Påsken da hun spiste på ekte!

Det er ikke noe stor sak lenger hvorvidt det er snakk om lammelår eller kylling, hvorvidt det er snakk om juice eller vann, hvorvidt det er snakk om fullfett eller mager kremost, hvorvidt det er snakk om smaking underveis eller fullstendig porsjonskontroll etterpå. Kaloriene, fettet, karbohydratene – det betyr ingenting lenger. Så lenge det er mat jeg LIKER. Jo lengre tid jeg har vært frisk, jo mer fjernt, tåpelig og idiotisk blir den tankegangen om telling og kontroll for meg. Her om dagen skulle jeg stå med vekta for å veie boller, og jeg tenkte bare: hva driver jeg med nå? Det føltes helt feil, selv om det ikke var det, for boller må jo få lik steketid. Og nei. Jeg spiste ikke boller, men det er en historie om IBS, glutenintoleranse og dobesøk som jeg ikke går mer inn på da det lettere fremstår som en dum unnskyldning enn en saklig grunn. Og ja. Jeg hadde et påskeegg med sukkerfritt og proteinrikt som anorektikeren også hadde, men det var i tillegg til alt jeg spiste. Ikke som en erstatning. Fordi jeg kun liker og (magen) tåler to ting: New Energy, popcorn og gelé. Jeg droppet ikke et eple for å spise en pakke lacerol, som i fjor. Jeg tok fremdeles den mat jeg skulle ha, og også litt til. Litt ekstra kremost på skiva er bare fint. Litt spekeskinke til å maule er nydelig. En smak her og en smak der. For resten av familien er det en annen verden hjemme. Som natt og dag. At jeg kan kokkelere en ny gryte med kylling og søtpotet som bader i kokosmelk eller et lammelår (som de hadde kjøpt inn før jeg kom) gnidd inn i olje oppi stekepose med juice og hvitvin. Ja, jeg fikk den jobben i går. Ikke fordi jeg må ha kontroll, men fordi mamma mente jeg fikk det til. Hun kunne like gjerne gjort det. Faktisk var det bare en fryd å stå der med låret etter pappa hadde beinet det ut, og jeg har på ingen måte angst for blodårer, slintrer og fett. Den tanken om flyvende kalorier har for lengst forlatt panneskallen min. Det skal også sies at jeg aldri har smakt lammelår før, kun lammestek én gang, og det likte jeg ikke ettersom mamma eksperimenterte seg fram med honning og sitrusfrukter. Ergo var forventningene lave, men det betød ikke at jeg skulle gi meg etter første bit. Resten er en solskinnshistorie familien inklusive meg selv, sent vil glemme.

 

Nok matprat. Påsken har vært helt nydelig. Pappa hadde kjøpt et nytt skrivebord til meg så jeg har virkelig fått utnyttet (litt av) tiden til lesing mens de andre gjorde sitt. Ikke like mye som i Hønefoss, men en del. Nok til at jeg føler jeg har kontrollen og kan gjøre mitt beste på eksamen. Ellers har vi spilt mye spill, øvelseskjørt litt, gått fine turer, vært på besøk, ordnet påskeegg, bakt boller, handlet inn en del mat (spons spons – me like!) og generelt hatt det altfor bra. Men hverdagen venter, og jeg er glad for det. Å leve i en rosa boble er fint for en periode. Nå er jeg superklar og gira på skole i morgen, og derfra venter siste innspurt av første år på jusen. Et år som har gått fort. Hva skjedde? Ellers kom jeg hit for en stund siden. Supersjåføren Aleks kjørte meg, og fikk samtidig gjort klar sykkelen min for sesongen. Gleder meg til å tråkke litt igjen. Bagen er delvis pakket ut og en mil tilbakelagt. Årets første joggetur. Det er helt nydelig ute nå så det gjelder å gripe alle de solstrålene en kan. Har lest litt, men vurderer ta fatt på kofferten også. Er litt deprimerende å se den ligge der uåpnet med alle klærne. Ironisk ment. Noen har nemlig en tendens til å vente noen dager…

Dette er bare 1/3 av alt jeg fikk. Snill mamma <3

 

Noen ganger er det bare umulig å slå storesøster…

 

 

 

Siste innlegg