550 mennesker tar livet sitt i Norge (2015). Årlig. 137 av disse selvmordene er tilknyttet psykiatrien – pasienter UNDER behandling. Det er ca 25% det. Altså, jeg har ikke ord. Vi snakker daglig om å bevilge penger til helsesektoren, men aldri psykiatrien. Istedenfor legges det ned institusjon på institusjon, døgnplasser blir nedbemannet og tilbud innskrenket. Alt dette fordi penger er mangelvare. Samme dumme unnskyldningen som alltid dukker opp. Tidligere måtte det skje ting, før det ble satt i gang tiltak. Psykiatrien er ikke et eksempel på det. Her er det heller snakk om hvor mange flere dødsfall som må til? Kanskje ikke det en gang. For staten er disse dødsfallene bare et tall. Om det er 137 eller 10 spiller liksom ikke så stor rolle. For, hva er vel disse menneskene verdt? Det som skremmer meg er at psykisk syke blir sett sånn ned på. Jeg mener, hadde man hatt kreft hadde legene gjort alt de kunne for å redde deg. Er du psykisk syk og på randen til å ta ditt eget liv, så er det liksom ikke så farlig. Du får riktig nok beskjed om å skjerpe deg, men blir ikke tatt på alvor.
Vi må våge å hjelpe den som ikke vil ha vår hjelp, og vi må våge å se den som ikke vil bli sett. Ofte er den personen som gir uttrykk for at den trenger støtten minst, den personen som trenger støtten mest. Det synes bare ikke. Hvorfor må ting alltid være tydelig? Vi er i 2017. Å slite psykisk er helt vanlig. Det trenger ikke å være tabubelagt. I dag er det verdens selvmordsdag og det er en grunn til at denne dagen ble stiftet. Vi skal ikke lenger legge skjul på det som ikke finnes, og det håper jeg alle har i bakhodet. Selv har jeg aldri mistet noen i selvmord, men jeg har vært der selv. På stedet der alt føltes helt ulevelig. Jeg var innunder et system som ikke funket. Istedenfor gode ord og sympati fikk jeg kjeft og trusler. Istedenfor å føle meg trygg led jeg konstant av redsel. Redd for å leve, men enda mer redd for å dø. Jeg var rusa på noe jeg ikke hadde kjent før. For hver paracet jeg tok var jeg nødt til å ta en ny. Slik fortsatte det til esken(e) var tom. Det var noe uventet som skulle redde meg. Ikke helsevesenet, men en uventet telefon fra mamma som ante ugler i mosen. Sykepleieren i rommet ved siden av strikket babytøy til barnebarnet da jeg lå i sengen og knapt fikk puste. Lukket avdeling uten et snev av trygghet. Og jeg har hørt lignende historier. Folk som låses inne og tar livet sitt så fort helsepersonellet snur ryggen sin. Fordi de ikke følger med, er tilstede eller lytter. Et menneske er så mye mer komplekst enn ”hei, hvordan har du det”. Det er tanker. Det er følelser. Det er et behov for å bli sett. I dag er det 10 September og ”Verdens Selvmordsdag” – en dag å bry seg. Jeg har behov for å skrive dette innlegget av takknemlighet – for at jeg sitter her i en langt bedre forfatning dag i dag – og ikke bare ble en av mange på statistikken…
Lev livet, og ta vare på hverandre!
Mars 2011: sløv i blikket, usikker og livredd.
