Kan jeg gripe inn?

Jeg ser det hun gjør, og jeg vet at det er feil. Så feil, så galskap, så idiotisk og så ekstremt vanvittig. Faktisk har jeg ikke ord. Men kan jeg si det? Kan jeg gripe inn? Kan jeg fortelle at de totusen hun nå bruker på godteri ikke er verdt 3 timer med oppkast? Kan jeg fortelle at de to timer hun bruker på å lese varedeklarasjoner ikke er verdt tiden? Kan jeg det? Nei. Fordi dette til syvende og sist gjør større skade enn det er positivt. Fordi jeg har vært der selv. Jeg var en gang jenta som ingen fikk bry seg med. Med spiseforstyrrelser; ortoreksi, anoreksi som jeg hadde, pluss bulimi som også regjerer, så er den syke opptatt av kontroll. Den kan ikke fratas samme hva. Det nytter ikke at en vilt fremmed forteller hva en skal gjøre når en selv ikke er villig. Det nytter ikke at jeg sier fra til den stakkarslige jenta når det ødelegger dagen hennes, eller gjør at hun flyr inn i en ny butikk. Det er trist, det er vondt, og det smerter. Alt jeg vil er å gå bort, si at jeg bryr meg og fortelle at et liv utenfor murene er verdt det. At pengene og tiden bør investeres annerledes. Men jeg kan ikke. Fordi det ikke er min business. 

 

Mange mener jeg har et ansvar. Noen trekker dette ansvaret dithen at jeg alene skal fjerne alle former for spiseforstyrrelser som pågår ute i samfunnet. Det kan jeg ikke, og det vil jeg ikke. Det er ikke min sak. Skal jeg gripe inn, så må jeg ha tillatelse. Noen må komme til meg og si at de vil høre på det jeg har å si. Uten en baktanke om at jeg skal oppgi en oppskrift eller min laveste vekt. Når de ikke gjør det. Vel. Først da kan jeg hjelpe. Først da vil jeg hjelpe. Men ikke før. Ikke når jeg ser en person som åpenbart må dyrke sine ”syke” sider. Jeg er bare en person. En person i en verden befolket av milliarder. Min stemme veier lite, men det til tross så bruker jeg den for det den er verdt. Når jeg får desperate mailer, så svarer jeg. Så godt jeg kan. Jeg bruker av min fritid fordi jeg vil. Mailer der folk vil ha meg med på sin proana besvarer jeg kort: ”Beklager. Dette kan jeg ikke hjelpe deg med, men jeg håper du kommer i kontakt med noen som kan få deg på rett vei. Hilsen Madelén”. Det er ikke hensynsløst. Skal jeg hjelpe, så er forutsetningen at vedkommende vil bli frisk. Vil, som i vilje. Ikke vil som i: ”Ja, jeg kan bli frisk, men jeg skal ikke opp i vekt”. Den tankegangen levde jeg på, og den fungerte særdeles dårlig. Heldigvis innså jeg det før det var for sent. Det trenger ikke å bety tjukk. Selv er jeg fremdeles tynn, men sånn tynn som min kropp tåler. Ikke sykelig. Det er ikke noe særlig forskjell på min kropp nå og den jeg hadde før sykdommen. Jeg har høy forbrenning, gode gener, spiser sunt og trener mye (fordi jeg elsker det!). Det er alt. Om BMI sier undervektig eller normalvektig bryr meg null. Det er bare noe tull helsepersonell opererer med, og det er sikkert greit når man virkelig trenger fett på kroppen, men ikke ellers. Fordi det handler om den kropp man ser, og ikke den man kan vekte. Jeg kjenner folk som er normalvektige, men som ifg BMI er overvektige, og jeg kjenner folk som er sykelig tynne, men normalvektige på BMI. Det er ikke noe fasit på kropper. Jeg hater at samfunnet skal tro det.

 

Jeg må forresten le litt av en historie jeg hadde på butikken her forleden. Med anoreksi kjøpte jeg sukkerfri brus, og uten anoreksi kjøper jeg sukkerfri brus. Jeg har venner som er friske som kjøper sukkerfri brus, og det er en slager på jobben. Altså. Ingenting sykt ved det. Men jeg er opptatt av e-stoffer og den slags. Her om dagen så jeg Grans hadde kommet med en ny champagne så jeg snudde flasken, fordi jeg var nysgjerrig på hva den ”egentlig” inneholdt. En eldre herremann kom bort: ”Jaså, leser du på kaloriene du da?” Da var frøkna rask, og helt uten hemninger: ”Nei, du. Det er det siste jeg gjør etter 9 år med anoreksi. Men jeg er nysgjerrig på nye varer, og jeg er fremdeles opptatt av det jeg får i meg, sånn uten at det er en kalkulator som konstant står på”. Det kan like gjerne være lett som fullfett. Jeg bryr meg ikke, men velger etter smak. Eksempelvis er cottage cheese mager bedre på smak enn original, og sist jeg sjekket (for moro) så var forskjellen 20 kalorier på 100 g, så hva gjør vel det? Og jeg digger taffelosten til Tine feks. Den er full av fett. Altså handler det om balanse i livet mitt, og det gjør det også hos alle andre friske folk. Uansett hva man velger. Men tilbake til denne mannen. Han unnskyldte seg straks, og vi hadde faktisk en koselig prat på intet mindre enn 45 minutter. Etter jobb på 9 timer. Jeg har en greie med å tilnærme meg mennesker kan man si, og for meg er det godt å prate litt nå som jeg ikke har familie og venner i umiddelbar nærhet. Det jeg imidlertid er litt skeptisk til er det at fremmede kommer med slike bemerkninger. Det er litt de situasjonene jeg nevnte over. Er det ok å gripe inn? Hadde jeg vært syk, så tror jeg at denne mannen hadde fått en rasende Madelén i retur, og trolig en Madelén som hadde gått tomhendt ut av butikken full av tårer og skam. Poenget mitt er derfor at vi må være forsiktige. Ja, vi skal bry oss, men vi kan ikke overgå det en spiseforstyrret ser som sin uavhengighet, selvstendighet og råderett. Det er faktisk ikke opp til oss, men til den spiseforstyrrede selv med støtte og hjelp fra andre kanter. 

 

Så når dere spør om dere (pårørende, utenforstående, mm) bør bry dere, så nevner jeg ordet varsomhet. Vi må være forsiktige når vi trår frem. Dette er sårbare mennesker. Mennesker som helst vil kjøre sitt eget løp. Så når enkelte mener jeg bør bry meg langt utover det som er naturlig, vil jeg si: Jeg er selv bare et menneske. Dog ikke et særlig sårbart lengre. Jeg kan ikke redde verden. Men jeg kan gjøre den litt bedre for noen. Det vil si de som er klare for det. Det er mitt ærlige svar, og kun da kan jeg gripe inn. Dette sier hvor vanskelig denne tematikken er….

Siste innlegg