Den gang vs. nå

Det er helt gull å ha gode venner, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig for at jeg har mine faste her oppe. Jeg gikk riktig nok inn på studiet med de tanker at jeg ikke skulle bli venn med noen, ei heller delta på fadderuken. Den gang tenke jeg mer over aldersforskjeller enn jeg tenkte på min trivsel og psykiske helse. Venner kan man ha i alle aldre, og kjærester kan man vente med (når de er så små). Haha. Det å gå på et studie handler ikke bare om å komme seg gjennom, men også å ha det gøy på veien. Jeg trives uendelig godt med jus og lesingen, men jeg trives enda bedre når jeg har mennesker jeg er med, prater med og hilser på, på skolen. Det er liksom det siste som skal til for at jeg blir motivert til å lese og forstå det som er vanskelig og til tider langt mer krevende enn forutsatt. Så en oppfordring til alle studenter der altså. Nå snakker jeg ikke om å være med masse folk hele tiden, eller delta på alt som er, men om å få til noe. Det kan alle klare, selv med fulltidsstudier, deltidsjobber, frivillige verv, kjærester, mm. I alle fall skjedde noe for meg etter fadderuken i fjor, og enda bedre ble det da jeg fikk min faste bestevenninne her. Planen var ikke helt å reise til Horten på en stund, men igjen: gode venner er gull. Dermed fikk jeg nok en helg i Horten, og det etter skolestart. Jeg trengte den ikke i ordets forstand, men jeg synes uansett det var utrolig deilig å se familien igjen. Vi har hatt en veldig fin helg sammen, og jeg føler vel at etter jeg innså hvor krevende statsrett er, så har jeg nå kommet til et nivå der det er ok. Det kommer til å gå greit. Fordi pappa har sagt det. Fordi lillebror sier jeg er dyktig, og fordi mamma mener at jeg takler det. Og da går det fint. Jeg er nå 110% gira på å gjøre mitt beste. 1 semester er et kortsemester, og det tar jeg til etterretning. Jeg skal ikke suse bort tid, men jeg skal heller ikke avstå fra alt som har med venner, familie, jobb og alle de fine verv jeg har påtatt meg. Det skal jeg bare ikke. Jeg skal også nyte denne studietiden, nettopp fordi den flyr avgårde. Det føles som i går at jeg startet med ”Rett på sak”-kurs, enda det nå er over 1 år siden. 

 

Formen min sammenlignet da og nå, er to ulike verdener. Jeg er ikke lenger ”vant til å ha det vondt”. Det knekker ikke overalt hvor jeg går. Jeg har sjelden ubehagelige tak i brystet. Hodepine har jeg enda ikke merket. Ei heller fryser jeg noe særlig. Ryggen henger på uten at jeg merker noe til den. Jeg har haugevis av energi til å springe. Jeg har fått noen reale armmuskler, som jeg digger. Jeg er alltid uthvilt når jeg står opp. Jeg elsker å dusje, selv om jeg må face den nakne kroppen min i speilet på badet. Jeg sover godt, og jeg sover uavbrutt. Jeg våkner av meg selv. Sultfølelsen har ikke kommet tilbake, men jeg får av og til hint. Som i at nå er energien på bånn. Jeg skipper aldri måltider. Det er sjelden jeg trenger en alarm til å minne meg på spisingen. Og jeg har funnet ut at min biologiske alder er i nærheten av 25. Det var kanskje den største bekreftelsen. Jeg som en gang i tiden nærmet meg pensjonsalder. En ting som var sikkert; Der skulle jeg ikke være for resten av livet.

 

Om jeg skal presse meg selv ytterligere på funksjon og kondis? Jeg vet ikke. Slik jeg føler det, er det viktigste at kroppen fungerer så godt den kan. Imidlertid skal en kjip ting sies. Enda har den en vei å gå. Den er nemlig ikke ferdig reparert på innsiden. Ja, alt er normalt av blodprøver, puls og EKG. Ja, vekta er fin. Ja, jeg har ikke noe vondter. Men. Jeg har osteoporose samt noen organer som enda er på blåbærtur. Det er ikke faretruende, men noe jeg følger opp med spesialprøver og ultralyder. Det synes jeg selvfølgelig er synd. Fordi jeg så veldig gjerne vil – men vilje er ikke nok i dette gamet. Syke organer kan ikke trylles friske. Jeg har brukt uendelig med tid på å få kroppen opp å gå, og nå må jeg også bruke tid på å akseptere at det inni den også skal komme seg på beina. Det betyr blant annet at jeg må ta det piano i fadderuken. Det betyr blant annet at jeg må ta tilskudd av ditt og datt, og unngå spise ditt og datt. Det betyr også at jeg ikke kan trene sånn eller slik, og at det er fordelaktig å bære minst mulig. Noen restriksjoner altså, men de takler jeg. Fordi jeg ikke går på akkord med kroppen lenger. Jeg var tidligere verdens mest utålmodige menneske, men med denne sykdommen har jeg lært at tålmodighet faktisk kan gi veldig mye. Det kan gi en helt annen livskvalitet, faktisk. Det er så viktig at man ikke gir opp. Jeg gjorde det én gang, og som mange vet: Det er en tilfeldighet at jeg lever i dag. Og ikke for å pushe på dere min overoptimisme, men jeg kunne ikke vært lykkeligere! Det til tross for at jeg har en koselig liten mastercardregning å betale asap, og at det som nevnt, bak fasaden skjuler seg litt rusk og rask… 

Hender visst også at jeg blogger litt på skolebiblioteket. Ops. Tilbake til lesingen!

0 kommentarer

Siste innlegg