Anoreksi er ikke min hjertesak!

Det er her tale om det offentlige, og ikke det private.

Det er over 7 år siden jeg selv ble tvangsinnlagt på lukket avdeling med anoreksi. Allikevel har lite skjedd på denne lange tiden. Daglig får jeg tilbakemeldinger fra jenter som er desperate og fortvilte. Flere av dem ønsker faktisk ikke leve. Fordi behandlingen kun handler om vektoppgang, medisiner, trusler og tvang. Ikke om menneskene som skal bli friske. De blir oversett i hverdagen til disse som skal tjene penger, og blir således bare en del av statistikken. De er verdt null og niks. Det gjør vondt. Vondt å vite at flere skal oppleve hva jeg erfarte. Vondt å vite at det ikke fokuseres på fremtiden og på en enkelte. Istedenfor blir man satt i  bås, som en fengselsfange. Med fullstendig mangel på autonomi og frihet. Plassert i en ny hverdag der det er viktigere å bruke belter, makt og vold, fremfor samtaler og empati. Det er viktigere at pleierne får strikket ferdig kjolen til sitt nye barnebarn, og at nattevaktene får blundet mens de er på jobb. Det er viktigere å tenke seg og sitt, enn å tenke på pasientens behov. Paradoksalt nok er det slikt det offentlige tenker at folk skal bli friske. Sånn ila en tiårs periode. Noe slikt vil, og kan jeg ikke støtte oppunder. Verken om det er med min egne lommebok eller stemme ved stortingsvalget. Likeså vil jeg heller ikke oppfordre andre til det. Misforstå meg rett. Psykisk helse er selvfølgelig kjempeviktig, men kun når ressursene brukes på rett måte. Til forebygging og rehabilitering. Det skjer først når mørketallene går ned, og folk ikke lenger flyr inn og ut av psykiatrisk som jojoer.

 

Endringer må skje. Det nytter ikke å gi ros og støtte til noe/noen som ikke vet å verdsette den. Det nytter heller ikke å skrive side opp og side ned om egne erfaringer for å spre kunnskap i håp om at det skal virke preventivt. Fordi alt til syvende og sist bunner i et tungrodd system. Et system der mennesker blir sett i lys av diagnosen sin. Der alt man møter er en kald skulder og et hardt iskaldt blikk. Et blikk som kunne skremt vannet av de fleste. Der mor og far blir kastet ut på dagen. Der internett og mobil er bannlyst. Der glede ikke finnes i annet enn et usselt kryssordblad. Mulig jeg virker veldig forbannet her jeg skriver, og det er jeg nok. Forbannet (og sinnablogger) har jeg lov å være. Det til tross for at mye er på avstand, og at dette er en del av min sorte fortid. En fortid som få utenfra forstår, fordi den er så hinsides og uvirkelig. Selv for meg. Derfor sliter jeg ikke nevneverdig med det lengre. Det jeg derimot sliter med er at andre skal oppleve det samme marerittet som jeg selv måtte overleve i 6 hele måneder. Jeg skulle så gjerne kjempet for en mer rettferdig behandling omkring anoreksi, men det går ikke. Fordi det er ikke opp til meg å ta de første stegene med å inkludere pasienten og de pårørende. Alt jeg kan er å vise at det nytter. Jeg kan vise at det er livsfarlig å være syk, og jeg kan vise at det er superviktig å kjempe. Men selvsagt er ikke det ”så enkelt”. Tillit er ikke bygd på en dag, særlig ikke hvis den først er nedbrutt. Dermed er tålmodighet, lytting og tid avgjørende i en slik behandling. Pluss et fremtidsrettet fokus med positive elementer. For uansett hvor mørkt det ser ut der og da, så vil det nytte å rette oppmerksomheten mot delmålene, og ikke bare den seieren som skal oppnås til syvende og sist!

Bildet er brukt tidligere.

 

Men jeg lover dere en ting. Jeg skal aldri slutte å heie fra sidelinjen eller besvare henvendelser på en optimistisk måte. Anoreksi er muligens ikke min hjertesak med tanke på behandlingen, men jeg har allikevel et brennende ønske om at alle som lider, skal bli friske. Derfor ønsker jeg fremdeles å være et forbilde og en inspirasjon. Kanskje aller mest nå som jeg faktisk har vist at det umulige er mulig. Legene hadde nemlig gitt meg opp allerede i Mars 2010. De sa jeg var et umulig tilfelle, og at jeg aldri kunne bli frisk. Harde ord for en som nettopp hadde bikket atten. Allikevel ble jeg værende på psykiatrisk. På oppbevaring. Hjem kunne jeg ikke reise. De mente jeg var farlig for meg selv og andre, og at det var ”bedre at jeg døde der enn hjemme”. Enda jeg ikke hadde skadet en sjel. Enda jeg samarbeidet så godt det lot seg gjøre, på min måte. At jeg nå har motbevist dem alle, føles godt. Hvis jeg kan, så kan alle. Fordi jeg var så langt nede som det var mulig å komme. Samtidig forstår jeg at tillitt ikke er bygget på én dag. Især ikke hvis den først er nedbrutt. I slike tilfeller er tid og tålmodighet desto viktigere. Pluss et fremtidsrettet fokus med positive elementer. Man må arbeide seg delmål for delmål, og ikke jobbe for å oppnå den endelige seieren. Fordi det målet er for langt vekke. Det handler i første omgang om å finne (nok) motivasjon til å leve. Og den motivasjonen? Den må en finne selv.

 

Lik gjerne siden min: https://www.facebook.com/maadeleen/

0 kommentarer

Siste innlegg