Det er ikke alt øyet kan se. Man kan ikke legge merke til alle som lider. Ikke alle sår er like tydelige og fremtredende. Inni oss bærer vi på noe. Noe kan være bra, noe kan være dårlig. Daglig omgir vi oss med andre mennesker. Mange sliter, men velger allikevel å holde det vonde inni seg. De færreste tør å stå fram med psykiske problemer eller lidelser. De færreste tør å si at de sliter eller har behov for hjelp. Fortjener de det ikke? Føler de seg mindreverdige? Er ikke deres problemer verdt bryet? Ofte er det konsekvensene man tenker på først. Hva skjer hvis, dersom, at, om? Hva vil andre tenke om meg? Det å framstå best mulig er nok blitt mer og mer viktig, dessverre. Mer og mer vanlig i dagens helskrudde samfunn. Mest mulig perfekt høres vel fint ut for de fleste. Ingen vil jo virke svak. Så lenge man smiler og mestrer det man skal, så er det kanskje ikke så galt om man er litt deprimert og sår innvendig? Det er nemlig kun et fåtall som er åpne om det som faktisk plager sjela. Noe som er trist. Det tyder på en ting; selv om vi er kommet til år 2013 er vi fremdeles ikke langt nok. Vi har en vei å gå. Flere må åpne seg. Flere må ta til seg kunnskap, og fler må tillate at andre mennesker bryr seg om dem. Vi må alle endre litt fokus, tillate mer og ikke forhåndsdømme ut fra inntrykk. I dag, 10 Oktober, er det verdens dag for psykisk helse. Den beste måten du kan feire på er å være åpen om det du sitter inne med…. Jeg har valgt å være åpen om min anoreksi, og det er jeg sjeleglad for. Det ville vært feigt og unaturlig å være anonym med en slik blogg. Uten åpenhet hadde jeg overhodet ikke kommet gjennom hverdagen. Da ville jeg heller ikke hatt noen sjanse til å kjempe for å bli frisk. Så ja; gjør som meg – grip muligheten og del det du har på hjertet. I dag er dagen!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp