”Jeg har sett folk spiser dem på skolen. De lukter godt!” sa jeg til mamma idet jeg plasserte boksen i handlekurven. En milepæl må stadig til. Jeg forsøkte å utfordre komfortsonen min. Noe av den trygge og vante maten fikk seg en liten prøvelse. Nudler var jo tross alt en karbohydratbombe, og forsåvidt noe jeg ikke hadde smakt siden barneskolen. Noen år tilbake kan man si. Allerede da jeg hadde tatt oppi det kokende vannet så jeg at dette var en porsjon som oversteg min gane. Lukten var som jeg husket den, bare mye sterkere. Allikevel trosset jeg frykten og startet å snurre gaffelen rundt. En etter en gikk strimlene inn i munnen. Sakte men sikkert. Da jeg kom halvveis kjente jeg meg fullstendig stappet og småkvalm. Jeg trodde ikke at jeg skulle få ned noe mer. Magesekken min kunne umulig ha plass. Mamma gav meg selvsagt valget og sa jeg kunne få slippe. Hun synes det kan bli tøft å se at jeg gjennomgår måltider jeg ikke kjenner meg helt trygg på. Som det stabeistet jeg er behøvde jeg å bevise for meg selv, men også for mamma, at jeg kunne greie det. Gjerne med litt tvang om jeg måtte. Litt venting skulle gå bra. Etter en halvtime forsøkte jeg å spise resten. Bit for bit svelget jeg i vei. Omsider jobbet jeg meg nedover koppen. Mot mål. Resultatet; en tom kopp. Dårlig samvittighet? Nei. Heller en jente som var fornøyd med å ha spist middagsporsjonen sin! Den neste middagen med ”rett i koppen-boks pasta di parma” gikk også ned i sitt tempo. Egentlig uten forvetninger. ”Gjør mitt beste” var det som telte. Jeg følte ikke noe særlig til anoreksiens vrede. Det at den var altfor kremet og kvalmende var vel den eneste utfordringen. Jeg fikk en følelse av at jeg spiste svært usunt. Mange hundrekalorier mer enn vanlig. I og med at det var mitt eneste middagsalternativ hadde jeg ingen andre muligheter enn å spise opp alt… Noe jeg gjorde også 😉

Vannkokertilberedt mat er helt ok mat når jeg er på ferie, men absolutt ingenting jeg kommer til å kjøpe her hjemme. De funker vel mer som praktiske løsninger har jeg funnet ut…