En ting jeg synes er synd er at så fort det er tale om proteiner så er man automatisk på bodybuilderen. Hvorfor skal det være sånn? Både jeg, og også alle andre, kan innta cottage cheese, proteinbarer, proteinpulver og mat med ekstra proteiner. Det er bare fint, såfremt det ikke er enten eller, men kun en del av et naturlig kosthold. Det jeg nemlig finner skremmende, og som enda sitter i meg, er den gang jeg tok utvidede blodprøver og fikk vite at jeg hadde et faretruende lavt proteininnhold i kroppen. Så faretruende at det var med på å fremprovosere osteoporosen. Etter den dag ble jeg opptatt av ekstra proteiner – i alle mulige former. Som et tillegg. Fordi jeg er laktoseintolerant, svært kresen og har liten magesekk. Sistnevnte gjør at jeg for eksempel ikke har sjans til å å trykke i meg 200 gram kjøtt eller 3 brødskiver på rappen. For meg har derfor proteintankegangen vært redningen. Redningen for å få et mer styrket skjelett og bygge muskler nå som alt er på det normale. Litt ekstra proteiner i hverdagen, helt enkelt. Da jeg var innlagt var det motsatt. Det var ingen magre og mer proteinrike pålegg, ingen proteinbarer eller grøter tilsatt proteinpulver. Neida. Det var næringsdrikker, karbohydrater og fett all the way. De hadde nada fokus på proteiner. Jeg husker godt jeg nevnte dette med proteiner, men da fikk jeg til svar at det ikke var viktig. Det viktige var å få i meg raske karbohydrater og mye fett. Det var brød med 40% grovhet, overdrevne mengder baconost og fiskekaker som badet i smør. Det var tillegg av ”noe søtt” – hver eneste dag. Melk var ikke så farlig, for jeg kunne jo få juice eller nektar. Sukker igjen. Jeg kunne dessuten velge syltetøy fremfor ost. Sukker igjen. Skulle jeg velge skinke måtte jeg ha 4 skiver på en brødskive. Da blir en gjerne litt umotivert. Og det var ikke snakk om soyamelk med b12, d-vitamin og kalsium – for jeg hadde jo ingen reell allergi mot melkeprodukter. Kostnader og sparing i helsenorge altså. Det er bare synd. Greit at de gjør det, men ikke på slike ting. Ikke når innkjøpene samsvarer med kostlistens kalorier. Ikke på mennesker som har angst for mat og må forholde seg til det 5 måltider ala dagen. Håper det har skjedd noe der siden min tid…

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men det er jo noe med at helsevesenet er livredde for at unge jenter skal bli beinskjøre når de samtidig ikke gjør noe med problemet. Det gjør meg faktisk litt redd. Jeg tror at dersom kostholdet mitt på sykehuset hadde vært mer rettet mot ekstra proteiner, så kaloriene kom i rett antall, så hadde ikke kroppen blitt så skjør på så kort tid. Men de motarbeidet meg. Ikke bare spiseforstyrrelsen. Og selvfølgelig gav jeg da opp når jeg ikke ble hørt. Når det å være kresen var å være syk. Når det å være intolerant var å være syk. Når det å ha reflux syndrom var å være syk. Orker ikke. Orket heller ikke den gang. Det var derfor valget ble næringsdrikker i 4-5 måneder. En ting var at det var vanskelig å forholde seg til tallene jeg fikk på listen hengt opp på rommet, men en annen var at jeg med maten ikke fikk i meg noe bedre næring enn næringsdrikkene. De var faktisk mer komplette med tanke på det kroppen min hadde behov for. 

Aldri legger eller knær uten blåmerker og skrubbsår… #barndomsminner

Slik ting er nå, så styrer jeg. Det har jeg gjort siden jeg ble utskrevet, og fordi noen lurer på dette omkring osteoporose og slikt, så gir jeg et lite innblikk i mine daglige rutiner. Dette er ingen oppskrift på noe som helst, men noe som fungerer for meg og min kropp. Hver dag tar jeg fast kalsium + d-vitamin. Jeg spiser alltid yoghurt skyr eller cc gjennom en dag – gjerne flere ganger. På maten bruker jeg som regel philadelphia vanlig eller light med eller uten kjøttpålegg, og i grøtene bruker jeg proteinpulver. Jeg inntar også en bar hver dag + en del soyamelk. Middagene er dessuten veldig proteinrike. En del av det ekstra sponses hjemmefra, noe jeg er supertakknemlig for. Dette er bare en brøkdel for å ha det sagt. Kort oppsummert vil jeg nok si at jeg kanskje et noe større fokus på proteiner enn folk flest, men sånn må det være. Fordi jeg gjennom 9 år har brutt ned skjelettet mitt, og fordi jeg nå merker at kroppen er sterk og at vondtene veldig sjelden kommer. Jeg knekker aldri lengre (verken når jeg går i trapper eller småtryner), og jeg kan sitte stille i timevis uten et ubehag etterpå. Jeg kan trene med stor intensitet, og jeg kan løfte tunge ting igjen (men jeg tar ikke alltid sjansen!) Det har skjedd endringer, men de skjer ikke uten byggesteinene på laget, for ”proteiner er byggesteinene i kroppen”, slik jeg lærte tidlig på barneskolen. For å få en sunn og sterk kropp. Hvorfor er det plutselig ikke så viktig dersom man skal opp i vekt? Da er det heller bedre med en potetgullpose eller et ekstra sjokoladekakestykke pr dag. Nei. Den tankegangen forsto jeg aldri, og derfor valgte jeg også å gå mine egne veier både den gang jeg la på meg, og også nå under vedlikeholdsarbeidet. Især fordi jeg trener en del, og dermed spiser en del. Jeg får i meg alt jeg skal, og mer til. Å ta igjen det forbrente er viktig for meg. I motsetning til før. Dermed opprettholder jeg muskelmasse og går heller ikke ned i vekt. Ikke at jeg veier meg, men man ser jo forandringene. Det har dessuten blitt en rekke langturer (Stavern kyststi, Verdens Ende kyststi, Bjerkøya rundt, Husøy rundt, Horten-Åsgårdstrand, mm) med mamma i Juni-Juli, og flere skal det bli! Mer aktiv sommer enn dette skal man helt klart lete lenge etter. Jeg nyyyter den!

Og en liten belønning – lite proteinrik, men god.

Når solen steker blir det kjole og joggesko. Funker fint!

Enda en belønning – glad i saftis! Når jeg ser dette bildet så ser jeg virkelig verdien i å bygge kropp, sånn seriøst. Men det har tatt, og det tar tid. Først var det kiloene, og nå er det fordelingen av disse. Forme den kropp jeg vil ha. Jeg tar ting i mitt tempo, og det er helt ok! Fordi jeg vet så innmari godt hva jeg har jobbet meg opp fra. Om jeg angrer? Tanken har ikke streifet meg en gang. Jeg har prøvd å lete etter ”den dårlige samvittigheten” flere ganger, men jeg finner den ikke. Samme hvor lite jeg har trent eller hvor mye uregnede kalorier jeg har stappet i meg. Jeg lever på denne godfølelsen visst nok.