Det er ødeleggende

Jeg må si jeg blir en (stor) smule bekymret for hvilken retnig samfunnet er i ferd med å ta. Enten så handler det om å gjøre som man vil, fordi man har friheten til det. Eller så handler det om å ta de som bruker ”friheten”, fordi man føler seg berettiget til å si at noe ikke er greit. Ja, jeg så debatten på Torsdag. En usaklig smørje som bar preg av helsejakt og forsvarsmekanismer ut av en annen verden. Det var null overveid og gjennomtenkt argumentasjon, noe som var urovekkende. Å se det ekstreme møte det ekstreme. Uten respekt for hverandre. Det er mye makt hos bloggere og influencere, og det er dette som uroer meg. Ikke fordi folk risikerer å utvikle spiseforstyrrelser, eller enklere tar valget om å legge seg under kniven. Det jeg tenker på er det at rettigheten man har til å være fri strekkes for langt, og at veien til mobbing stadig blir kortere. For ja. Det er mobbing å snakke ned andre mennesker når det skjer gjentatte ganger. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke og mene helt ærlig, fordi mye av dette bare var fjas. Rett og slett. Jeg har stor respekt for andre mennesker, og det har på ingen måte noe med det å gjøre, men det er innholdet i argumentasjonen som jeg kritiserer. Ikke menneskene bak det. De vet kanskje ikke bedre. Og det er også greit. Som Sokrates sa: ”Jeg vet at jeg ikke vet”. Men så er det dette med å si at man ikke vet, og veien dit er lang. Foreløpig ser det ut som bloggere og influencere har inntatt sin høye trone der de kun har full tiltro til seg selv og sine meninger. Særlig fordi ytringene i det offentlige rom ikke har særlig med begrensninger. Og det er skummelt. Fordi det får innvirkning på langt flere. Fordi de gode verdiene utfordres, og til en viss grad ødelegges. 

 

Samtidig så er jeg også en del av bloggsamfunnet med skribleriet mitt, og det er jeg fullt klar over. Jeg er fullt klar over at jeg har en viss påvirkningskraft på mine lesere, og det har jeg hele tiden i bakhodet. Jeg tenker nøye gjennom det jeg publiserer, og jeg presiserer ofte at jeg ikke vil bli misforstått. Ja. Jeg tar valg. Noen populære. Noen upopulære. Av og til provoserer jeg. Av og til trigger jeg. Av og til skaper jeg mening. Av og til fremkaller jeg glede. Det er en sammensatt rolle å være blogger, men jeg tror at jo mer det er ”din hverdag”, jo enklere er det å gå utenfor det som er ok. Fordi veien dit blir kortere, og bevisstheten på en måte drukner litt i dette jaget etter oppmerksomhet, penger og popularitet. Egentlig var det alt jeg ville skrive om debatten, fordi jeg som eks-anorektiker bør mene noe om den. Men det skal sies: vi trenger slike debatter. Fordi det klargjør hva som mangler. Det klargjør hva vi må kjempe for, og hva som er viktig. Problemer skal ikke ignoreres. De skal frem i lyset. Problemer som ignoreres, forsvinner ikke. De blir bare større. Større enn hva vi til slutt kan ta hånd om. 

Foto:Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten Foto.Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten
Mor og datter

Foto brukt tidligere – tatt av fotograf for Norsk Ukeblad.

0 kommentarer

Siste innlegg