Det som har gått igjen hver gang jeg har vært under behandling, hos lege, snakket med andre anorektikere, lest i medier, med mer – er dette med at det ikke finnes noen fasitsvar på hvordan man blir frisk. I åtte år gikk jeg å trodde på den ”sannheten”, men greia er det at dette ikke er noen sannhet overhodet. Å bli frisk handler om kun én ting, og jeg har etter mye prøving og feiling funnet ut hva det er. Det handler ikke om masse kalorier, lite trening, innskrenking på livet, tvangsinnleggelser eller helsevesenets kontroll. Det handler om noe helt annet; nemlig motivasjon. Og da snakker jeg ikke om motivasjonen til å legge på seg og bli friske, for den er det ingen anorektikere som har. Okei. Så tenker mange at de vil bli friske, men de vil ikke gjennomgå hva det faktisk innebærer å bli frisk, og i mine øyne, så har man da ikke motivasjonen til å bli frisk. Jeg har hele veien påpekt at uansett om en er syk eller ei, så må en leve et liv tilnærmet som en frisk en, selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser. En må fylle det ”syke” opp med nye impulser og ting som gir en glede. Og løsningen, mine venner, den handler om denne ene tingen, nemlig den motivasjonen som overskygger alt. Den som gjør at du blåser i om du har fått i deg en pastill på 2 kalorier ekstra, eller om du har gått glipp av 3 minutter av den gangen du pleier ha per dag (satt på spissen!) Den som gjør at du lærer verdsette livet, og spesielt de små tingene. Og den som gjør at du drives fremover mot en fremtid som du knapt kan vente med å oppnå! Jeg skal være så ærlig å si at jeg visste jussen ville gjøre meg frisk, fordi jeg visste at det ikke var noe annet i hele verden som betydde mer. Når jeg tenkte på forsvarsadvokathverdagen var jeg ikke redd for noe, og alt jeg greide fokusere på var hva som måtte til for å komme dit hvor jeg kunne studere, og ikke bare det; men fullføre studiene. Jeg er en helt annen jente den dag i dag, og jeg sliter verken med psykiske eller fysiske plager – som har oppstått fra anoreksi vel og merke. Jeg valgte jobbe mot målet mitt, og den staheten som gjorde meg syk, var også den som fikk meg hit!
Jeg er ingen guru eller leksikon, og jeg har på ingen måte sagt at dette er løsningen for alle – det er viktig å presisere. Anoreksi er en individuell greie. Samtidig vil jeg også påpeke en viktig ting; De aller fleste mennesker har en eller annen drøm her i livet, og jeg tror egentlig at dette med å bli frisk kommer an på hvem som tør å realisere den, og ikke. Vil du stå fast på ditt trygge beite, så greit, men da kan du ikke forvente fremgang heller. Velger du derimot å trå utenfor, og sikte oppover, er sannsynligheten ganske stor for at du vil oppleve økt livsglede og en friskere hverdag. Hvor enkelt dette er, skal jeg ikke gå inn på, men igjen; jeg har vært tvangsinnlagt, døende, så undervektig at det var fare for mine indre organer, hatt veldig varierende prøveresultater, fått beskjed om at jeg aldri ville bli frisk pga kronisk sykdom, osv, osv. Hvis jeg har greid å reise meg, tror jeg hvem som helst kan gjøre det samme!
Jeg har jobbet beinhardt og vist en vanvittig progresjon siden høsten 2016. Snart kan jeg med glede meddele at jeg er i mål på en forsvarlig vekt. Jeg var selvfølgelig så nysgjerrig på Lørdag at jeg bare måtte sjekke tallet. Som om det var et viktig resultat i en fotballkamp spilt av mitt favorittlag, eller et avgjørende tall på tippekupongen. Seriøst? Hvor kom dette uredde vesenet fra? Forskjellen på tidligere og nå, er at den gang var det anoreksien som forholdt seg til vekt og kropp, mens nå er det Madelén som gjør det. Før anoreksien hadde jeg ingen problemer med kroppen min. Aldri i verden om jeg skulle slanke meg, for jeg var jo en av de tynneste fra før av. Helsesøster lurte faktisk på om jeg hadde spiseforstyrrelser allerede i åttende klasse på grunn av en BMI hun mente var for lav og et matinntak som ikke lignet noe hun hadde sett før – men jeg bare bagatelliserte det, for den gang hadde jeg jo ikke problemer. Tanken om å klippe av puppene ble bare med tanken på barneskolen. Jeg utviklet ikke spiseforstyrrelser før i slutten av tiende klasse, men holdt det skjult i en god stund. ”Slankingen” kom som lyn fra klar himmel da trening og sunnhet i regi av ortoreksien, eskalerte fullstendig – og derfra overtok anoreksien. Det ble rett og slett for mye med skole, trening og jobb for frøken perfekt. Jeg hadde plutselig ikke tid til å være Madelén, og dermed ble også familie og venner skjøvet bak lyset. Så gikk tiden og plutselig var mine problemer offentliggjort. Jeg var innom leger, BUPA og psykologer, men ingenting hjalp. For hver uke gikk jeg ned i vekt. Da jeg omsider ble tvangsinnlagt var jeg døende og skrekkelig tynn. Det stod om timer, og selv om de greide redde livet mitt, var det der marerittet skulle starte. Månedsvis med tvang, trusler, vold, veiing, regimer og næringsdrikker. Jeg hatet det noe helt enormt. Det verste var vektoppgangene, men heldig (uheldig) for meg, gikk jeg kun opp noen få gram i uka, og neste uke hadde jeg gått ned dem igjen. Jeg fikk høre at jeg hadde så høy forbrenning og måtte derfor sitte i rullestol, selv de 10 meterne fra senga til doen. Men den egentlige sannheten var vel at kroppen min ikke greide ta opp næringsdrikkene, og derfor la jeg ikke på meg av dem heller. Og for en som kun levde på den type kalorier sier jo det sitt til at fremgangen uteble. Uansett. Timene før veiing var grusomme. Jeg lå som oftest våken og ventet, kun for å bli ferdig med det. Og selv om jeg visste at vektoppganger ville gi meg mer frihet, så taklet ikke ”kompisen” min den realiteten, overhodet. Noe han heller ikke har gjort i ettertid, og det er også årsaken til at jeg har stått veldig på stedet hvil i flere år. Tankene om å gå opp i vekt. Følelsen av å se mer fett på kroppen. Det har vært som å vente på en dødsdom. Ergo har det ikke skjedd. Mine foreldre kunne pushet meg, men hva godt hadde det gjort? Det prøvde de på før tvangsinnleggelsen, og det holdt jo på å ende skikkelig dårlig. Nei. Er man ikke klar for å gå opp i vekt, så vil man heller ikke holde seg der. Så enkelt. Det siste jeg ville var å være en svingdørspasient. Da var det heller mye bedre å fungere halvveis i et liv der jeg trivdes, hentet energi og hadde det bra – utenfor tvangsparagraf og sykehus. På veien har jeg prøvd å finne motivasjoner. Jeg trodde lappen i 2012 skulle gjøre meg frisk. Det skjedde ikke. Jeg trodde Klara (beetle) måneden etter skulle sende meg på Peppes. Det skjedde hvert fall ikke. Jeg trodde fullføringen av VGS skulle sende meg rett på jusstudiet. Noe som heller ikke skjedde. Jeg trengte tid. Jeg måtte summe meg, og finne ut hva jeg virkelig ville, og hvor mye jeg ønsket å leve livet mitt.
