal ikke gå på bekostning av meg selv og mine interesser. Det er heller ikke så big deal om noen ikke liker meg, såfremt det ikke er snakk om noe urettferdig eller galt jeg har sagt eller gjort. Slike ting må rettes opp i på sekundet. Alltid. Jeg er ikke lenger definisjonen på et ja-menneske, men heller ikke motsatt. Fra tid til annen vurderer jeg den enkelte situasjon. Jeg sender over oppgaver til medstudenter, mot at de jobber med meg senere og gjør det samme tilbake om jeg selv trenger hjelp. Jeg låner bort penger, mot at jeg får dem tilbake, såfremt det ikke er småbeløp. Jeg jobber ekstra de gangene jeg ser jeg har krefter og tid. Jeg lar folk komme foran meg i køen, så lenge det ikke gjør at jeg selv må stresse livet av meg for mine gjøremål. Dermed beholder jeg også Madelén oppi alt. Jeg er på ingen måte egoistisk av den grunn – kun fornuftig. Etter mange år med mindreverdighetstanker, depresjon, angst og det som verre er, så har jeg innsett at jeg ikke kan legge meg selv bort. Det er jo tross alt jeg som er hovedpersonen i mitt liv. Når jeg omsider har innsett det har jeg også forstått at ting på alle måter blitt mer balansert, og at livet ikke lenger er et ork og mas, men noe jeg skaper. Så langt ser det veldig lovende ut!

https://www.facebook.com/maadeleen/

Jeg personlig tenker ordet elske er et sterkt ord. Det handler liksom om mer enn bare følelsene – en skal også ha lidenskapen. Min far har hele veien sagt at det å bli frisk handler om å elske seg selv og kroppen sin. Jeg fant ut at han, som oftest har rett, tok feil der. For meg handler det som nevnt tidligere om motivasjonen, og om å elske denne motivasjonen. Jus er min motivasjon. Min lidenskap. Det skal derimot ikke trekkes to streker under svaret riktig enda, for jeg stopper naturligvis ikke der. Det kroppshatet jeg har levd med i snart ti år er vel nært sagt borte (litt hat vil alltid være der), da jeg aksepterer meg selv nå. Kroppen er ikke lenger en byrde. Jeg digger at kroppen fungerer, og jeg nyter synet av markerte muskler (tenk at jeg endelig har greid å bygge dem!) og ikke utstikkende ribbein. Å gå så langt som at jeg elsker den – det blir å ta i. Jeg vil aldri elske kroppen min, men jeg vil godta at den er blitt slik som den er. For meg var det en big deal med lår og legger før jeg ble syk, men av en eller annen merkelig grunn så kommer ikke de tilbake i lik form som sist. Det er fordi jeg har og kan ha fokus på ordentlig trening som gir meg lange og slanke muskler, uten at de ser stolpete ut. I tillegg har ”pubertetsfettet” lagt seg på andre steder ettersom utviklingen nå har fått gå sin gang – som i og for seg ikke er mer synlig enn at jeg har fått dekket til det anorektiske. Nå klarer jeg å passere speilet på vei til dusjen selv om jeg er halvnaken. Jeg klarer å skifte til undertøy før jeg skal legge meg, selv med lyset på. Jeg har ingen problem med å skifte foran andre heller. Jeg har ikke lenger angst for å kjenne at ”fettet” treffer hverandre eller at det er noe ”mer å ta i” på kroppen min. Og om klærne sitter strammere bryr jeg meg null. Det må bare bli sånn skal jeg mestre det livet jeg nå lever, og det som fremover venter meg. Tidligere var jeg sykelig opptatt av å kjenne på kroppen og føle at knokler og bein var like tydelige som dagen før. Slik pågikk det hvert minutt såfremt jeg satt og ikke hadde noe å gjøre. Som var mer enn 50% av døgnet. Kan tro jeg ble gal. At jeg nå har greid å rette fokuset over på noe annet enn kropp, er for meg utrolig befriende. Omsider har jeg innsett hva folk flest mente da de sa at jeg måtte fokusere på meg selv. Meg selv uten konstant kroppen i sentrum. Å være opptatt av utseende er en greit nok det, bare så lenge det ikke blir en besettelse. Det skal dog sies at jeg ikke er på stadiet med strand og bikini, og jeg avskyr sterkt (tillater ikke) at folk tar bilder av beina mine – men jammen har jeg kommet langt likevel. Det skal jo godt gjøres å snu en hjerne som har vært invadert av anoreksi i 9 år, på bare 2 måneder. I hvert fall er det hva jeg tenker, så får også fortsettelsen på denne ”reisen” bli opp til meg…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

