Så godt du ser ut

Er det en ting jeg aldri har tatt meg nær av så er det når mennesker har ment jeg ser godt ut, enten det var da jeg veide null og niks, var på vei opp i vekt, eller nå. Tvert om har denne typen ”komplimenter” alltid vært positivt for meg uavhengig av om vedkommende faktisk har ment det, eller har sagt det for å vippe meg av pinnen (en mistanke jeg ikke har bedrevet) Nettopp fordi denne kampen for meg har handlet om mestring, og denne mestringen har jeg underveis opparbeidet med bekreftelser fra folk rundt meg. Uavhengig av vekten på tidspunktet. Jeg har trengt bekreftelse på at kampen ikke er forgjeves, og at en frisk kropp må til. Hvorfor det er en uting å si dette til en anorektiker, har jeg aldri forstått – men jeg antar at det har med individualitet å gjøre. Jeg vil tørre å påstå at jeg, positivt sett, alltid har vært en annen person enn ”de fleste anorektikere”. Ikke sånn typisk syk. Noe jeg ofte har fått høre: ”Hæ? Har du anoreksi?” En setning folk gjerne sa til personen som veide like mye som et barneskolebarn. Selv til tross for at jeg har vært døden nær, bokstavelig talt, med det eneste ønsket om å være tynn, så nådde jeg aldri et punkt der komplimenter påvirket meg negativt. Aldri. Kanskje har det noe med tidligere å gjøre. At jeg gjennom 25 år aldri har fått negative komplimenter på kropp eller utseendet (sånn utenom at jeg var penere med anoreksi) – at jeg derfor har et såpass ok forhold til det, og derfor er hardhudet samme hva? Jeg vet ikke. For samtidig har jeg også slitt med å ta fine komplimenter til meg, ved at jeg har vært litt nevermind – ikke trodd på dem, og latt som jeg ikke hørte. I dag er situasjonen annerledes, fordi jeg er annerledes. Kall meg hva du vil. Enten så blir jeg lykkelig og glad, eller så bryr jeg meg ikke (sistnevnte om noen skulle komme med kritikk på mitt ytre – hva har det å si?)

 

Jeg virkelig digger når folk sier at jeg ser godt ut, bra ut, sunnere ut, at de ser jeg er frisk – ja, hva enn folk måtte lire av seg. Jeg digger det, fordi det viser at det ikke bare er en dum fantasi jeg sitter inne med. Dette har skjedd på ordentlig. Ja, det innebar mer fett på kroppen, en rumpe med polstring og en rekke av ”ulemper”. På den annen side har det gitt meg alt. Det har gitt meg en tro på livet, fordi jeg har fremtiden i sikte og er i gang med advokatdrømmen. Jeg får trene som jeg vil og bygge markerte muskler. Jeg får spise som jeg vil. Jeg får reise dit jeg vil. Jeg kan dra til legen når det passer meg – og det er ikke ofte. Jeg har rett og slett selvbestemmelsesrett i livet mitt. Livet som hver dag formes til noe jeg før bare kunne drømt om – og det er det jeg digger. Mer enn noe annet. Og de dagene jeg føler at kroppen er tung. Ja, de forekommer. Men de er sjeldne. Og de koster egentlig ingenting. Jeg spiser som jeg skal, trener ikke noe mer, og er ikke i selvskademodus. Kanskje går det med et par tårer, men så fort jeg blir påminnet den virkelighet jeg lever i, så er alt fint. Det er derfor jeg ikke lar meg påvirke av ordene. De har ikke makt på meg. De har aldri hatt det, og vil aldri få det. Noen kaller det styrke – jeg kaller det overlevelsesinstinkt. Snakkes!!!I morgen bærer det hjemover for påskeferie…. 

Foto: candomedia.no – artellierverkstedet 2 juledag.

0 kommentarer

Siste innlegg