Det har vært mye om og men, men fordi jeg nå begynner på juss i morgen, samt flytter til Hønefoss for godt, finnes det ingen vei tilbake. Det er derfor nå helt skjønt at jeg greier gi f og ikke lenger har noe depressivt anstrengt forhold til utviklingen, om man kan kalle den det (?) Jeg merker på kroppen at den blir sterkere dag for dag, at ribbeina blir litt mindre synlig og at lårene ikke lenger er pipestilker (!!!) Det kjenner jeg om jeg tar på dem. Plutselig har jeg 12 bukser i mitt nye skap, og ikke bare 2 – selv om de 2 også passer. Jeg trodde jeg skulle hate at mitt 30kilo+ skjelett forsvant, men det gjør jeg altså ikke. Ei heller griner jeg. Nettopp fordi hodet er et helt annet sted. Jeg har motivasjon nå. Nok til å knekke anoreksien 110%. Dessuten elsker jeg de fordelene min nye kropp gjør meg. Jeg trenger ikke å elske se kroppen av den grunn, men jeg kan love dere at jeg sjelden har hatt så god selvtillit som nå. Fordi jeg føler meg så uovervinnelig. Noe har altså alt dette ha gjort med meg. Spesielt fysisk. Nå kan jeg sovne på magen med hodet til venstre side, og ikke bare høyre, fordi nakken verker. Jeg kan løfte tungt eller springe uten å kjenne det i korsryggen etterpå. Jeg har ikke lenger ledd som verker 24/7 og knekker ikke i skulderakselen så fort jeg løfter opp overarmen. Men best av alt; jeg fryser ikke like mye, men er isteden veldig ofte varm og må ofte kle av meg istedenfor på meg. Det er for meg en helt annen verden. Jeg er jo så vant med å ha tights, joggebukse, singlet, trøye, fleece og jakke på meg, inne til alle årstider – så jeg rett og slett kler meg slik av vane. Ikke at jeg behøver det lenger. Og ikke bare det; Jeg drar på meg boblejakka når jeg skal gå tur, og jeg sover med vinterdyne ikledd flanell de varmeste sommernetter. En svett affære! Og jeg som trodde jeg alltid hadde vært frysepinn. Det er tydeligvis en forskjell på frysepinn og ekstrem frysepinn. Jeg fryser som mennesker flest, men jeg trenger ikke lenger vifteovnen når det er 27 grader ute. Ei heller trenger jeg en mugge med kokvarmt vann for å holde ut nede i peisestua. På vinterstid har det vært så håpløst så håpløst, og jeg har latt vifeovnen dure og gå i flere timer kun fordi jeg har måttet varme opp rommet. Og veldig ofte har jeg ikke orket å stå opp fordi jeg har vært for kald. Litt av et SYKT liv!
Når jeg kommer til mitt nye bosted får jeg ikke bruke vifteovn. Det er ikke direkte ulovlig, men fordi det er svært så brannfarlig så er det kanskje greit jeg ikke tar sjansen? Fra før er det en termostatstyrt panelovn som dekker opp kvadratene for det lille rommet, så trolig er ikke poenget særlig stort. Må si jeg er litt spent på hvordan dette skal gå, selv om jeg egentlig føler meg rimelig trygg på at jeg vil komme meg helskinnet gjennom høst- og vintermånedene uten pappas strømregning. At solen står rett på hver morgen hjelper MYE. Så skal det også sies at jeg skal tilbringe ganske mange timer i forelesning- og lesesal. Skulle det uansett bli for ille har jeg alltids et klesskap fullt til randen av ull, fleece og dun – og jeg er verken fremmed for å ta en dusj, en tekopp eller en ekstra treningsøkt om det må til for å få varmen i kroppen.
Jeg trekker forresten tilbake det med kroppstemperatur. Det beste er helt klart nå at jeg ikke har en kropp som lider. Jeg har nok komplikasjoner fra før, og det siste jeg vil er å forverre dem. Kanskje heller kroppen min nå kan reparere seg? Jeg er så lei av vondter, smerter og ubehag. Og ikke minst; av å engste meg. Det å leve med bekymringer er ingen god greie. Jeg har riktig nok vært flink til å ignorere dem, men det er begrenset hvor lenge man kan fravike tankekvernet. Vi snakker søvnløse netter, plutselige saltvannstårer og mindreverdighetstanker ut av en annen verden. Helt plutselig. Nå håper jeg bare så inderlig at den vekta jeg jobber meg mot også kan bli værende inventar i min hverdag. At jeg slipper ta denne kampen flere ganger. Jeg er så sliten og lei av alt som heter spiseforstyrrelser og anoreksi at dere aner ikke. Jeg har på en måte kommet til det punktet der jeg ikke, under noen omstendigheter, greier å se meg selv som syk lenger. Jeg er på en måte ferdig med å face spiseforstyrrelsen, og gidder ikke lenger bruke tid og ressurser på noe som jeg føler meg ferdig med. Det til tross for at jeg enda har noen kilo igjen. Poenget er at jeg er myyyye nærmere frisk enn syk. Heldigvis, takk og pris. Jeg prøver allikevel tenke på hva som kan vippe meg av pinnen, på faresignaler jeg må være obs på for ikke falle tilbake, men jeg kommer kun på én. Det må være stress og det at jeg glemmer å spise. Fordi jeg ikke eier sult- og metthet. Derfor gjelder det å legge en slagplan. En slagplan basert på durende intense alarmklokker, og penger eller nødmat i skolesekken eller vesken. Kanskje noen proteinbarer? Hvis ting ikke er tilgjengelig kan måltider lett la seg forskyve, og det er min største fallgruve pr dags dato. Jeg er en mester på å forskyve ting. Derfor gjelder det å ta seg pause når jeg skal, og heller bruke de minuttene som trengs på å få i meg kaloriene. Alt annet kan vente. Begynner jeg først å tulle, så er det alt for lett å havne i denne spiralen der alt skjer tilfeldig. Tilfeldigheter kan være vel og bra de, men ikke uten kontroll. Jeg skal riktig nok ikke ha noen kostliste, for det mener jeg bare er tull, da det for meg blir en greie om å bevise at jeg kan spise minst mulig av lista. Ja, jeg vet. Helt teit! Det jeg derfor skal gjøre er å saumfare produkter som jeg vet bidrar godt til vekta, og derfra planlegge måltidene mine. Tro meg; dette er jeg klar over!
Når jeg er på målvekta mi vet jeg ikke, men i dette tempoet er det nok ikke lenge til. I alle fall er det hva jeg håper. Og så lenge jeg da greier holde den vekta, som da forhåpentligvis er den jeg trives på, og som kroppen min ikke lider av, så er det mer enn godt nok. Da trenger jeg ikke gå rundt å virke syk eller stakkarslig. Ikke at jeg har gjort det før heller, men man har jo sett at jeg har vært litt ekstra tynn liksom. Nå skal jeg jo studere da og har ikke tid til å dvele ved fortiden min. Fordi den nettopp er; fortid. Fortid, fortid, fortid. Nå er det framover som gjelder og framtiden som er i fokus. Dessuten er dette den veien JEG føler er riktig å gå. Uansett om jeg på et sunt ståsted vil slite med mat og/eller tanker omkring kropp så vil jeg ikke at andre skal vite det. Ok, så vil jeg alltid være selektiv og kresen, men det var jo Madelén før anoreksien, så akkurat den biten bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg snakker mer om redsel for forbudt mat. Ikke avvisning av grønnsaker, eller dårlige dager. Folk sier at de fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige, men sorry, den gruppa vil ikke jeg være en del av. Da føler jeg at jeg håner de som faktisk sliter. Jeg vil aldri mer definere meg selv som spiseforstyrret med mindre det synes på kroppen min – og la oss håpe det aldri skjer etter jeg har fullført ”barneskirennet”. Dette betyr derimot ikke at jeg ser ned på de spiseforstyrrede (uansett vekt) som trenger hjelp og støtte. Jeg har full forståelse for at vi alle er forskjellige, og ulikheter trenger individuell behandling. Så enkelt, og så vanskelig!
Og der var nok et langt innlegg publisert! Jeg sliter rett og slett med å skrive kort når jeg først skal blogge, rett og slett fordi jeg har så mye på hjertet. Forandringer må jo dokumenteres og dette er en viktig del av min vei mot 110%. I morgen er dessuten den store dagen, og jeg er superspent. Bloggen blir definitivt ikke stående stille da heller, så følg med!
