Jeg lærte tidlig å erfare smerte. I ung alder var det full fart på alt som var. Jeg satt sjelden stille, og jeg lot sjelden utfordringene stå på vent. Jeg skulle utforske verden. Jeg skulle opp i det treet. Jeg skulle sykle så fort jeg kunne. Jeg skulle bruke sparkesykkelen selv om jeg ikke fikk lov. Jeg skulle ake i den bratteste bakken. Og det gav konsekvenser. Knall og fall. Skrubbsår, kutt, og arr den dag i dag. Men om jeg angrer? Nei. Jeg er glad for knærne og albuene mine ikke er plettfrie. Jeg er glad for at jeg har et nydelig HarryPotter-symbol i panna. Jeg ser tilbake på alt med et smil om munnen. Fordi jeg husker så innmari godt da jeg ramlet ned fra fjellknausen, da jeg tryna med sparkesykkelen, da jeg sklei i trappa hos bestemor og bestefar, da jeg klemte fingrene i døren på SFO. Jeg husker alt. Og det er ikke bare smerte. Det er også minner. Fine minner. Fordi jeg elsket stundene. Uansett så er jeg glad jeg lærte å erfare smerte tidlig. Jeg er glad foreldrene mine lot meg være et barn. At jeg slapp å bli polstret inn fra topp til tå eller tracket med gps. Jeg er så takknemlig for barndommen jeg hadde. Har ikke ord. 

For på den måten har jeg lært å takle fremtiden. Som en hardhaus. Fordi jeg er/var forberedt på det meste. Jeg merker sjelden om jeg kutter meg med brødkniven, eller om jeg tryner ned trappa. Like brutalt som det virker. Har flere ganger stått på jobb, laget middag eller jogget videre, blodig og fin. Fordi jeg opp gjennom har bygd opp en smerteterskel utenom det vanlige. Og den trodde jeg var holdbar i alle situasjoner. Det var inntil jeg ble syk. Inntil jeg fikk føle på virkelig smerte. Smerten ved å hate seg selv. Smerten ved å føle at man kun ser døden som eneste utvei. Smerten der selvskading hjelper som ”avlasting”. Smerten der alt føles håpløst. Den smerten var jeg overhodet ikke forberedt på, og det er umulig å forklare den godt nok til de av dere som selv ikke har vært ”der”. Som ikke har kjent på følelsen av å være konstant mislykket. Som ikke har kjent på fristelsen etter eget blod. Som ikke har planlagt sin egne begravelse, og som ikke har hatet livet så mye at man valgte å sove 20 av 24 timer. En slik uutholdelig smerte som bare gnager seg gjennom marg og bein. Som aldri tar slutt. Som ligger og gnisser mot alle kroppsdeler. En slik smerte taklet selv ikke jeg. Fordi den ble for mye. Altfor mye. Jeg vet faktisk ikke hvor lenge jeg hadde holdt ut den smerten, skal jeg være ærlig. Hva om jeg aldri hadde tatt ex phil? Hva om jeg aldri hadde begynt med jus? Hva da? Hadde jeg fremdeles lagt meg klokken 6 og stått opp klokken 22? Hadde jeg fremdeles levd på brente lomper? Hadde jeg fremdeles lagt meg i sengen, hver kveld, full av smerter? Smerter som verket i hvert eneste ledd. Jeg vet ikke. Men jeg tror ganske sikkert at jeg snudde i tide. At det er begrenset hvor lenge jeg kunne holde ut med meg selv. At jeg før eller siden ville fått en skikkelig knekk. Eller så hadde jeg bare levd i de gamle sporene, og vært fornøyd med det. Fornøyd med mitt ensidige kosthold, sovetider, ekskludering av familie og en koselig deltidsjobb. Det kan også hende. Men det var et slit det også. En daglig smerte, fordi det var en påminnelse om at jeg stod fast. Stagnerte. Jeg kom ikke videre. Nå som denne smerten er borte, er alt fint. Klomsingen min, døden og fremtidig kjærlighetssorg, skal jeg alltids takle. For det må jeg bare…