De tårevåte øynene

Det er høst. Året er 2010. Jeg, pappa og Aleksander er innkalt til møte på BUPA. Jeg har hverken tatt vitaminer, drukket, spist frokost eller lunsj. Ingenting. Ansiktet mitt er gult og hendene er blåaktige. Over ullgenseren har jeg tredd den store boblejakka for å unngå forfrysninger. Timene går. Vi prater og prater. ”Du er svært syk”. ”Du bør dra på sykehuset”. ”Vi kan ringe for deg”. Alle de uttalelsene jeg aller helst ikke vil eller gidder å høre på. I hodet mitt summer en anoretisk og behersket stemme. En stemme som higer etter å forlate rommet. Problemet er bare at det er kommet både psykologer og overleger. Ingen vil la meg dra hjem! Ingen… Det går ytterligere tid, og jeg begynner å stivne til. Alt raser for meg. ”Skjer det nå?” ”Skal jeg innlegges?” ”Vil de stappe i meg masse kalorier?” Enormt mange spørsmål torturerer meg. Uendelig med rare og vrengte tanker dominerer. Jeg prøver å delta aktivt i samtalen, men klarer ikke. Tilstedeværelsen har mest å si virker det som. Den jeg febrilsk later som jeg har. Å vente på konklusjonen piner meg. Jeg har vondt. Jeg svetter og fryser på samme tid. Heligvis blir avgjørelsen null sykehus eller innleggelser. Jeg får dra hjem. Nok en gang har Madelén ymtet frampå noe hun vet hun ikke kan love. Middagen skal ned og kveldsmaten skal ned – etter kostlisten som ernæringsfysiologen lagde. ”Alt er bedre enn ingenting, tenker jeg”. Problematisk. Det blir noe mat. Lite, men noe. Øynene er fulle av salte tårer og blikket er skrekkslagent. Madelén er ikke der. Nå er det offisielt for henne. Anoreksien har overtatt grepet!

 

 

 

 

10 kommentarer
    1. Hei hei! 🙂 Hvordan går det ? Kan jeg spørre deg om en tjeneste? Stemme opp mitt innleggpå nettavisen n2p.no? Trykk på min url/blogg ! Jeg vil også anbefalt å registrere deg du også. Jeg har fått utrolig mange lesere derfra med å både være i topplisten dems og få mine innlegg langt opp på forsiden! Takk, klem <3

    2. Altså, helt alvorlig!
      Dere over her, dette er ett veldig følsomt tema og hun forteller personlige ting, og så driver dere å spammer med at folk skal gå inn på bloggen derer eller stemme på den?
      Eller vil jeg si at du er en veldig sterk jente, ønsker deg lykke til videre :))

    3. Ingis har et svært godt poeng. Det er dårlig gjort og rent respektløst å poste slike kommentarer i fleng: stem ditt og besøk datt. Jeg forstår i hvertfall de tunge tidene. Har strevd mye med onde, anorektiske stemmer de siste tre årene. “Ikke spis!” sier den, men jeg må om jeg vil leve. Jeg har hatt ustabil vekt i mange år, lenger enn folk aner. Jeg er normalvektig, men har vært undervektig en stund. Føler ikke helt at jeg har nådd punktet til hjelp, men sånn er det å leve i det 21. Århundre med en overbeskyttende mor, og en litt for oppmerksom lege. Ja, jeg har hatt en ille dag i dag, noe som forekommer hver bidige dag for tiden. Hold ut du også! Jeh vet det er tøft, men det vil være lys i enden av tunnelen.
      Klemmer fra meg

    4. Line Marthinsen: Nei. Det er en vond sannhet og fortid, og heldigvis er jeg på vei mot noe så mye bedre 🙂 Takk, i lige måde!

    5. hei, har poblemer med mat og trening selv… håper du kan gi meg tips til å ha et bedre forhold til kroppen min.. 🙂

    6. fatuglyme: Hei! Det er alltid trist å høre om folk som sliter med slike problemer selv. Har du fått noen diagnose på det? Vi kan gjerne skrive, og jeg kan godt komme med tips til deg. Jeg vil gjerne dele tips og erfaringer med deg, for det betyr så mye at jeg kan være med på å hjelpe andre i samme problemfase… Skriv til mailen min: [email protected] 🙂

Siste innlegg