Osteoporosen fikk jeg påvist tidlig, rundt 18 år gammel, og den forsvinner dessverre ikke av seg selv. Til tider kjenner jeg at det verker i leddene, spesielt hvis jeg har stått eller sittet for lenge i en stilling. Uansett hvor flink jeg er så vil det ta tid før ting bedrer seg. Skjelettet er på sitt sterkeste mellom 25-30 år. Derfra går det bare nedover. Jeg har på ingen måte noen tid å miste. Jeg husker jeg i begynnelsen satt og studerte ex phil med konstant sviing i rygg, og det var ikke spesielt behagelig. Nå som muskulaturen har kommet seg mer får jeg ikke lenger de samme smertene, men det er klart jeg må passe på. Det skal ikke mye til før jeg kjenner antydninger til det ene eller andre. Jeg er derfor nødt til å prioritere gode sofaer, gode senger og gode kontorstoler i tiden som kommer. Får jeg først vondt et sted så tar det gjerne tid før det leger seg, og fordi jeg er litt sånn som innbiller meg at jeg har vondt, så går det gjerne ytterligere tid. Det er noe psykisk ved det. I Mars begynte jeg få alvorlige problemer med tommelen, og jeg slet tidvis så mye at jeg ikke greide skrive på dataen en gang. Mamma kjøpte derfor en støttesak til meg til rundt femhundre kroner. Intet mindre. Det hjalp noe, men ikke nok. Med støtten kunne jeg i det minste skrive på data, men ikke for hånd. For dere som lurer; Alle mine stensiler fra ex phil er skrevet for hånd. Rundt 10 utfylte ringpermer. Igjen slo det psykiske til, og jeg begynte google det ene og det andre. Kom til slutt frem til at jeg hadde artrose (slitasje i tommelen), og at dette virkelig kunne sette utdanningen min i fare. Legen trodde faktisk det samme, men røntgenen var heldigvis negativt. Trolig var det bare en god gammel ”mobiltommel”, slik venninnen min sa. Nå, etter, 4 måneder, er hånden rimelig normal. Jeg kjenner antydninger til at tommelen er vond, men det er nok mer på grunn av mobilbruk enn databruk og skriving for hånd. Jeg prøver derfor å minke litt på tekstingen og heller benytte meg av messenger her på pc’en. Samt at jeg prøver å anstrenge meg minst mulig. Har nemlig en tendens til å legge all min kraft på hver tast når jeg trykker. Så de gangene jeg høres ut som en stresset børsmegler stopper jeg opp. Da er det hakket for mye. Jeg fryktet virkelig at tommelen skulle ødelegge alt. Hadde den forholdt seg slik den gjorde, er jeg neimen ikke sikker på om jeg hadde orket studere så mye som planlagt. Krysser fingrene for at den forblir sånn.
Til slutt har vi senebetennelsen i høyre benet. Jeg som ikke kunne gå på en-to uker måtte jo ut i sykemelding til slutt, og selv om jeg ikke var 100% etter sykemeldingens slutt, så er også den tilbake der den skal være. Det jeg gjorde var å være i ro de dagene jeg hadde fri, droppet alt av gåturer i over to uker, og satt på stol konstant mens jeg var på jobb. I tillegg skrev legen ut sterke 600 ibux til meg, så også dem har tatt en del av betennelsen. Hvor mye bandasjen hjalp vet jeg ikke, men vil nå tro at det å holde benet i ro har vært viktig. Å gå på mølla er ingen fare lenger. Jeg greier også å hinke på et ben, og bære tyngre ting. Til og med gå på fjelltur i ulendt terreng. De begrensningene jeg hadde i slutten av Juni er helt borte.
Jeg merker jeg begynner å bli litt stresset nå. Ikke fordi jeg skal flytte og har masse greier å tenke på i forbindelse med det, men fordi det er så mye jeg skulle gjort med mamma før flyttingen. Hele tiden har jeg tenkt at vi har god tid til å farte hit og dit, eller ordne med det og det, men sannheten er; det har vi ikke. Og det som skjer nå er at jeg prøver presse 1 års mor-og-datter-tid inn på bare en knapp uke. Jeg vet ikke helt om jeg greier det, så jeg får ta en ting av gangen. Nå kan jeg imidlertid krysse topptur av listen, og jeg har omsider fått testet mine nye fjellsko og fjellbukse som jeg fikk til jul. Sist jeg prøvde buksa hadde jeg ikke sjanse til å bevege meg en meter med den på. Nå satt den perfekt! Det ble en tur til nydelige Skibergfjell, som ligger i Hof kommune, i retning Eidsfoss. Det er det høyeste punktet i Vestfold på 632 meter over havet. Dog ikke det høyeste fjellet, for det er Vestfjellet, naturlig nok, og det passerte vi på vei opp til Skibergfjell. Ned derfra igjen gikk det en runde, og det var enkelt å følge med på løype og kart. Totalt brukte vi ca 2 timer (++ pga bildetaking!!!) på nesten 1 mil, og det var helt passelig. Ikke det at jeg ikke kan gå langt på fjellet, og normalt sett hadde nok denne turen vært i minste laget for meg, men akkurat nå, kun to dager før jeg skal reise, ser jeg ikke poenget med å ta meg helt ut. Da mamma og jeg var i Arendal for noen år siden var det nettopp slike småturer vi dro på, så det passet egentlig midt i blinken, da hun har etterspurt det. Været holdt seg stabilt med sol for det meste, og det var verken for varmt eller kaldt. Helt passe! Jeg ble fort varm da vi gikk oppover, men litt grøssen så fort vi satt oss ned. Kroppen kjentes overraskende fin ut, og jeg merker at jeg er i en særdeles bra form. Bedre enn på lenge. Jeg hadde ingen vondter da jeg gikk og heller ikke etterpå. Ofte pleier jeg ha særdeles med smerter i både rygg og hofter, men det merket jeg ingenting til i dag. Mye skyldes nok vektoppgangen. For sikkerhets skyld tok vi jeg allikevel og trente litt yin yoga da jeg kom hjem. Dette er en super yogaform jeg ble introdusert for på Tirsdag, der tøying er i sentrum. Helt perfekt for stivheten og osteoprosen selv. Alt i alt; en flott ”avslutning” før Hønefoss… Tenk at jeg reiser om 2 dager!!
Mamma på blåbærtur – bokstavelig talt…
Etter dette innlegget er publisert skal jeg ta fatt på redigeringen av videoopptaket fra 17 Mai, da jeg var russ i 2011. Bare tanken gjør meg sliten, samtidig som tanken på å la være gir meg dårlig samvittighet. Ergo er ikke valget vanskelig. Og nå som pakkingen er på hell, har jeg faktisk en del tid til overs. Det eneste som gjenstår er som sagt de tingene som ikke kan pakkes ned før i morgen, hvilket som gjør at jeg ikke kan røre dem helt enda. Har prøvd å avtale med noen venninner i tiden før avreise, men det ser ut til at de fleste er opptatt, så det blir nok til at jeg får fullt program de feriene jeg kommer ”hjem”!
Den maidagen i 2010 da vi dro til legen og jeg fikk diagnosen anoreksi, da var det siste jeg ville å såre dere.
Den junidagen i 2010 da jeg lå og vrengte meg på gulvet i raseri, da var det siste jeg ville å såre dere.
Den sommerferien i 2010 da alt jeg fokuserte på var forbrenning og sult, da var det siste jeg ville å såre dere.
Den høstdagen i Oktober i 2010 da vi var på BUPA og jeg ikke ville samarbeide, da var det siste jeg ville å såre dere.
Den perioden da jeg under tvangsinnleggelsen ikke ville spise, ikke ville dusje, ikke ville smile, selvskadet meg og forsøkte ta livet mitt – selv da var det siste jeg ville å såre dere.
Å såre dere var aldri noe jeg ønsket, men når man får en sykdom som er så altoppslukende at ingenting annet betyr noe, så kan dessverre det bli et faktum. Når jeg tenker tilbake gjør det smertelig vondt å vite at dere måtte ta del i disse tunge stundene, og enda verre gjør det å vite at jeg ikke en gang brydde meg hvordan dere hadde det. Som anorektiker hadde jeg ikke sjansen til å det. Jeg var selve definisjonen på syk, egoistisk og alvorlig deprimert. Det fantes ingen Madelén.
Jeg stod der på bar bakke; tiltaksløs, sjanseløs og hjerteløs. Alt det fine jeg tidligere hadde beriket livet mitt med, var kun små sandkorn i den store ørken. Kun ørsmå gleder jeg så vidt hadde mulighet til å finne tilbake til. Og blant en av disse gledene var dere; familien min. Jeg greide ikke vise dere kjærlighet og takknemlighet den gangen stormen herjet som verst. Dere ble bare mine tilskuere og blasse skygger. Det er ikke før i ettertid jeg faktisk har forstått hvilken jobb dere gjorde, og det at dere aldri vendte ryggen til meg, gjorde trolig at Madelén nyttet ta tilbake kontrollen. Jeg håper dere nå kan se hvor langt jeg har kommet, og at dere sammen kan dele litt av seieren med meg. Om ikke gullpokalen, så bronsemedaljen i det minste. For det er nemlig ikke bare jeg som har tatt disse stegene. Dere har tatt de med meg. Ikke fordi dere har pushet og mast på umuligheten selv, men fordi dere har holdt ut med meg, støttet oppunder og elsket meg når jeg fortjente det minst. Sammen har vi utrettet det som nært sagt var umulig, og den fremtiden vi alle trodde var milevis unna, er kun dager fra å bli realisert. Og for meg er dette beviset; Man kan være dødens syk og allikevel strebe etter å oppnå de hårete målene sine. Ja visst er det en prosess og en tålmodighetstest uten like, samtidig som det også er en drivkraft mot noe større. Hva man har opplevd, definerer ikke hva man kan oppleve. Begrensningene er det kun DU som setter, for mulighetene vil alltid være der. Det handler bare om å jobbe hardt nok og utnytte den vilje man har fått!
Jeg har store vanskeligheter med å tro at jeg vil bli syk igjen. For å presisere før noen spør; Med syk mener jeg den apatiske jenta uten fett og livsglede. Den ugjenkjennelige versjonen av meg selv. Det er henne JEG har kvittet meg med. Hva så om det tok tid? Dette er ikke bare noe midlertidig og ustabilt, men flere grunnsteiner som står bom fast. Det er ikke lenge før huset er på plass. Selv om jeg vet jeg ikke er erklært frisk før det skjer, så har jeg (og de rundt meg) allikevel sluttet omtale meg som syk, anoretisk eller spiseforstyrret for lengst. Det blir bare nevnt som fortid. Som noe tilbakelagt. En erfaring på godt og ondt. Jeg kan bare ikke ha en sykdom hengende over meg lenger. Nå er motivasjonen for stor til den slags. Jeg skal jo studere juss.
Bloggen vil leve videre, men hvordan den utarter seg, er vanskelig å si. Selvfølgelig vil jeg fortelle om hvordan jeg takler skolehverdagen, flytteprosessen og en ny by, etter mange år som syk. Samtidig vil jeg også bruke bloggen som en informasjonskanal til mine nærmeste, for å fortelle at jeg har det bra, lever (haha) og ikke kjører meg på bunn. Bloggen vil nok gli noe mer over i det hverdagslige (ref; kategori ”studentliv – som mange trolig har merket), og jeg håper dere vil følge meg på reisen min fremdeles. Forandringene skyldes ikke bare det at jeg skal starte på jusutdannelsen, men også det at jeg er langt nærmere en frisk hverdag, enn en syk en. For meg blir det da urealistisk å skrive innlegg opp og innlegg ned om hvor tungt jeg har det og hvor utfordrende hverdagen er. Dersom det derimot er tilfellet, så skal jeg selvfølgelig servere dere mine indre tanker. Et sted må dem jo ut. Jeg er dog forberedt på at alt ikke vil gå av seg selv. Å ta en utdannelse er krevende, uansett om man er syk eller frisk. Å gå på studier som medisin, psykologi eller jus er kanskje noe av det tøffeste man begir seg ut på, så da kan ikke hver dag være en rosemalt sky. Dere skal derfor vite at jeg har dette i bakhodet når jeg nå flytter noen mil unna og starter på veien som jurist (senere advokat). Og ja. Jeg er sikker. Dette er riktig for meg. Jeg er ikke i tvil om at jeg vil komme meg til målstreken. Tidligere tenkte jeg at jeg kom til målstreken koste hva det koste ville. Det er ikke tilfellet lenger. Jeg skal til målstreken, og det med nok næring innabords, en kropp som ikke lider, og haugevis av livsglede.
Jeg har ikke direkte gått med selvmordstanker etter jeg begynte å legge på meg, men jeg vil vel heller ikke si jeg har elsket meg selv. Å gå opp i vekt er en seigpinende prosess som virkelig har testet meg. På godt og ondt. Kanskje mest på godt. Fordi jeg evner se bort fra det. En venninne sa en gang til meg; ”Du vil hate kroppen din når du legger på deg, men så vil du bli fornøyd igjen når du kan forme den slik du vil”. Så takk for det, E. I går så jeg første antydning til abs og flat mage, og det gjorde meg både betrygget og glad. Kun litt intensiv styrketrening og allerede begynner kroppen forme seg slik jeg ønsker. For selv om jeg har gått og irritert meg over at fettet legger seg feil, så er det tydelig at jeg kan rette opp i det. Uten å se ut som en flodhest, et utsultet gravid afrikabarn eller en bodybuilder. Det kan jeg like. Det gir et bedre grunnlag for å kle seg i bikini, tross at jeg ikke er der enda. Kanskje neste år, eller i 2019? Det må en del mer mental jobb til før jeg tør vise meg fram halvnaken på en strand. Kanskje først møte seg selv i speilet? Nå har jeg i alle fall begynt å få tilbake den veltrente magen min. For ja. Den må være flat og sterk for at jeg kan like den. Jeg har alltid hatt forutsetninger for en slik mage, så det er på ingen måte urealistisk. Jeg har alltid vært fornøyd med magen min, og den (i sin rette fasong) er alfa og omega for at jeg kan godta denne kroppslige forandringen!
Jeg tar treningen i et rolig tempo, selv om jeg egentlig har fått klarsignal for lengst mtp vekta. Det som frister mest er jogging. Jeg har alltid elsket jogging, løping og den slags. Tenker kanskje starte rolig, og halvere runden jeg pleide ta før. Den var på 15 km med en pers på litt over en time. Ikke at jeg er i den formen nå. Det med personlige rekorder er ikke noe mål foreløpig. Skal jeg jobbe, så skal jeg gjøre det uten å presse meg selv til melkesyre og blodsmaken kommer. I så fall må jeg venne meg til det. Dermed får jeg starte rolig med 7 km. Og det får ta den tiden det tar. Jeg har enda ikke bestemt meg for når jeg skal begynne. Selv om jeg er i fin nok form til å jogge, så har jeg en slags irrasjonell innbilt frykt inni meg. Hva hvis jeg faller om? Hva hvis jeg plutselig knekker sammen? Hvem skal hjelpe meg da? Hva vil skje? Uansett så er første bud nok næring. Jeg kommer ikke til å kjøre noen testrunde før rutinene rundt mat og måltider er 100 prosent på plass. Altså kan det ta noen måneder før løpeskoene er på, og istedenfor å se det som et nederlag, gir det meg heller en motivasjon til å fortsette i riktig retning. Det jeg derimot ikke trenger gjøre store vurderinger på er som nevnt, styrketrening. Pluss pilates. Jeg skal ta med meg en treningsmatte og kjøre noen økter på rommet mitt. I tillegg skal jeg begynne bruke sykkelen igjen.
Vi skal 10 år tilbake i tid. Til en kald natt i November måned. Den gangen forstod jeg lite av hva som var i ferd med å skje. Jeg hadde hørt om den slags i mediene, lest om det i avisene og sett det på filmer. Men. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli offer for et slikt overgrep. Samme som at jeg aldri trodde jeg skulle bli offer for ortoreksi og anoreksi. ”Det skjer ikke meg”. Hva da? I kontrast til andre som kanskje får traumer og sliter i etterkant så har jeg aldri vist antydning til å være et offer. Jeg har aldri dvelt ved omstendighetene. De blåmerkene jeg fikk skjulte jeg med klær, og det sjokket jeg fikk, gjorde meg heller forbannet, rasende og enda mer bevisst på at jeg måtte bære masken som tøff, sterk og selvstendig. Som om intet hadde hendt. Det var min reaksjon på at jeg aldri mer ville fremtre som veik. Ikke fordi jeg var irritert på en annen. Faktisk tror jeg ikke at jeg helt forstod alvoret den gang. Jeg så ikke at denne personen gjorde noe galt, og i mitt hode latterliggjorde jeg ugjerningen. Tenkte heller det var de edle dråpene som snakket. Det var promillen min som gjorde at jeg mistet besinnelsen. Det var derfor alt ble som det ble. Skurrete og uklart. Jeg klarte aldri å se at noen var skyldig, og det er forklaringen på hvorfor jeg la hele saken død. Jeg ville ikke straffe noen jeg ikke så en grunn til å straffe. Jeg ville ikke ødelegge livet til en person jeg ikke kjente, sånn uten grunn. Spør du meg den dag kunne jeg kanskje tolket situasjonen annerledes, men jeg ville fremdeles ikke gått til anmeldelse. Det er ikke fordi jeg var eller er feig, men fordi jeg ser noe godt i alle mennesker. Dette var et engangstilfelle for min del, og av den grunn greier jeg ikke si om det som skjedde var med forsett eller ikke. Kanskje kan det hende jeg lot en voldtektsmann gå fri? Faktisk er jeg glad jeg ikke vet mer om det. Å dvele ved fortiden, og omkring hva man kunne gjort annerledes, løser nemlig ingenting. Ingenting. Selvfølgelig må man face den før eller siden, men hvordan face noe du for lengst har skjøvet vekk?
Jeg har mange ganger fundert på hvor det enorme behovet for å beskytte seg selv kom fra, og hvordan jeg sluttet å stole på andre mennesker. Hvorfor jeg store deler av min ungdom har følt meg ensom, selv de gangene jeg var med venner eller var en del av et sosialt miljø. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg aldri har hatt en kjæreste, og hvorfor jeg kun har klart å se på gutter som venner. At jeg så fort de viste tegn til interesse avviste jeg dem. For ikke å snakke om klemming. Det er ikke rent sjelden jeg har prøvd å vri meg unna, tross at folk bare har hatt gode intensjoner når de har gitt meg en klem. Følelsen av at noen tar tak i meg (gutter spesielt) eller at noen spontant klemmer på meg har automatisk fremkalt det vonde. På mange måter kan man si det er sykdommen som har vært med på å finne fram til det fortrengte fra underbevisstheten min. Det ble med andre ord min psykoanalyse. Jeg hadde liksom bare glemt det. Latt det fordunste. Som om det ikke var noe nøye. Det er først den siste tiden jeg har greid å legge samme to og to, og kommet innunder huden på meg selv. På mange måter har et gitt forklaring på mye. Veldig mye.
Jeg har med årenes løp fått spørsmål fra lesere om det har vært en voldtekt inni bildet, og jeg har svart nei. Flere ganger. Om folk har spurt fordi det har tydet på det, eller om det er prosedyre å spørre psykisk syke om det, vet jeg ikke. Jeg vil ikke si jeg har løyet, men jeg har unnlatt å fortelle hele sannheten. Fordi jeg ikke trodde det var så viktig. Pappa hadde lenge mistenkt at det var noe mer. I flere år, faktisk. Det kan ikke bare ha vært små faktorer (flink pike, perfeksjonist, ortoreksi, kresenhet, modelljobbing, media, osv) som har utløst en så alvorlig anoreksi. Det måtte ifølge han være en større årsak. Noe han hadde rett i. Det er bare jeg som har vært så dum og naiv, og trodd at dette ”lille” ikke kunne ha sammenheng med anoreksien. I høst valgte jeg å fortelle pappa om overgrepet (mamma og A like før jul). Med saltvannsdråper rennende nedover kinnene. Jeg så på papps at dette kom som forventet. Han hadde bare ventet på at jeg skulle åpne meg. Tenk at det skulle gå 9 år. Det er ingen tvil om at pappa både ble sint og skuffet da han fikk realiteten i fleisen. Sint fordi noen hadde forsøkt å skade meg, og fordi vedkommende ikke var blitt anmeldt. Skuffet fordi jeg ikke hadde fortalt han det før nå. Jeg skjønner han selvfølgelig godt. Hvor vondt er det ikke å vite at ens barn har vært utsatt for fare? Kan ikke tenke meg det engang.
Hvorfor jeg ikke fortalte om det, hadde ikke noe med at jeg ikke turte, men fordi jeg ikke så det som relevant. Som person er jeg litt sånn; ”fortid er fortid, og det er kun fremtiden som kan skapes” Ikke at jeg pleier å være godtroende, men her var jeg virkelig det. Hadde jeg bare fått opp de gjenklistrede øynene mine ville jeg gjenkjent anoreksiens symptomer mye tidligere. Den kvelden i 2007 ble jeg fratatt noe viktig. Jeg ble fratatt gleden ved å være og se ut som en kvinne. Jeg ble fratatt gleden ved å elske et annet menneske. Og jeg ble fratatt tryggheten min. Dette indre behovet for makt, denne redselen for å bli kvinne og denne eremittilværelsen ble til ene og alene til som følge av dette overgrepet. Jeg går ikke inn på detaljer omkring overgrepet, men vil understreke at det aldri rakk å bli en voldtekt. Det var i ferd med å bli det, og det hadde den blitt hvis jeg ikke hadde hatt musklene og kondisen i boks. Under skal dere få lese ord i form av min uleselige løkkeskrift, direkte fra dagboken. Selv måtte jeg anstrenge meg for å forstå det som stod.
Har alltid vært et ess i rettskriving, men denne dagboken bærer jo preg av at det er en ung tenåring som har skrevet, så det er naturligvis noen komma- og grammatikkfeil innimellom. Og de fikk selvfølgelig ikke passere min strenge sensur. Merkelig bøyde ord, kule fraser og fullstendig feilstavede fikk derimot være med. Det er litt av sjarmen, tross at det er en ganske alvorlig tekst (som går over til å bli ganske komisk!). Haha. Nedre del av side to er revet ut, og neimen vet jeg hvorfor – men jeg har mine mistanker. Uansett, her kommer det:
Datert 7 November 2005 (Mandagen etterpå):
”Dette har vært en dårlig dag. Jeg ville egentlig ikke på skolen, men mamma sa jeg måtte siden hun ikke trodde på at jeg var syk. Da kunne jeg heller gå hjem, men det gjorde jeg ikke for da ville læreren tenkt jeg skulket matteprøven. Den fikk skikkelig dritt og jeg sugde max. Det ble ingen øving i helgen, fordi jeg ikke orket å tegne vinkler med passeren. Jeg har hatt så vondt i skuldrene at det føles som alt er brekt rett av. Jeg må passe på at jeg ikke tar av meg genseren siden blåmerkene enda syns. Mamma og pappa kan ikke se at jeg ser sånn blå her ut, for da vil de klikke. Jeg er redd for at hvis de finner ut av det så vet de at jeg har gjort noe ulovlig. Jeg er for ung til alkohol, også ble jeg så full den kvelden. Da har jeg kanskje meg selv å takke selv om han ble fullere enn meg. Jeg tror ikke han egentlig var slem, men jeg håper aldri jeg ser han igjen og håper at han har glemt at jeg dyttet han inn i den der busken. Det var ikke særlig snilt gjort. Men det var jo bare fordi jeg ikke ville ha SEX med han, fordi jeg ikke vil ha det med folk jeg ikke kjenner. Det kunne jo være at han hadde klamidina eller aids eller bra sæd. Helsesøster på skolen har sagt at man ikke kan bli kvitt sånne ting, og at hvis man blir gravid så må man på sykehuset hvis man ikke skal ha barnet. Og jeg er ikke gammel nok til å dra dit alene så da må mamma bli med, og jeg vil ikke at hun skal vite om det. Det blir rart. Alle hadde sett rart på meg da, men det går fint, for jeg har alltid sagt at jeg ikke skal ha egne barn fordi jeg ikke har lyst. Babyer er ekle og skrikete og det går ikke bra når jeg skal gjøre den jobben som advokater må gjøre. Men blir jeg gammel og lei så skal jeg heller ordne en baby som ikke er min.”
Det er ganske mange tanker i hodet til en usikker tenåring. Det er en del nye inntrykk som skal fordøyes, og her er det tydelig at det ble ett (kanskje flere) inntrykk for mye. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle situasjonen, og istedenfor å være åpen (slik jeg har vært de siste årene) valgte jeg heller å holde hemmeligheten tett inntil brystet. For å håpe at den skulle bli med meg i graven en ikke fullt så vakker dag. Det gjør så vondt å lese at Madelén som just hadde begynt på ungdomsskolen måtte oppleve dette her. Samtidig er det noe godt å lese hvor stor respekt jeg hadde for mine foreldre på den tiden. Uten dem hadde jeg neppe vært den sterke, selvstendige og modige person jeg er i dag. Dessuten står jo adoptiv- og advokatbeslutningen her svart på hvitt. Det gledet meg litt at jeg har hatt disse tankene såpass lenge. Da er det tydeligvis hold i dem, og ikke noe jeg bare sier fordi jeg er ung og fri. Og bare så det er sagt; jeg synes ikke babyer er ekle. Sånn sett er teksten egentlig ganske rar. Til å begynne med skriver jeg om følgene og tankene rundt overgrepet (som i og for seg er riktig!), for så å spole fullstendig av med annenrangskunnskap (klamidia!!!?) fremstilt på en så komisk måte at jeg egentlig lurer på hva som foregår i hodet til hun som skrev. Var hun såret? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke hun forstod noe som helst av det hun hadde opplevd. Den hendelsen var over da linjene var ferdig nedskrevet. Kanskje er det en mening med det. At jeg ikke skulle reagere den gang, men modnes. Den gang hadde jeg kanskje ikke taklet sannheten. Jeg var for ung, for sårbar og for usikker. Nå derimot. Nå er jeg nærmest uovervinnelig. Slik føles det i alle fall. Andre får mene det de vil.
Det er selvfølgelig vondt å face fortiden, men føler jeg skylder bloggen såpass. Jeg har frontet sykdommen min så lenge at det skulle bare skulle mangle. Her skal ingenting være uskrevet. Bare så det er sagt. For selv om dette er ytterst ubehagelig å blogge om, og langt uten min komfortsone, så greier jeg ikke la det ligge. Ikke nå lenger. Jeg vil bruke min stemme og offentlige rolle til å stå opp for meg selv, og samtidig dele erfaringer med andre. For det første ved å vise at vi er flere i samme båt, og for det andre ved å vise at man ikke behøver bære skam. Ofte går vi mennesker med skyldfølelse over ting vi ikke trenger ha skyldfølelse for, og veldig ofte er dette såpass ødeleggende i vår hverdag. Nå har riktig nok ikke denne hendelsen ødelagt noe i min hverdag, men det som har vært ødeleggende er denne granskingen etter hvorfor jeg ble syk. Selv om det var vondt å rippe opp i det gamle så var det verdt det. Denne vonde delen av min historie er nå prosessert ferdig, og ingenting ligger igjen og gnager. Hinderet er borte. Jeg trengte dette for å ta fatt på veien videre. I flere år har studiene og vektoppgangen drøyd. Begge deler ble en del av min virkelighet da alle kortene ble lagt på bordet i høst/vinter. Det beviser at jeg greier dette. Det som avgjør er at jeg fortsetter med åpenheten min, og velger stole på de menneskene som står meg nær. Jeg kan lure meg selv til å tro at dette er min kamp, men uten støtten hadde jeg vært fortapt for lengst.
Ikke bare er dette innlegget noe av det mest blottstilte jeg noensinne har skrevet, men informasjonen som foreligger er også svært sensitiv. Det vet jeg godt. Jeg kunne ikke med garanti vite om dette var noe familien ville skulle komme ut, så jeg informerte mamma og pappa på forhånd. For første gang her på bloggen. Jeg kunne aldri publisert noe slikt uten at de visste om det (selv om de begge var tvilsomme til det…) Ja, det er min blogg, mine tanker og min sykdom, men det betyr ikke at jeg står alene. Dette gagner like mye de jeg bor sammen med. Når jeg da velger å ta slike steg fortjener de å vite om det før sosiale media, kolleger og resten av Norge. Og nå som den store ”hemmeligheten” er ute, er historien om meg, med anoreksi fra start til slutt, fullstendig offentliggjort. Jeg ber om forståelse for det jeg nå har delt. Tilbakemeldinger er alltid hyggelig å få, men jeg har ingen planer om å gå noe mer inn på det som står her. For denne jenta er det kun fremtiden som står i fokus!
Alle bildene er plukket ut vilkårlig, og er fra 2006 og 2007, unntatt de to siste. De er bare noen dager gamle. Og jeg som trodde jeg var meg selv lik (?)
Takk for at du tok deg tid til å lese! Del gjerne innlegget om du vil.
Jeg tar selvkritikk på måten jeg har fremstilt den psykiske lidelsen, anoreksi på. Eller rettere sagt; måten jeg ikke fremstilte den på. Fokuset mitt har hele livet vært muligheter, og selv med en sykdom som skapte store begrensinger, var det allikevel mulighetene som hadde forrang. Jeg taklet ikke noe annet. Og på mange måter kan man vel si jeg ikke ville innfinne meg med den store stygge realiteten, nemlig sykdommen. Det er først nå, etterpå. Nesten fri fra anoreksi – at jeg ser at jeg overkjørte begrensningene fullstendig. Veldig takknemlig for at jeg til slutt nådde det punktet der jeg så at det var feil, og heller begynte arbeide innenfor begrensningene. Det har skapt et liv som har gitt meg langt mer frihet, lykke og livsglede. Og allikevel med stø kurs og god kontroll over meg selv. Jeg har blitt en langt sunnere jente nå, både fysisk og psykisk, og fremtiden er 110% innenfor rekkevidde!
Tidligere ville jeg slippe unna alle konfrontasjoner, bekymringsfulle blikk og kommanderende ordrer. Derfor valgte jeg å kjøre et løp som skulle skåne meg mest mulig. Fra omverdenen. Fordi jeg var så sårbar. Så sterkt påvirket av alt som foregikk rundt meg. Jeg fortalte riktig nok om ødelagte organer, osteoporose, og flere av de uheldige konsekvensene jeg hadde fått oppleve. Allikevel fortalte jeg aldri den hele sannheten. Om hvordan det ”syke liv” egentlig var. Om hvor ille det egentlig stod til, og hvor elendig jeg psykisk (ref; depresjon i 6 år!) hadde det. Samt hvor redd jeg var for å dø, og hvor redd jeg var for alle disse eventuelle følgene. Hva hvis? Det har vært mange søvnløse og urolig netter, depressive tanker og sterke følelser av apati og litenhetsfølelse. Det har vært fysiske utfordringer med tanke på løfting, sitting, ståing, gåing og som sagt; soving. Eneste jeg ikke har merket noe til er tap av energi med utmattelse. For utenom det har jeg vel vært borti hele repertoaret. Jeg har hatt verkende ledd i alt fra lilletåaen til ryggen. Jeg har hatt ekstreme tilfeller av leamus. For ikke å snakke om har jeg levd i en konstant kald kropp. Jeg tuller ikke. Saken er bare den at jeg har ignorert plagene, og mer eller mindre latt som at de ikke var der. Jeg har forsøkt skyve fokuset med smerter og ubehag vekk, og erstattet det med andre tanker, følelser og aktiviteter. Spesielt har jeg gjort dette de gangene andre har sett meg, og hver gang folk har spurt har jeg på autopilot svart at alt er bra. Kanskje har det gitt et noe feilaktig bilde av sykdommen, og det beklager jeg. Som syk er det vanskelig å dra en skilnad mellom sykt og friskt, og en balansegang er desto vanskeligere å erverve. Ergo blir det veldig enten eller. For meg ble det altså å fremstå frisk uansett hva. Samtidig har jeg ønsket å vise meg fra en positiv side her på bloggen. Jeg har hatt lyst til å dele min glede, motivasjon og viljestyrke her, fremfor alt det som jeg daglig har måttet overvinne. Det er en slik person jeg vil bli husket som. Ikke som offeret eller den stakkarslige anorektikeren. Hvilken verdi skulle det gitt meg liksom?
Selvsagt er det en god egenskap. Å legge seg ned ville ikke gått noe særlig i min favør. Men igjen; jeg har på en måte levd litt utenfor meg selv. Jeg innså at jeg hadde anoreksi, uten at jeg egentlig gjorde det. I åtte hele år. Med et sykt og svært så usunt blikk. Med forvrengte tanker og null fornuft. Så skal jeg allikevel ikke arrestere meg selv helt her. Å si at jeg bare har publisert skinnviten, blir å ta i. Selvfølgelig har jeg vært ærlig og oppriktig med dere. Det finnes ikke en sannhet jeg har pyntet på, eller noe jeg har løyet om. Jeg har vel heller trolig og ganske ubevisst holdt igjen en del. Fordi jeg har vært redd, spesielt for hvordan andre vil ta det, men også for hvordan det kan skade meg i ettertid. Så har jeg tenkt en del på familien oppi det hele, og også på det at Madelén skal fremstå mest mulig lik seg selv. Som en solstråle. Som et ja-menneske. Som en som inspirerer andre. Da kunne jeg jo ikke sutre, eller brette 100% ut om mine mørke sider og dårlige dager. Jeg var nødt til å finne denne gylne middelveien. Og for meg ble det å unnlate en del fra bloggen. Mye mulig det har gitt et mer glamorøst bilde av anoreksi enn det den fortjener. Bare så det er sagt; anoreksi er ikke en glamorøs hverdag! Den er alt annet. Veldig ofte så tror jeg mange har tenkt/tenker at jeg er det fulle svaret på en anoreksi, og at mine opplevelser er ensartet alle andre anorektikere sine. At jeg sitter med en slags fremgangsmåte og fasit. For ja. Jeg har forsøkt å opprettholde den gamle Madelén, fremfor å følge psykologenes og legenes råd, med å godta det faktiske tilfellet. Det høres kanskje enda mer sykt ut, og for å slippe unna det stempelet, skal jeg fortelle hvorfor…
Hele sykdommen, fra start til slutt, har vært et eneste stort nederlag for meg. Det å fortelle andre at man er syk får en liksom til å fremstå så sykelig, stakkarslig (?) Jeg ville jo ikke være en sånn. Jeg ville bare være som alle andre. Derfor trengte jeg komme ut av sykdomsboblen og forsøke leve livet med minst mulig begrensninger her på bloggen. Ikke med den perfekte fasaden, men som et avbrekk fra det tunge og tøffe. Især trengte jeg få respons på at jeg ikke virket syk av andre, og da ble dette en nyttig arena. Her møtte jeg mine likesinnede. Både de som hadde anoreksi, de som hadde hatt anoreksi, men også de ”normale” som delte mine ambisjoner og drømmer omkring utdannelse (advokat) og generelle mål i livet. Tross dette ble jeg aldri ”som alle andre”. Jeg var fremdeles undervektig, blek, tynn og henslengt. Det er først nå jeg har blitt en av mengden, og vet dere hva? Omsider har jeg innsett at jeg ikke vil gli inn i dette A4 fellesskapet. Jeg vil være unik – og det er noe jeg blir med all denne bagasjen jeg har drasset på de siste årene. Jeg vil fortelle folk om denne lærdommen og livserfaringen, både på godt og ondt. Jeg vil ikke late som at det aldri hendte. Jeg er ikke lenger redd. Nettopp fordi ikke folk lenger har noe grunn til å prate til meg om hva jeg bør spise, hvordan jeg bør trene eller i verste fall, at jeg må innlegges. Jeg har ikke ord for hvor avslappet og betrygget det gjør meg. For første gang på lenge er jeg fullstendig uredd for å tråkke feil!
Jeg har gitt alt de siste ukene, og virkelig storkost meg. Faktisk så mye at det ikke er før nå i etterkant jeg merker at noe ikke er helt som det skal. Om det er fordi jeg har hoppet opp og ned på festival, løpt i lite komfortable sko, sittet på knærne x antall timer, eller gitt for mye på mølla, er usikkert. Det som i alle fall er sikkert er at akilles plutselig har slått seg vrang. Jeg har helt ekstreme smerter når jeg går, og jeg kan ikke en gang hoppe på det ene beinet eller legge for mye vekt på det. Især ikke hvis jeg er under bæring av et eller annet. Da svikter plutselig beinet, og det er ikke like morsomt som det høres ut. Første dag tilbake på jobb var ikke den beste opplevelsen, akkurat. Tirsdagen enda verre, og Onsdagen rene marerittet. Jeg haltet som en gammel dame, og den eldre mannlige kunden påpekte så fint at jeg som ung burde rette meg mer opp i ryggen. Og at jeg dessuten ikke bare burde stå å henge ved pc’en hele tiden. Haha. Hardt gulv og mye gåing/småløping er de to tingene (ifg helseoppslag) som er minst anbefalt når det er senebetennelse på gang. Som jeg så fint diagnostiserte meg med. Men, slikt hører tydeligvis ikke jeg på. Jeg er bare så ekstremt pliktoppfyllende, og hater fravike det jeg skal. Spesielt fordi jeg hater svikte folk som forventer noe av meg. Da tar jeg heller de følgene som måtte komme etterpå. Min bandasjerte hæl har nærmest slukt ibuxsalve de siste dagene, og det hjelper det, men ikke så mye som ønsket. For jammen har jeg hatt noen smertefulle kvelder og søvnløse netter den siste tiden. Enn så flink jeg har vært til å ta hensyn til foten. Jeg er jo svært så aktiv. Det samme er jobben min. Og det trives jeg selvfølgelig utrolig bra med sånn utenom brukne armer, hjernerystelser og senebetennelser. Jeg lå faktisk og gråt på gulvet da jeg kom hjem fra jobb på Tirsdag. Jaja. Det bedrer seg vel snart. Håper jeg. Første gang jeg brakk armen så dro jeg jo på skolen og satt der i fire timer før jeg skjønte at jeg måtte en tur til legen. Eller, venninnen min skjønte det, fordi armen min så litt snodig ut. Selv satt jeg bare der og skrev på oppgaven om hinduismens guder, og ante fred og ingen fare. Så, når jeg merker smerter slik som nå, så må de vel være ganske intense. Såpass intense at jeg begynte gå med høye heler her hjemme kun for å slippe tråkke ned der det er vondt. Ja. Det var et kjerringråd jeg slukte rått på internettet. Ting utenfor mitt kontrollområde gjør meg såpass desperat, at alle råd må utprøves.