550 mennesker tar livet sitt i Norge (2015). Årlig. 137 av disse selvmordene er tilknyttet psykiatrien – pasienter UNDER behandling. Det er ca 25% det. Altså, jeg har ikke ord. Vi snakker daglig om å bevilge penger til helsesektoren, men aldri psykiatrien. Istedenfor legges det ned institusjon på institusjon, døgnplasser blir nedbemannet og tilbud innskrenket. Alt dette fordi penger er mangelvare. Samme dumme unnskyldningen som alltid dukker opp. Tidligere måtte det skje ting, før det ble satt i gang tiltak. Psykiatrien er ikke et eksempel på det. Her er det heller snakk om hvor mange flere dødsfall som må til? Kanskje ikke det en gang. For staten er disse dødsfallene bare et tall. Om det er 137 eller 10 spiller liksom ikke så stor rolle. For, hva er vel disse menneskene verdt? Det som skremmer meg er at psykisk syke blir sett sånn ned på. Jeg mener, hadde man hatt kreft hadde legene gjort alt de kunne for å redde deg. Er du psykisk syk og på randen til å ta ditt eget liv, så er det liksom ikke så farlig. Du får riktig nok beskjed om å skjerpe deg, men blir ikke tatt på alvor.

Vi må våge å hjelpe den som ikke vil ha vår hjelp, og vi må våge å se den som ikke vil bli sett. Ofte er den personen som gir uttrykk for at den trenger støtten minst, den personen som trenger støtten mest. Det synes bare ikke. Hvorfor må ting alltid være tydelig? Vi er i 2017. Å slite psykisk er helt vanlig. Det trenger ikke å være tabubelagt. I dag er det verdens selvmordsdag og det er en grunn til at denne dagen ble stiftet. Vi skal ikke lenger legge skjul på det som ikke finnes, og det håper jeg alle har i bakhodet. Selv har jeg aldri mistet noen i selvmord, men jeg har vært der selv. På stedet der alt føltes helt ulevelig. Jeg var innunder et system som ikke funket. Istedenfor gode ord og sympati fikk jeg kjeft og trusler. Istedenfor å føle meg trygg led jeg konstant av redsel. Redd for å leve, men enda mer redd for å dø. Jeg var rusa på noe jeg ikke hadde kjent før. For hver paracet jeg tok var jeg nødt til å ta en ny. Slik fortsatte det til esken(e) var tom. Det var noe uventet som skulle redde meg. Ikke helsevesenet, men en uventet telefon fra mamma som ante ugler i mosen. Sykepleieren i rommet ved siden av strikket babytøy til barnebarnet da jeg lå i sengen og knapt fikk puste. Lukket avdeling uten et snev av trygghet. Og jeg har hørt lignende historier. Folk som låses inne og tar livet sitt så fort helsepersonellet snur ryggen sin. Fordi de ikke følger med, er tilstede eller lytter. Et menneske er så mye mer komplekst enn ”hei, hvordan har du det”. Det er tanker. Det er følelser. Det er et behov for å bli sett. I dag er det 10 September og ”Verdens Selvmordsdag” – en dag å bry seg. Jeg har behov for å skrive dette innlegget av takknemlighet – for at jeg sitter her i en langt bedre forfatning dag i dag – og ikke bare ble en av mange på statistikken…

Lev livet, og ta vare på hverandre!

Mars 2011: sløv i blikket, usikker og livredd.