Jeg skjønte ganske fort at det ikke kunne pågå dette her, så det måtte en legevisitt til. Som om ikke jeg har vært der nok ganger nå, og det ironiske er at 90% av mine besøk i 2017 har dreid seg om helt andre ting enn anoreksien. Jaja. Det tyder i alle fall på at jeg begynner å bli som den gjengse nordmann, nå som jeg går til legen for hverdagslige plager og sykdommer. Ikke har jeg den frykten heller. Tidligere følte jeg alltid anoreksien tok plass i samtalen, og bare det å dra til legen var et kjempeork og en utrolig negativ ting. Jeg turte heller ikke dra uten mamma. ”Nei, så du har brukket armen. Ja, da vet du at det er benskjørheten som gjør at du brekker mer, og det er jo en følge av anoreksien. Bla bla bla”. ”Nei, så har du vondt i tommelen. Ja, da kan det være en slitasje (artrose på fagspråket), og det kan veldig mange med benskjørhet få, og det skyldes anoreksien. Bla bla bla…” Hadde jeg kastet opp blod eller blod ”der nede” så turte jeg ikke dra. Jeg visste at mitt blødende magesår stammet fra min syke tid på post 3, da jeg svelget hele nøtter og poteter delt i to. Mine forhøyede leververdier derimot, mente legen kom av undervekten. Men, jeg har aldri fortalt han at jeg i over ti år hadde en orm i magen som stjal all næringen min, og spiste på mine indre organer. Det var det bare min gamle lege som visste. Poenget er at uansett hva jeg var plaget med, så kunne det kobles til anoreksien. Det skremte meg veldig. Jeg begynte nesten bli hypokonder. Ikke fordi legen sa det og det, men fordi jeg googlet meg til det og det før jeg kom. Jeg visste hvorfor jeg hadde brukket armen, hvorfor tommelen var vond, hvorfor jeg hadde vondt i ryggen, osv, osv. Og jeg hatet at jeg måtte face legen nok en gang og fortelle at dette var på grunn av anoreksien. Jeg hatet å se skuffelsen hans, og jeg hatet å vite at jeg var en slik pasient som aldri viste resultater. Men så ble plutselig blodprøvene bedre, EKG viste ikke avvik og Madelén kom til syne. Det er jeg som nå tar kontrollen under legetimer. Jeg er deltakende, nysgjerrig og engasjert, ikke bare passiv og lyttende – som før. Noe har skjedd. Jeg har begynt å bry meg om helsen min. Jeg finner den interessant, og viktig. Fordi jeg vet at kroppen skal være med meg livet ut. Jeg er glad for å leve, men ekstremt takknemlig for å fungere så godt som jeg gjør, også. Den gang jeg trodde det var for sent, var det aldri det. Det var bare jeg som hadde gitt opp håpet. Jeg trodde jeg var låst til en sykdom for alltid. Noe jeg altså ikke er. Jeg er ikke låst til en eneste sykdom. Alt kan rette seg. Jeg er heller ikke låst til noe senebetennelse. Jeg må bare følge noen råd fra legen, og de var ganske klare. Det måtte en ukes sykemelding til (100%), og gåturene valgte jeg selv å avstå fra. Gidder ikke ha vondt lenger enn jeg må. Selv om dette er veldig mot hva jeg synes er ok, så føltes det veldig riktig, sånn egentlig. Alt for mye står på spill til at jeg kan pådra meg en kronisk vond akilles. Selvfølgelig veldig typisk at dette skjer den første uken jeg er tilbake etter ferie, og at jeg må ta ut sykemelding etter bare tre dager i jobb. Jeg kan kanskje skryte av mye hell i livet mitt, men når flaksen snur seg, så er det nesten for ille.
Jeg var helt ødelagt da jeg kom hjem fra legen kl 9 i går, og da hadde jeg ikke beveget meg lenger enn til og fra bilen, og hoppet opp og ned trappene hjemme. Det endte med at jeg sov bort hele dagen, og ikke var oppe igjen før mørket begynte legge seg. Har ikke så mye annet valg enn å hvile benet, smøre/bandasjere det, ta smertestillende og holde det høyt. Dessverre er det veldig kritisk å bli sykemeldt midt i sommerferien, så jeg følte veldig på det at jeg måtte stille opp på jobb i dag. Spesielt siden det er en hektisk Lørdag. Tross min stahet og viljestyrke, måtte jeg allikevel kaste inn håndkledet en time før. Litt nederlag. Det var fint jobben tilrettela og lot meg få sitte på en stol hele dagen. Hadde det bare ikke vært for at smertene fra hælen strålte utover i resten av foten. Og de gav seg heller aldri. Noe som både gjorde meg kvalm og svimmel. Veldig ubehagelig. Akkurat nå tenker jeg mest på å legge meg igjen, men fordi det er så fint vær tenker jeg det blir en tur ut i sola med mamma. Også må jeg jo bake et sukkerbrød, lage to forskjellige mousser og stikke ut figurer i farget marsipan. ”Byggingen” tar jeg i morgen. Mamma fyller nemlig år på Mandag, og da er kun det beste godt nok. Jeg får heller ta igjen tapt søvn i morgen. Det er litt trist å kaste bort en dag på det, men jeg må nesten lytte til kroppen. Vil jo ikke at min kommende uke skal bli helt ruinert. Jeg er nemlig en altfor rastløs sjel, så det å være låst til hjemmet gjør ikke saken særlig god. Dersom formen tillater det, så prøver jeg selvsagt å komme meg litt utenfor døren. Om det så bare er for å sitte på verandaen eller være passasjer i bilen. Hvis ikke er jeg redd jeg blir litt vel apatisk og grinete. Ikke en bra kombinasjon. Det er veldig ofte sånn at jeg legger meg til å sove når jeg kjeder meg, synes synd på meg selv eller har vondt, så det er en trend jeg prøver å snu litt på. Jeg må lære meg å anvende dagene, om ikke riktig, så bedre. Da tenker jeg egentlig primært bare det at jeg holder meg våken. Kanskje fargelegge litt, spille playstation med lillebror, og rydde opp litt i rotet mitt. Jeg har nemlig omsider begynt komme a jour med klesskapet mitt (kastet masse!), bildene som hadde hopet seg opp siden 2010 og det som var intet mindre enn 246 oppskrifter på mailen er snart utskrevet og fordelt i tre permer; baking, søte fristelser og middager. Skulle veldig gjerne testet fjellskoene også, men akkurat nå er det et ikke-tema. Jeg har nok med å gå normalt…
Som alltid; den uredigerte sannhet.
Helt på tampen føler jeg det må noe optimistisk til. Midt oppi ”elendigheten” finnes det nemlig et lysglimt. Jeg fikk nemlig svar fra Høgskolen angående eksamen i philosophicum/filosofikum Onsdags kveld. Jeg skal innrømme at jeg hadde utrolig blandede følelser. Enten hadde jeg misforstått totalt og gjort det skikkelig dårlig (noe jeg aldri gjør), eller så hadde jeg forstått og gjort det skikkelig bra. Faktisk var jeg så ekstremt redd for å sjekke resultatet at jeg måtte ha pappa ved min side. Denne karakteren er en del av min vei mot jussen, så den kunne ikke være dårlig, dersom den skal gi meg fritak fra faget på universitetet. Fordi det var A-F så måtte jeg google. Det var pappas velmente råd, og sannelig var det lurt. Her hadde jeg trodd F var best, fordi F er bokstav nummer 6, og i mitt hode var det lik karakteren 6. Ja, jeg har sett amerikanske filmer, men aldri tenkt over at A var det gjeveste. Så, jeg er glad jeg tok en ekstra sjekk. Godt å vite at bokstaven min ikke indikerte stryk, men heller det fantastiske (forventede) resultatet jeg ønsket. For en start å få på utdannelsen min! Dette halvåret har vært lærerikt og givende, og jeg gleder meg stort over at jeg har bevist at jeg har mestret et fag som var så ukjent til å begynne med. Attpåtil via nettstudier der kontakt med læreren har vært på et minimum, og diskusjon med elevene har vært utelukket. Jeg sendte jo faktisk læreren bekymringsmeldinger første dag av studiet, fordi Smarte Smartesen hadde sjekket universitetets eksamensoppgaver. Herregud. Snakk om å skyte seg selv i foten. Samtidig ble det som fremstod som ”umulig”, en viktig motivasjon for meg. Dette skulle jeg bare forstå. Punktum. Selvfølgelig er jeg stolt nå. Og da er det på en måte ikke så farlig med foten. Den blir bedre, og det er det som teller!
